Berit Kjøll som ivret for åpenhet, ansvarlig pengebruk og folkelighet i idretten, endte før hun visste ord av det opp som representant for det motsatte.
Berit Kjøll erobret toppvervet i norsk idrett på en bølge av engasjement og begeistring. Hun solgte seg inn som en leder som hadde vist at hun kunne snu virksomheter, skape resultater og få folk med seg på endringer.
Hun har hatt diverse toppstillinger i næringslivet og vært styreleder i Den Norske Turistforening.
Hun kan altså både frivillighet og business. Idrett har hun drevet med hele sitt liv, men sammenlignet med hennes motkandidater Tom Tvedt og Svein Mollekleiv har hun ikke mye erfaring som tillitsvalgt i idretten.
Berit Kjøll vant med to stemmer over Svein Mollekleiv som var favoritt og valgkomiteens kandidat.
De siste dagene har sportskommentatorer slått fast at hun aldri ville blitt valgt dersom de hadde visst det de i dag vet. Mediene har avslørt at Håndballforbundet som foreslo Kjøll, kjøpte ekstern PR-hjelp for 85 000 kroner for å få henne valgt.
Hvis det skal ende med at PR-byråer skal taues inn ved valg av øverste tillitsvalgte, er det et utrykk for at demokratiet ikke fungerer som det skal.
På Idrettstinget la Kjøll stor vekt på at hun ville ha full åpenhet i idretten. Da hun fikk spørsmål om hvordan hun klarte å hale seieren i land, nevnte hun ikke noe om at Håndballforbundet hadde tauet inn PR-byrået Zynk.
Både Kjøll og håndballpresident Kåre Geir Lio forsvarer at de tauet inn PR-proffer for at Kjøll skulle ta opp kampen mot de to andre kandidatene som var langt bedre kjent blant de tillitsvalgte i idretten.
Kampanjen mot Kjøll illustrerer hvordan pengene etter hvert har fått et grep om idretten på topplan. Når man blar opp titusener for å få valgt sin kandidat, vitner det om en pengebruk medlemmene er fjerne fra.
Hvis det skal ende med at PR-byråer skal taues inn ved valg av øverste tillitsvalgte, er det et utrykk for at demokratiet ikke fungerer som det skal.
Å velge frivillige til verv, bør frivillige selv kunne klare uten assistanse fra eksterne proffer.
Berit Kjøll har lansert seg som grasrotas representant. Hun vil styrke frivilligheten og understreker at det viktigste i idretten skjer på lokalplan.
Kampanjen for å få valgt Berit Kjøll til president lukter det derimot ikke grasrot av. Den har et drag av elitisme over seg som det reageres på lokalt.
I Aftenposten i dag minner lederen for håndballgruppen i Linderud IL i Oslo, Oda Sjøvoll, om at hennes spillere må å selge 4250 kakebokser for å tjene inn den summen Håndballforbundet har brukt på PR-hjelp for Berit Kjøll.
Dagens Næringsliv vartet opp med et portrettintervju av Kjøll i lørdagsavisen. Hun sier flere ganger at hun er «usnobbete og nedpå» og vil være grasrotas president.
Hun har drevet med seiling, ridning og skyting. Ikke akkurat det folk flest driver med. Hun har jaktet fasan og rapphøns og ridd fra vinslott til vinslott i Frankrike. Det er uhyre få som kan varte opp med slike ferieaktiviteter.
Villaen på Bygdøy solgte de i sin tid for 35 millioner kroner. De bygget ny villa på tre måls tomt med strandlinje på fasjonable Nesøya.
Berit Kjøll hører til de velsituerte og er vel bevandret i elitens kretser. Som type er hun folkelig, i godt humør, lett å omgås, trivelig – eller som DN skriver: Hun har et vinnende vesen- og er altså en vinner.
Grasrota trenger et håndfast bevis på at hun faktisk vil prioritere idretten på lokalplan. Talemåter duger ikke
Det er forståelig at ikke Kjøll ved første anledning fortalte pressen at hun hadde fått PR-hjelp fra Zynk. Denne saken kan ikke brukes mot henne for manglende åpenhet.
Idrettsforbundet er så åpent som både tillitsvalgte og politikere ønsker. Det sørget det forrige idrettsstyret under Tom Tvedts ledelse for.
At Håndballforbundet brukte 85 000 kroner for å støtte hennes kandidatur, vil ikke bli en sak som forfølger henne, med mindre det dukker opp andre saker som vitner om at pengene sitter løst på toppen av norsk idrett.
Berit Kjøll er kommet skeivt ut av hoppet som idrettspresident. Det er ikke verre enn at hun fint kan klare å ta seg inn igjen og hoppe ganske langt.
Det avgjørende for henne blir å vise at hun mener alvor med at hun vil være grasrotas president. Det holder ikke å understreke det.
Grasrota trenger et håndfast bevis på at hun faktisk vil prioritere idretten på lokalplan. Talemåter duger ikke, aller minst nå når flere forsøker tegne et bilde av henne som noe helt annet enn en grasrotpresident.