Det lover ikke godt. Rødt og SV er alt i gang med å pepre regjeringen med urealistiske forslag. Stortinget bør bruke mest mulig tid på det som kan gjøre en forskjell i praksis.
Av Magne Lerø13. oktober 2021, 10:29
Politikk handler om å prioritere. Alle partier vil si det er nettopp det de driver med. Det bare virker ikke sånn.
I går fyrte Rødt av, oppildnet av sin store framgang i valget og tallrike gruppe på Stortinget til Rødt å være, et helt batteri av forslag fra Stortingets talerstol.
De ville tydeligvis markere seg på Stortingets første arbeidsdag.
Jan Tore Sanner slapp etter hvert til med å få legge fram regjeringens forslag til statsbudsjett.
Det er mulig gårsdagen innvarsler at Stortinget framover må bruke mer tid på prat og forslag som ikke har en sjanse i havet til å bli vedtatt.
Det er opposisjonens privilegium, selv under en flertallsregjering, å legge fram forslag på løpende bånd. Det er slik de synliggjør sin politikk i forhold til velgerne.
Landet trenger en regjering med stor beslutningskraft. De bør slippe å bli dynget ned av politiske utspill og forslag som ikke vil fungere i praksis.
Før det forrige Stortinget ble oppløst, var status følgende for siste fireårsperiode:
- Det ble fremmet 886 representantforslag, regjeringen besvarte 180 interpellasjoner og komiteene avgitt 1909 innstillinger.
- Representantene stilte 7885 spørsmål, mens det er stilt 975 spørsmål i den ordinære spørretimen og 574 hovedspørsmål i den muntlige spørretimen.
- Det ble vedtatt 1300 anmodningsvedtak.
Når Rødt kommer i siget kan tallene bli langt høyere enn dette, særlig hvis også SV og MDG kjenner seg kallet til å følge på i samme spor.
Det spesielle ved gjeldende parlamentariske situasjon er venstresiden har styrket seg betydelig på bekostning av høyresiden.
Det betyr at venstresiden forventer et betydelig gjennomslag for sin politikk.
Rødt framstår som om de har politisk makt. Poenget med å fremme forslag på løpende bånd, er å binde Ap og Sp, forklarer de i Klassekampen i dag.
Rødt binder ikke Ap og Sp til noe som helst.
Det kan de gjøre om de allierer seg med SV, fordi Jonas Gahr Støre har gjort det klart at den regjering han leder, ønsker å få flertall i Stortinget med SVs stemmer.
SV må være med på en del av det Rødt bringer til torgs for at de ikke skal framstå som tafatte i møte med Rødts iver etter å dynge på med sosialistisk politikk.
Derfor har SV og Rødt gått sammen, for eksempel om «å få de kommersielle ut av barnehagedriften».
Dette kommer SV til å gi seg på i forhandlingene, fordi de aner at det ikke enkelt ikke kan gjøres ved et vedtak i Stortinget. De får neppe regjeringen med på å utrede det en gang.
Et utvalg under ledelse av Knut Storberget la i vår fram en innstilling der de pekte på mulighetene for at kommunene kan velge å differensiere støtten til barnehagene. Det betyr mindre til de kommersielle.
Oppblomstringen av private barnehager kom som et resultat av at SV ville ha full barnehagedekning så raskt som mulig da de kom inn i den rødgrønne regjeringen. De private sto klare.
SV har tidligere forsøkt å legge ned forbud mot utbytte. De vant ikke fram med denne typen regulering av privat virksomhet i ettertid.
Stortinget bør ikke stille seg slik at private aktører velger å legge ned en barnehage og selge bygningen på det åpne marked.
Da står kommunen på bar bakke, hvis de ikke kjøper barnehagen og driver den videre.
SV vet også at det er blytungt å bevege Ap og Sp i oljepolitikken uansett hvor massive støtteerklæringer om å stå på krava til «the bitter end» de får fra alle partier utenom Høyre og Frp.
SV må konsentrere seg om det de kan få gjennomslag for. Det handler om kroner og øre.
Kari E. Kaski , som blir SVs finanspolitiske talsperson, sier til Aftenposten i dag at økt skatt for de rikeste er en betingelse for å støtte regjeringens budsjett.
Dette vil SV lykkes med.
Sannsynligvis er det mest å hente på å innføre en arveavgift med et betydelig bunnfradrag slik at det ikke rammer folk flest. Slik kan de få finansiert først trinn i en tannhelsereform.
Dette er seiere som velgerne vil legge merke til.
Det blir tyngre å få tvinge regjeringen til å la Ullevål sykehus bestå, skrote helseforetaksmodellen eller gå lengre enn regjeringen legger opp til på arbeidslivets område.
En regjering må ta ansvar og sikre seg at det ikke oppstår kontraproduktivitet om privat virksomhet utsettes for hardhendt politisk styring.
SV og Rødt får konsentrere seg om det de kan få gjort noe med.
Landet trenger en regjering med stor beslutningskraft. De bør slippe å bli dynget ned av politiske utspill og forslag som ikke vil fungere i praksis.