Politikere må ha frihet til å kritisere forskere og kunstnere, men de må vise tilbakeholdenhet med å bruke bevilgnings- og styringsmakten sin på disse områdene.
Av Magne Lerø13. juli 2021, 10:21
I Danmark har politikere rettet flengende kritikk mot flere forskningsmiljøet. Henrik Dahl i Liberal allianse er blant dem som målbærer kritikken med uttalelsen: Jeg har ingen tillit til kjønnsforskning, og jeg har ingen tillit til rasismeforskere og migrasjonsforskere.
Han er ikke alene. Han kan endatil mene at han ikke gjør noe annet enn å følge opp vedtaket i Folketinget 28.mai i år der det står at «Folketinget har den forventning til ledelsen ved universitetene at de sikrer at selvreguleringen av den vitenskapelige praksis fungerer. Det vil si at det ikke forekommer ensretting, at politikk ikke forkles som vitenskap og at det ikke er mulig systematisk å undra seg berettiget faglig kritikk.»
Partiet Kristendemokratene var med på vedtaket i Folketinget, men har trukket sin støtte etter å ha sett hvordan debatten utviklet seg. Jens Rohde (KD) hevder hele forskningsmiljøer legges for hat som følge av utspill fra flere politikere.
Akademikere har svart på kritikken med å henvise til at politikere ikke skal styre forskningen.
Også akademikere her hjemme har kommet på banen. Kifo-forsker Sindre Bangstad har i Khrono kalt dette «McCarthy-logikk fra femtitallet».
Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo sier til Vårt Land at debatten i Danmark er skremmende.
Helge Holden, professor i matematikk ved NTNU, mener fag som er verdibaserte fort kan bli politisert og at det er legitimt at folk setter spørsmåltegn ved verdiene som ligger til grunn for forskningen.
Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen sier til avisen at det er en misforståelse å tro at forskning alltid skal være verdinøytral. Han mener danske politikere heller burde ha satt søkelys på behovet for pluralisme innen forskningen.
Professor ved UIOs teologiske fakultet, Marius Timmann Mjaaland, sier til Vårt Land at det ikke er noe absolutt skille mellom politikk og vitenskap. Derfor må forskerne ha en løpende diskusjon om kriterier for god og etterrettelig forskning,
I et demokrati skal forskere ha stor, nærmest ubegrenset frihet til å hente fram kunnskap. Men de må tåle kritikk for den forskningen de frambringer.
Vedtaket i Folketinget er det liten grunn til å kritisere. Det er en legitim påminnelse til det akademiske miljø, ikke om at forskningen skal være nøytral, men at ledelsen må sørge for at det det ikke skjer en ensretting.
Forskningsmiljøer skal sørge for at motforestillinger får bein å gå på. Det er ledelsen plikt å sørge for at det skjer, ikke minst på identitetspolitikkens mange sensitive områder.
Vi har en rekke eksempler fra akademia, ikke minst i USA, på at forskere med avvikende, kontroversielle meninger skyves ut.
Her hjemme har vi hatt en opphetet debatt om mangfold og ensretting ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Vi har også gående en debatt om hvor grensen skal gå for politisk styring og innblanding i kulturlivet.
Det er grunn til å minne om at politikere har ytringsfrihet som andre. De ha rett til å si hva de mener både om forskning og kunst. I slike tilfeller deltar politikere på lik linje med andre og trenger ikke legge bånd på seg.
Politikere har imidlertid makt knyttet til at de vedtar bevilgninger til forskning og kultur. Her må de trå mer varsomt.
Det er legitimt for politikere å ha ønsker og meninger om hva det bør forskes mer på- og følge det opp med bevilgninger. Det er ikke legitimt å true med kutt i budsjettet til det en ikke liker.
I et demokrati skal forskere ha stor, nærmest ubegrenset frihet til å hente fram kunnskap. Men de må tåle kritikk for den forskningen de frambringer.
I et demokrati med ytringsfrihet må alle som opptrer kontroversielt eller ytrer seg kontroversielt, være forberedt på å bli heftig motsagt.
Vi er tjent med at universitetene bestreber seg på å skille mellom forskning og ideologisk meningsproduksjon selv om forskning aldri kan bli nøytral. Det skjer ved at forskerne er åpne med hensyn til sine egne ideologiske forutsetninger.
Det bør gå et skille mellom forskningsinstitusjoner og andre kunnskapsleverandører i samfunnet som tenketanker, rådgivere og konsulenter.