Ideen om at staten skulle utvikle en prisportal for dagligvarer, slik at forbrukerne til enhver tid kunne sjekke billigste pris på det de ville handle i butikken, fikk raskt status som god og framtidsrettet. Dette ville være en måte å holde dagligvarekjedene i ørene på. Det skulle tvinge fram mer konkurranse og lavere priser på dagligvarer. Alle hjerter banket i Forbrukerrådet. Nå skulle de virkelig få et redskap som den prisbevisste forbruker kunne gjøre seg nytte av hver eneste dag, om ønskelig. Portalen skulle ikke bare gi opplysninger om pris. Her skulle en også finne opplysninger om næringsstoffer og kvalitet. En drøm av et forbrukertiltak, med andre ord.

De eneste som ikke jublet for ideen, var Frp og Høyre. De tvilte på om en ville få dette til å fungere. Men flertallet på Stortinget hadde troen. Det ble lagt millioner på bordet, og Forbrukerrådet gikk i gang. I august i fjor ble portalen lansert med brask og bram av forbrukerminister Solveig Horne (Frp). Men selv om 60.000 har lastet ned appen, kom den ikke skikkelig i gang. Det var for mange feil knyttet til tjenesten. Nå har Hornes etterfølger, Linda Hofstad Helleland, bestemt at prisportalen skal avvikles. Det er brukt 16 millioner på å utvikle tjenesten. Helleland sier en portal som det offentlige står bak, må være 100 prosent riktig. Det vil ta flere år å få portalen til å fungere slik det var tenkt. Det koster mer enn det smaker. Derfor settes det sluttstrek nå.

Det er politikerne selv som har ansvaret for høyre priser.

De spiser neppe bløtkake i Norgesgruppen og Coop i dag. De har ikke fryktet portalen. De har advart mot den fordi de ikke tror den vil fungere. De trodde ikke den ville føre til lavere priser. Det er også grunn til å stille spørsmål med om forbrukere flest vil gå i butikken og taste febrilsk på mobilen sin før de legger en vare i handlekurven.

• PREMISSLEVERANDØRENE: De er få, de er menn og de styrer det norske dagligvaremarkedet

Prisportalen er et eksempel på politikernes gode vilje til å levere velgere noe de er opptatt av; lave priser på dagligvarer. Det burde ikke politikerne være særlig opptatt av, for det er det lite de kan gjøre noe med. Det er politikerne selv som har ansvaret for høyre priser. Høye priser skyldes moms, avgifter og beskyttelse av norsk jordbruk. I Norge har vi høye lønninger. Vi vil at mat skal produseres i her i landet. Det betyr høye priser. Vil vi ha lavere priser, bør vi gi mindre støtte til bøndene og redusere importvernet. Da vil butikkene ta inn flere utenlandske varer som er billigere. Men det vi importerer, vil ikke ha høyere kvalitet enn det bøndene i Norge produserer, snarere tvert imot. Norsk kortreist mat har jevnt over meget høy kvalitet.

Ønske om økt vareutvalg i butikkene bør politikere også slutte å syte om. Dette er det markedet som bestemmer. Politikere kan ikke gjøre noe med vareutvalget. Hovedregelen er at et stort utvalg betyr høyere priser. Den lille prosenten av befolkningen som plages av et lite vareutvalg, klarer seg nok.

Pris er vitterlig noe det skal konkurreres på.

I dag har de tre store butikkjedene delt markedet mellom seg. Politikerne kan bekymre seg over om Rema taper markedsandeler. Da vil vi til slutt sitte igjen med to kjeder. Det går an å sette et tak for hvor stor markedsandel en kjede skal få. Å innføre en lov som regulerer avansen for de ulike produktene, er en for sterk inngripen i den konkurransen det bør være i markedet. Pris er vitterlig noe det skal konkurreres på.

• OVERBLIKK | Her er mat-makta i Norge

Vi er ikke overbevist om at en lov om handelsskikk vil fungere. Faren er at dette blir mye prat fordi en ikke kan vedta kraftfulle virkemidler som vil gi resultater uten at de fører til skjevutvikling.

Dagligvarebransjen skal ikke tas på med silkehender. Er man ikke sikker på virkningen av en lov eller et tiltak, bør ikke politikeren foreta seg noe. Matvarer og matvarepriser er ikke et problem politikerne må forsøke å gjøre noe med.