Hurdalsplattformen er alt svekket som styringsverktøy og verre kan det bli.
Av Magne Lerø19. november 2021, 10:33
Politikerne lover i hytt og vær i en valgkamp. Det vet velgerne.
Derfor tar de en del de av de politikerne sier med en klype salt. Men noe blir uttalt med klar røst så mange ganger at det får status som et løfte som ikke kan brytes.
Ikke alt som Ap og Sp lovet i valgkampen, er blitt prioritert i Hurdalsplattformen.
Her er det snekret kompromisser, og det er utvilsomt formulert bevisst uklar tale flere steder.
SV er ikke forpliktet på Hurdalsplattformen. De synes den peker i riktig retning, men de bryr seg ikke om den når de nå presser på for å få gjort omfattende endringer i budsjettet.
Det som er påfallende, er at flere av statsrådene som skal gjennomføre Hurdalsplattformen, er kommet i tvil om det som står der lar seg omsette i praksis.
Ola Borten Moe har markert seg som en sterk og styringsvillig minister for forskning og høyere utdanning.
Men det er skapt tvil om det vil bli etablert et universitetstilbud på Nesna.
Det er krevende for en statsråd å overstyre vedtak i et universitetsstyre. Om han vil opprette en høgskole med en annen og egenartet profil, krever det en utredning og en nysatsing som tar tid- og koster flesk.
Det er ikke bare å gi beskjed om at Nesna skal få det de ber om.
Også justisminister Emilie Enger Mehl vil møter sterk motvind når hun skal reversere hele domstolsreformen.
Når landets dommerstand, inkludert Høyesterett, mener hun legger opp til å svekke rettssikkerheten, ikke minst for barn, har hun fått en tapersak i hendene.
Den som for alvor er kommet på kant med Hurdalsplattformen, er samferdselsminister Jon-Ivar Nygård.
Det står sort på hvitt i Hurdalsplattformen at regjeringen «så raskt som mulig skal gå i dialog med EU med mål om å sikre Norge unntak fra deler av bestemmelsene i EUs fjerde jernbanepakke.»
Nygard sier han først vil kartlegge handlingsrommet og unntaksmulighetene innenfor regelverket.
LO har svart med å be om et møte der de vil gi klar beskjed om at han må komme i gang med det som står i Hurdalsplattformen.
Hadde det vært en samferdselsminister med tilhørighet til Sp, ville han sannsynligvis alt gjort det klart for EU at Norge ikke akter å konkurransette mer av jernbanen i Norge.
Nygård velger å ta på seg diplomatskoene, vel vitende at det setter Jonas Gahr Støre pris på.
Dette kan bli en meget kinkig sak for regjeringen.
Anbudsprosessen er delvis i gang. Den tidligere Ap-politikeren Rikke Lind er blitt sjef for SJ Norge som vant anbudet på å drive Dovrebanen, Raumabanen, Rørosbanen, Saltenpendelen, Trønderbanen, Meråkerbanen og Nordlandsbanen. Berit Kjøll er styreleder.
Tajik må vokte seg for ikke å «rydde opp» på en måte som fører til at bedrifter ikke tar sjansen på å ansette flere. Jobb nummer én er vitterlig å skape flere arbeidsplasser.
Det er ikke utenkelig at de vil klage til EU for at de blir fratatt muligheten for å konkurrere. Da har vi det gående.
Mens Nygård velger å ta et skritt tilbake fra Hurdalsplattformen, forsøker Hadia Tajik å gå i gang med den opprydningen regjeringen mener er nødvendig på arbeidslivets område.
Det skal ikke lenger være mulig å ansette midlertidig, det skal bli flere heltidsstillinger, adgangen til å leie inn arbeidskraft skal begrenses, og konserner skal ikke ha mulighet for å unndra seg arbeidsgiveransvaret ved å opprette datterselskaper.
Dette skal skje i en situasjon der det et skrikende behov for arbeidskraft i en rekke bransjer.
Tajik har alt hatt et møte med SAS-ledelsen som vil flytte pilotene over i et datterselskap. Det kan ikke Tajik forhindre. Det ender fort med at det blir et eksempel på at et anliggende i Hurdalsplattformen ikke lar seg omsette i praksis.
Hvis hun virkelig mener alvor med å begrense konserners muligheter for å operere med datterselskaper, vil hun få næringslivet på nakken.
Datterselskaper er en måte å begrense risiko på. Regjeringen vil ikke våge å frata bedrifter denne muligheten når de får tenkt seg om.
Vi kan ikke ha det slik at om Aftenposten må nedbemanne, har en journalist fortrinnsrett til en jobb i VG med den begrunnelse at de hører til samme konsern.
Presiseringer om at en bedrift i et økonomisk uføre ikke kan opprette et elendig finansiert datterselskap og flytte en gruppe ansette over hit, er noe annet. Det har vi regler som regulerer.
Det som har skjedd i Norwegian og som er i ferd med å skje i SAS, er atypisk i forhold til arbeidslivet i sin alminnelighet.
Her må det dessuten gjelde samme regler for alle flyselskaper som konkurrerer i samme marked.
Tajik må vokte seg for ikke å «rydde opp» på en måte som fører til at bedrifter ikke tar sjansen på å ansette flere.
Jobb nummer én er vitterlig å skape flere arbeidsplasser i Norge. Det skjer ikke ved å regulere arbeidslivet hardere enn i dag.