Det høringen i Stortinget burde handlet om, var om beslutningen om å avvikle Christine Meyer som sjef for SSB var riktig, og om måten det skjedde på var akseptabel. I går brukte Kontrollkomiteen timevis på å finne ut av hva som hadde skjedd med noen interne samtalenotater som ble utarbeidet etter samtaler med Christine Meyer og folk i Finansdepartementet. Lenger ut på viddene går det ikke an å komme i forhold til det som er sakens kjerne. Flere i komiteen mener imidlertid at de interne notatene bringer dem til sakens kjerne – fordi de mener notatene viser at det først var i slutten av november, at Siv Jensen bestemte seg for å sørge for at Meyer trakk seg som SSB-sjef. Lederen for komiteen, Dag Terje Andersen, påsto i går at de interne notatene var manipulert. Manipulasjon er en fordekt aktivitet. Her skjer i tilfelle manipulasjonene på høylys dag – med håndskrift. Og vi snakker om interne notater som ikke har status som noe annet enn «huskeliste» for noen i departementet. De er ikke del av styringsdialogen med SSB. Dette bruker altså Stortingets kontrollører tid på. Er det noe rart at SVs Torgeir Knag Fylkesnes sier han er «møkk lei». Det kommer ikke noe ut av den aktiviteten kontrollørene bedriver.

Siv Jensen tar det hele med knusende ro. Hun innrømmer ikke noe som helst. Hun svarer på det hun vil svare på, og er ikke ydmyk en gang. Og kontrollørene blir frustrert over at de ikke får bekreftet sin teori om at Meyer har hatt full støtte fra Siv Jensen i hele prosessen fram til da kritikken rundt omleggingen i SSB eksploderte i mediene i slutten av oktober. De mener det ikke stemmer det Jensen sier: at hun har vært kritisk hele tiden, og at de i hele 2017 har slitt med å få Meyer til å ta signalene fra departementet. Og de har også hengt seg opp i at da Jensen orienterte Stortinget var det ikke noe som tydet på at hun slet med å få Meyer på sporet, eller at hun var inne på tanken om å stoppe prosessen.

Siv Jensen tar det hele med knusende ro. Hun innrømmer ikke noe som helst. Hun svarer på det hun vil svare på og er ikke ydmyk en gang

Kontrollkomiteens problem er deres enøydhet. De forstår ikke at ledelse handler om å ha minst to tanker i hodet samtidig. Så lenge en etatsleder er i posisjonen, skal en statsråd støtte sin etatsleder. Det er drepen å så offentlig tvil om en etatsleder gjør jobben godt nok. Det skulle tatt seg ut om Siv Jensen hadde sagt til Stortinget om at hun faktisk var i tvil om Meyer ville lykkes. Hun ga i stedet Meyer full støtte. Det er jobben hennes. Det er den ene tanken.

Den andre tanken er at Siv Jensen var kjent med at flere sentrale medarbeidere i Finansdepartementet var bekymret for utviklingen. Finansråd Hans Henrik Scheel har tidligere vært sjef for SSB. Han har uttalt at han ønsket at SSB utviklet seg i en annen retning enn det Meyer la opp til. Han er opptatt av at SSB skal levere det Finansdepartementet trenger. Ekspedisjonssjef Amund Holmsen, som har hatt primærkontakten med Meyer, er nok mer på hennes linje.

Meyer var både Erna Solbergs og Siv Jensens utvalgte. De ville reformere SSB og bryte med den samfunnsøkonomiske, for ikke å si sosialdemokratiske, profilen SSB har hatt. Siv Jensen ønsket at Meyer skulle lykkes. Det er den andre tanken.

Den tredje tanken oppstår når opposisjonen på Stortinget, LO og NHO ber om at Siv Jensen griper inn og stanser endringene Meyer er i ferd med å gjennomføre. Da må Siv Jensen for alvor på banen. I samtalene med Meyer møter hun en leder som holder på å miste kontrollen. Kritikken hagler, og hun blir overbevist om at Meyer er i ferd med å mislykkes – men uten å forstå det selv. Det kunne gått riktig galt. Siv Jensen bestemmer seg for å skjære igjennom.

SSB er Siv Jensens ansvar. Hennes primære oppgave er å sikre at SSB leverer det departement og Stortinget forventer. Det kunne blitt et kaos uten like om Jensen ikke hadde grepet inn.

Oppgaven for Kontrollkomiteen er ikke å drive motivgranskning

Det er dette saken handler om. Kontrollørene på Stortinget må heve blikket. De må forstå hvordan ledelse må utøves når en virksomhet styrer inn i en krise. Oppgaven for Kontrollkomiteen er ikke å drive motivgranskning. Sverre Asmervik skrev i sin tid boken «Men tankene mine får du aldri».  Det er det samme Siv Jensen sier. Komiteen får mene hva de vil. Hun bryr deg ikke. Hun ble satt på en prøve, og mener hun har bestått den. Hun har Erna Solbergs støtte. Slik er det med den saken.

Noe av den samme manglende forståelsen for hva det betyr å ha et lederansvar, gjør seg også gjeldende når det gjelder Olemic Thommessens informasjonsplikt overfor Stortinget. 20. desember i fjor orienterte han Stortinget om byggesaken og ga da inntrykk av budsjettet på 1,8 milliarder ville holde. Etter at han hadde orientert Finanskomiteen onsdag, ble det kjent at det 19. desember hadde vært et møte i prosjektrådet der det ble skapt usikkerhet om de økonomiske prognosene. Thommessen får nå høre at det er «alvorlig» at han ikke fikk med seg dette. Han burde gravd og spurt om det var noe nytt før han orienterte Stortinget. Det holder ikke, sier kritikerne, at direktør Ida Børresen i praksis har stående ordre om å orientere ham om den økonomiske utviklingen. Her er igjen kontrollørene på avveie. Så lenge ikke Thommessen har fått faktabasert informasjon, kan han ikke si til Stortinget si at «det går rykter om at budsjettet vil sprekke» eller at «noen mener det vil sprekke». Det ville vært å invitere til det reneste kaos. En sjef holder seg til fakta. Han eller hun sprer ikke rykter til offentligheten.

Aftenposten kan i dag fortelle at det i 2016, da det ble klart at byggeprosjektet ville sprekke med hundrevis av millioner, ble det holdt en rekke møter mellom presidentskapet, de parlamentariske ledene og Kontroll- og konstitusjonskomiteen der blant annet Harald Tom Nesvik (Frp) og Marit Arnstad (Sp) ba om pause i byggingen eller nedskalering av budsjettet. De vant ikke fram. Igjen et eksempel på at det er flertallet på Stortinget står bak utbyggingen. Det gikk riktig galt, og nå jakter de på en syndebukk som de hevder har sviktet sitt lederansvar.