Skal vi løse klimakrisen og opprettholde dagens velferdssamfunn, må vi fortsatt gjøre inngrep i naturen.
Av Magne Lerø31. mars 2021, 10:18
Det er ikke noe påbud for politikere om å være realistiske. De kan drømme de som andre folk. Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et parti som plasserer seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet.
De er så pass lang ute på drømmeaksen at Ap og Sp er tydelige på at de de ikke har noe i et regjeringssamarbeide å gjøre. Støtteparti ja takk. Men ikke noe mer.
MDG sliter på meningsmålingene samtidig som det er en økende interesse for grønn politikk. Grunnen er at MDG oppfattes som et parti som er opptatt av å markere seg i noen utvalgte enkeltsaker, men de klarer ikke å framstå med en helhetlig, realistisk politikk.
MDG står i første rekke blant de som vil avvikle olje og gass-virksomhet nær sagt så raskt det la seg gjøre. Det kommer aldri til å skje at olje og gass blir sidestilt med pelsdyrnæringen som politikerne har vedtatt å legge ned.
Det vil være markedet som styrer nedtrappingen av olje og gass. Det kan skje raskere enn det politiske flertallet ser for seg.
Skal vi bygge ut grønn industri, krever det energi. For ti år siden snakket vi varmt om vindkraft som erstatning for olje og gass. Nå er den folkelige motstanden mot vindkraft på land blitt så sterk, at politikerne har lagt hele satsingen på hylla.
Noen tror at mye av framtidens energibehov kan dekkes ved at vi fornyer de vannkraftverkene vi alt har. Det vil hjelpe på at politikerne nå legger til rette for investeringer i eksisterende anlegg slik at produksjonen av elkraft kan øke. Men dette vil ikke være tilstrekkelig til å dekke framtidens energibehov.
Her tråkker MDG til med planer som får olje- og energiminister Tina Bru til nesten å miste pusten
Her slår realismen i MDG inn. De innser at det må skaffes store mengder fornybar energi i årene framover. Vindkraft på land ødelegger naturen. Det er de ikke med på.
Det er begrenset hva vi kan få ut av solen. Løsningen må bli vindmøller på havet. Her tråkker MDG til med planer som får olje- og energiminister Tina Bru til nesten å miste pusten
MDG vil ha vindmøller som kan gi 30 gigawatt vindkraft til havs på norsk sokkel innen 2030.
Bru mener det vil kreve nærmere 3000 møller, og det vil koste mellom 100 til 300 milliarder kroner, avhengig av om møllene skal flyte eller festes i bunnen.
Så mye penger kan vi ikke bruke, sier hun til Klassekampen. Og en ting til, og nå beveger hun seg inn på MDGs kjerneområde: Kysten ville ikke tåle det.
Hun spår at opprøret mot vindkraft på land vil fortone seg som en «mild bris» sammenlignet med den motstanden en slik utbygging til havs vil føre til. Fiskere er alt på krigsstien.
MDG har vedtatt at vi må få en naturlov slik at vi kan få stanse all nedbygging av norsk natur. De møter seg selv i døra med kravet om en gigantisk satsing på havvind. Det vil true både fisk og fugleliv.
I globalt perspektiv driver vi i dag rovdrift på naturen. Bremsene må settes på. Men det kan ikke bety at ethvert inngrep i naturen må avvises. Det må bety at vi må utrede konsekvensene nøye. Alle inngrep i naturen er ikke like skadelige.
Faren for å skade fugl og fisk er ikke så stor at vi må droppe all utbygging av vindmøller på havet.
Verden vil trenge olje og gass i flere tiår framover. Noe av etterspørselen kan olje og gass fra norsk sokkel dekke.
Vi kan bygge ut noen flere vannkraftverk. Landskapet vil selvsagt endre seg om det bygges demninger og fosser ledes i rør. Det kan vi leve med. Vi må være villige til å ofre noe uberørt natur for å kunne skaffe oss den kraften vil trenger.
Det samme gjelder for vindkraft. Det kan forsvares å sette opp vindmøller på land der det i liten grad sjenerer befolkningen eller skader naturen.
Vi må også montere vindmøller langs norskekysten. Faren for å skade fugl og fisk er ikke så stor at vi må droppe all utbygging av vindmøller på havet.
Vi må få ned utslippet av klimagasser. Vi trenger tilgang til grønn energi for å kunne bygge ut grønn industri etter hvert som olje og gass-industrien bygges ned.
Et samfunn tåler noen partier og politikere som rir kjepphester. Men et samfunn må styres av politikere som balanserer ulike hensyn mot hverandre.