Ytringskommisjonen ser ut til å ende opp som et bevis på at ytringsfriheten er under press av de mange engasjerte som kjemper for at storsamfunnet skal ta mer hensyn til minoriteter.
Av Magne Lerø25. august 2021, 11:00
LEDER. Medlemmene av den regjeringsnedsatte Ytringsfrihetskommisjonen har stor bredde både når det gjelder bakgrunn og posisjoner i aktuelle spørsmål som er under debatt i samfunnet.
Tanken er at om kommisjonen lykkes å bli enige om noe, kan det bidra til å skape større klarhet og forståelse for hvor avgjørende ytringsfriheten er i et demokrati, men også påpeke ansvar og grenser knyttet til ytringsfriheten.
Slik vil det ikke ende. I juli trakk Begard Reza seg fra kommisjonen. Hun skrev en kronikk i VG der hun kritiserte kommisjonen for å låne øre til personer som mobber og som i realiteten innskrenker ytringsfriheten for andre. Hun hadde «Sløseriombudsmannen» i tankene.
Ingen medlemmer i kommisjonen støttet Reza. Hun ble også kritisert for ikke å ha tatt opp saken i kommisjonen. Derfor kom hennes kritikk som lyn fra klar himmel.
De som imidlertid ga støtte til Reza var 15 organisasjoner innen kulturlivet. Kommisjonen tilbakeviste kritikken og fremhold at det er nødvendig at de lytter til alle syn, også de ytterliggående, for å danne seg et bilde av hele ytringsfeltet.
Den norske forfatterforeningen skrev under det som ble oppfattet som en støtteerklæring til Reza og en kritikk av Ytringsfrihetskommisjonen. Det førte til et aldri så lite opprør blant forfatterne. Etter en høring blant medlemmene, som viste at styret ikke hadde flertallet av medlemmene bak seg, måtte styret trekke støtten til oppropet.
I Klassekampen i dag forklarer Reza hvorfor hun trakk seg og hvordan det har vært å stå i stormen hun skapte.
Hun kan ikke godta at Ytringsfrihetskommisjonen har invitert Helge Lurås, redaktør av nettavisen Resett, til et innspillsmøte med kommisjonen.
Reza har tidligere sagt at hun reagerer på at kommisjonen inviterer «rasister og hatpredikanter». Hun sier ikke direkte at Lurås er en rasist, men stiller spørsmålet «Er det ikke det han er da?».
Når Reza ikke kan godta at Helge Lurås får en kort samtale med kommisjonen for å dele egne erfaringer, viser Reza at hun egentlig ikke har noe i en ytringsfrihetskommisjon å gjøre.
At så mange kultur-og kunstnerorganisasjoner gir støtte til slike holdninger er mildt sagt et tankekors.
For eksempel har Lurås ikke fått lov å bli medlem i Redaktørforeningen. Foreningen bedyrer at de ikke vil begrense Lurås sin ytringsfrihet, men medlemsnekten har brennmerket ham. Det skjer selv om han har gjort det klart at han vil drive Resett på grunnlag av Vær Varsom- plakaten.
Det er på tide Redaktørforeningen snur og lar Lurås selv bevise om han følger Vær Varsom-plakaten.
Ytringsfrihet er en av byggesteinene i et demokrati. Samtidig er den en pest og en plage, fordi den fører til at noen blir krenket. Men det må vi faktisk leve med, minorotetsgruppene også.
Det blåser en sterk identitetspolitisk vind over samfunnet. Her støter vi til tider på et engasjement som ikke er forenelig med retten til å ytre seg.
Minoritetsgrupper skal sikres rettigheter. Men de kan ikke gis en egen rett til at de ikke skal kunne oppleve å føle seg krenket.