Hurtigruten sliter med åpenheten, og det vil ta lang tid før de kan seile i flau vind. Men det er ingen grunn til å kritisere at mannskapet har fått munnkurv og at de bruker tid på en granskning
Av Magne Lerø7. august 2020, 10:18
Da Hurtigrutens toppsjef, Daniel Skjeldam, mandag innrømmet at de hadde begått alvorlige feil, tok på seg ansvaret, lovet å rydde opp, opplyste om at eksterne granskere var hyret inn og sa de ville vise grenseløs ærlighet og åpenhet, skapte han et inntrykk av at selskapet hadde en toppleder som var på høyde med situasjonen.
Feil kan begås, kriser kan oppstå i de beste familier og selskap. Da gjelder det å ha en skipper som kan føre en trygt i land. Nå stilles det spørsmål med om Hurtigruten har det.
Det viste seg at Skjeldam ikke hadde grunnlag for å si det han sa. De er lukket, ikke åpne. Selskapet får en rekke spørsmål som de ikke besvarer. Skjeldam selv er taus om hva han foretok seg da han fikk vite at en passasjer hadde fått påvist covid-19.
Det viste seg at Skjeldam ikke hadde grunnlag for å si det han sa.
Det florerer med opplysninger og rykter i mediene. Det er ikke godt å vite hva som er sant. «Vent til granskningen er klar», svarer selskapet. Men mediene venter ikke. Dette er en god sak fordi folk interesserer seg for den. Smitte om bord på skip er dramatikk.
Nå er antallet smittede fra Hurtigruten oppe i 53. Hele landet er berørt. I går ble de to skipslegene på MS «Roald Amundsen» fratatt oppgavene sine og satt i karantene i egen lugar.
Driftsdirektør Bent Martini som var om bord på det aktuelle skipet, trer ut av konsernledelsen inntil granskningen er avsluttet.
Hurtigruten er et kjent merkenavn. I dag gjør Aftenposten et poeng av at to kjendiser er eiere. Trygve Hegnar er styreleder. Petter Stordalen er inne på eiersiden. Sammen eier de 16 prosent. Det er nok til at mediene trekker dem inn.
Hurtigruten har egentlig hovedkontor i Tromsø, men cruisedriften styres fra Oslo. Her sitter også Skjeldam. Vi kan regne med økende vrede nordfra framover over «søringene» som roter ting til.
På lederplass kritiserer Klassekampen Hurtigruten for at de har nedsatt et granskningsutvalg og at mannskapet har fått munnkurv.
Avisen mener det er betenkelig at det vil oppstå et kundeforhold mellom selskapet og de som gransker. De tror derfor ikke offentligheten kommer til å få skikkelige svar, for «selskapet kan gjøre som de vil med rapporten».
Her gjelder det å holde tungen rett i munnen. Hurtigruten er et privat selskap. Vi har ikke offentlige organer som gransker private selskapet. Det har vi politiet eller tilsyn til. Politiet er på saken. De skal finne ut av om smittevernreglene er brutt. I så fall vil det bli tatt ut tiltale mot selskapet og/eller enkeltpersoner.
Det er ikke mulig å finne noen utenom politiet som vil granske hva som har skjedd uten at Hurtigruten betaler for jobben. Det er forståelig at styret vil ha en uavhengig granskning av hva som har skjedd.
Det er DNV GL, det gamle Det norske Veritas, som gjennomfører granskingen. Det er verdenskjent som et uavhengig sikkerhet- og klassifiseringsskap. De er ikke i lommen på Hurtigruten.
Skal det først gjennomføres en granskning, er det ikke noen som er bedre eller mer uavhengige til å gjøre jobben. Det er skivebom av Klassekampen å påstå at «granskningsrapporten ikke kommer til å gi offentligheten noe svar».
Like håpløst er det å kritisere Hurtigruten for at mannskapet har munnkurv. Klassekampen mener det hadde vært billigere og bedre om de ansatte fikk fortelle åpent om forholdene om bord framfor å hyre inn DNV GL.
Også her befinner avisen seg i havsnød med argumentasjonen. Det ville vært første gang i historien at et selskap i krise lot alle ansatte få fortelle til mediene hva de har sett og hørt og hva de mener om saken som et alternativ til at uavhengige eksperter finner ut hva som har skjedd.
Det er så normalt som det kan få blitt at private selskaper inngår avtaler om taushetsplikt for sine ansatte. Det er ledelsen og de tillitsvalgte som representerer et selskap utad. Ansatte kan varsle om kritikkverdige forhold, og selskaper av en viss størrelse og posisjon har gjerne systemer for det. Ansatte benytter seg til tider også at muligheten til å lekke direkte til pressen.
Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland (Ap) løfter forvirringen opp på et høyere nivå ved å kritisere Hurtigruten for å ha gitt munnkurv til de ansatte samtidig som Skjeldam sier de skal være «grenseløst ærlige». Han hevder videre at de filippinske arbeiderne er redde for å snakke for å miste jobben.
Ansatte i private selskaper har ikke ytringsfrihet om bedriftsinterne forhold. Der har de taushetsplikt, men varslingsrett.
Dette handler da ikke om de filippinske arbeiderne. De har gjort som de har fått beskjed om. Forbundsleder Conrado F. Oca for de filippinske sjømennene sier da også til Klassekampen at mannskapet har fulgt de rette prosedyrene. De har oppholdt seg i streng selvisolering inntil de har fått svar på testen som viser at de ikke var smittet.
Hva er det da Mørland maser om?
Rådgiver Jonas Bals i LO følger opp med å hevde at utviklingen i arbeidslivet går i retning av at en strekker lojalitetsplikten langt og den grunnlovfestede ytringsfriheten kort.
Dette er riktig når det gjelder offentlig sektor. Her er det god grunn til å slå ned på alle forsøk på å innskrenke ytringsfriheten.
Dette blir nok grundig behandlet i Ytringsfrihetskommisjonen som er nedsatt.
Men å reise en debatt om ytringsfrihet i privat sektor med utgangspunkt i at filippinske ansatte er blitt smittet av covid-19 er formålsløst.
Ansatte i private selskaper har ikke ytringsfrihet om bedriftsinterne forhold. Der har de taushetsplikt, men varslingsrett.