Når ledere i Høyre reagerer på at Kristian Tonning Riise blir møteleder på årsmøtet i Innlandet Høyre, vitner det om at #metoo-sanksjonering går ut over rimelighetens grenser – som i Giske-saken.

Sandra Bruflot, leder i Unge Høyre og partiets generalsekretær, John Ragnar Aarset, reagerer på at stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise ble valgt til møteleder på årsmøtet i Innlandet Høyre.

Høyre fikk for et år siden en rekke varsler mot Tonning Riise om seksuell trakassering. Aftenposten skrev at han i 2014 hadde seksuell omgang med ei jente på 16 år som var sterkt beruset. Politiet vurderte om de skulle starte etterforsking. Den nå 20 år gamle kvinnen ba dem holde seg unna, selv om hun opplevde at hun ble presset til noe hun ikke ønsket. Politiet gjorde som hun ba om. Det kom flere varsler mot Tonning Riise. Han var så pågående at de i Unge Høyre delvis advarte mot ham og passet på ham.

Det endte med at i Høyre ga ham refs og bestemte at han ikke får delta på landsmøtet i Høyre og noen aktiviteter i Unge Høyre.

Varslene mot Kristian Tonning Riise var berettiget. Det var på tide at Høyre tok fatt i saken og fikk satt en stopper for ham. Om det hadde skjedd uten #metoo er ikke godt å si. Flere i Høyres ledelse kjente godt til oppførselen hans, og de burde ha grepet fatt i saken tidligere.

Beslutningen om at han ikke får delta på Høyres landsmøter, er prinsipielt betenkelig.

Da Erna Solberg endelig kommenterte saken, sa hun nærmest at Tonning Riise var ferdig som politiker. Det var omtrent det opinionen forventet å høre. At straffen var at han ikke får tillitsverv i partiet sentralt og at han ikke får delta på arrangementer i Unge Høyre, er rett og rimelig. Beslutningen om at han ikke får delta på Høyres landsmøter, er prinsipielt betenkelig. Tonning Riise er stortingsrepresentant. Det ligger i kortene, for ikke å si at det er en rettighet, at en stortingsrepresentant skal delta på landsmøtet i det partiet han representerer. Når partiet forbyr det, svekker de velgernes mulighet for å innøve innflytelse gjennom den representanten de har valgt. Høyres sanksjoner mot ham, særlig dersom de fortsetter, er demokratisk tvilsomme.

Når Kristian Tonning Riise blir valgt til møteleder på årsmøtet, er det et tydelig signal til partiet sentralt om at de mener tiden etter hvert er inne for å normalisere situasjonen for Tonning Riise. Fylkespartiet vil tydeligvis gi ham mulighet til å bygge opp tillit igjen. Han er et politisk talent de ikke er rede til å skrote.

Om det er aktuelt å nominere ham til en ny periode på Stortinget, er uklart. Det burde være mulig om han klarer å bygge opp igjen tillit og at det ikke hersker tvil om at han har endret sin adferd. Det kan ikke være slik at politikere som begår feil, skal kastes ut av politikken for alltid.

Generalsekretær John-Ragnar Aarset sier til VG at det er opp til fylkespartiet å avgjøre hvem som skal være møteleder, men at det var uklokt å gi oppgaven til Tonning Riise. Det Aarset bør gjøre, er å klargjøre om Tonning Riise skal holdes ute i kulden i et år til, to år til eller så lenge at det blir umulig for ham å fortsette som stortingsrepresentant.

Tonning Riise har ingen sterk posisjon i Høyre, så ledelsen i partiet trenger ikke frykte bråk. Det har ledelsen i Arbeiderpartiet all grunn til når det gjelder Trond Giske. For to uker siden ga ledelsen i Ap beskjed om at det ikke lenger var noe til hinder for at Trond Giske igjen kunne få verv i partiet. Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng satset på et kompromiss de mente partiet kunne leve med. Det ble ikke respektert av flere av varslerne og Giskes motstandere.

Maktkampen startet umiddelbart. Også i Trøndelag laget de et kompromiss ved at Giske ble innstilt til styret, men ikke som nestleder. Dette så ut til å fungere i Trøndelag, men på nasjonalt plan ble Giskes motstandere vekket til kamp. Giskes opptreden på Bar Vulkan ga de som ville stoppe Giske en lissepasning. Giske-opplegget ble ødelagt. Ingen aner hvordan denne saken vil utvikle seg.

Det Støre trenger en ny og samlende nestleder.

Konflikten innad i Ap er blitt tydeligere. Flere vil ha Giske ut av politikken og sørge for at han ikke får en ny periode på Stortinget. Sannsynligvis vil det være et flertall for det i Trøndelag om Giske spiller sine kort riktig. Vulkan-episoden er i liten grad en ny belastning. Den framstår i ettertid først og fremst som et eksempel på den heksejakten Giske utsettes for, ledet av VG. De publiserte en sak om trakassering og unge jenter som trakk seg unna en innpåsliten Giske, som det ikke var grunnlag for. Det er ikke første gang VG driver i bransjen medieskapt virkelighet.

Arne Strand i Dagsavisen mener Ap med Giske har skaffet seg en løs kanon på dekk. Det kan bli krevende å ha Giske gående som en leder for grupperinger som er kritiske til den linjen Ap-ledelsen legger opp til. Det kan bli mindre krevende å ha kontroll på Giske som statsråd. Problemet er at det er sterke krefter i Ap som for all del vil unngå at Giske skal bli en ny leder for partiet.

Jonas Gahr Støre kan ikke foreta seg noe nevneverdig for å påvirke Trøndelag til ikke å nominere Giske til Stortinget. Han kan ikke motsette seg at Giske får nye tillitsverv. #metoo-saken mot Giske er avsluttet. Støre har lite å vinne på å male videre på at Bar Vulkan-saken viser Giskes manglede dømmekraft.

Støre må konsentrere seg om å beholde makten i partiet. Det handler om saker – EØS og oljepolitikk, for eksempel, er vanskelige nok. Det handler også om personer. Det Støre trenger en ny og samlende nestleder.