Byråd i Oslo, Raymond Johansen, ber om at partiet Alliansen og Stopp islamiseringen av Norge (SIAM) nektes å ha stand eller møter på Arendalsuka. Han hevder Alliansens leder, Hans Jørgen Lysglimt, nærmest har oppfordret til drap og at han ikke har noen rett til å bli hørt.
– Jeg mener grensen går ved oppfordring til vold. Da handler det ikke lenger om ytringsfrihet, sier Johansen.
Det har han rett i. Oppfordring til vold rammes av norsk lov. Det Raymond Johansen og Antirasistisk Senter, som først protesterte mot at Alliansen har stand i Arendal, burde gjort var å anmelde Hans Jørgen Lysglimt hvis de mener han har oppfordret til henging av meningsmotstandere. Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, går lengst. Hun skriver i dag: «kort fortalt ønsker Lysglimt å henrette sine meningsmotstandere med henging».
Ut fra det Lysglimt har skrevet på twitter, kan man tolke ham slik, om man ønsker å ta det han sier i verste mening. Han henviser til den franske revolusjon og mener vi trenger mer av det hatet som lå bak denne samfunnsomveltningen. «Svikere, landssvikerne, forræderne mot det norske folk skal stilles for retten og dømmes. Lov og dom. Alliansen er det eneste partiet med kandidater som fremmer at det må til et nytt landssvikeroppgjør», skriver Lysglimt.
Lysglimts retorikk ligger på grensen av hva som kan godtas. Han vil vinne på å moderere seg. Lysglimt er en hyggelig kar. Han har rett til å ha ekstreme meninger, men han bør vise folkeskikk når han ytrer seg. Ytterliggående meninger fritar en ikke fra å opptre med en viss dannelse.
Lysglimt er avhengig av å bli lagt merke til. Det oppnår han ved å provosere.
Vi hadde fått en ryddigere debatt om hans meningsmotstandere hadde forutsatt at Lysglimt ikke mener at giljotinen skal rulles fram i gatene eller geværene lades på eksekusjonspelotongene og at han selv skal være både dommer og bøddel for sine meningsmotstandere.
Lysglimt er avhengig av å bli lagt merke til. Det oppnår han ved å provosere. Ingen er mer fornøyd enn Lysglimt med at noen tar til orde for at han ikke skal få stå på stand i Arendal. Slik blir både han og Alliansen kjent for flere. Kritikk og fordømmelse er gull verdt for minoriteter og små organisasjoner som er avhengig av å bli synlig og slik sikre seg oppslutning. Lysglimt reiser hjem fra Arendal fornøyd med å ha blitt sett. Han ville hengt med nebbet dersom han hadde måtte dra hjem uten å ha blitt lagt merke til eller kjeftet på.
Lederen for Arendalsukas råd, ordfører i byen, Robert C. Nordli, sier til Dagsavisen at Alliansen er innenfor de kriteriene som gjelder for å delta på Arendalsuka. Her heter det blant annet at organisasjoner som står for «et antidemokratisk eller voldsrettet budskap», ikke får delta. I fjor måtte SIAN forlate Arendalsuka fordi de ropte ukvemsord til forbipasserende. Det endte opp i et slagsmål på standen deres. Nytt av året er et krav om at det vises ansvarlighet også på sosiale medier for å delta på Arendalsuka.
Den linjen Arendalsuka har lagt seg på, er ikke hugget i stein. Det er mulig å justere kriteriene, sier Nordli. De er imidlertid opptatt av stor bredde og at lovlige organisasjoner skal kunne delta.
Det er ingen farbar vei å forsøke å stenge ute uønskede ytringer. Norge er ikke lenger det homogene samfunnet vi var. Det er økt spenning i samfunnet. Vi må lære oss å leve med høyreekstreme holdninger. De må imøtegås i åpent lende. De som står for slike holdninger må ikke fordrives inn i ekkokamre der de kun hører det de vil høre. De må bli møtt med motforestillinger. Demokratiet baserer seg på at alle har rett til å ytre seg, men ikke til å oppfordre til vold eller hat mot enkeltpersoner eller grupperinger.
Det er provoserende å observere hvordan ekstremister krenker andre. Men vi må tåle krenkelser.
Det kan være plagsomt å høre ekstremistiske budskap. Det er provoserende å observere hvordan ekstremister krenker andre. Men vi må tåle krenkelser. Ytringsfrihet betyr at en skal kunne si det en mener selv om noen opplever at de blir krenket. Det beste vi kan gjøre er å protestere, ikke mot at de får slippe til, men mot meningene deres.
Raymond Johansen sier at vi tok et oppgjør med handlingene etter 22. juli, men ikke med holdningene. Det samme har flere i Ap sagt. Denne måten å se det på blir misvisende. Det ble virkelig gjort et forsøk på å ta et oppgjør med holdningene etter 22. juli, men det lyktes en ikke med. Det er ikke enkelt å utrydde de holdningene som Alliansen og andre representerer. Hvordan har en tenkt å gjøre det? Vi må innrette oss å leve med organisasjoner som får merkelappen «høyre-ekstreme». Det er kunnskap og dialog som kan hjelpe, ikke kjeppjaging og utestengelse.