To ganger har Jonas Gahr Støre opplevd at nestledere han ga tillit i skandalens stund, ble presset til å trekke seg. Enten har han nå kvittet seg med et problem eller han må fortsette lede et bortimot ustyrlig parti. 

Av Magne Lerø​7. mars 2022, 10:48

Da Hadia Tajik trakk seg som arbeidsminister, presenterte hun det nærmest som et hvileskjær i sin politiske karriere. Hun ville fortsette som nestleder og siktet seg inn mot å bli parlamentarisk leder. Når som helst kunne hun ha kommet tilbake som statsråd.

Så kom avsløringen om at hun hadde leid ut leiligheter uten å betale skatt. Jurister var tydelige på at dette var skatteunndragelse. Hun forsvarte seg med at hoveddelen av leiligheten sto tom. Hun hadde selv nøkkel, sa hun. Men hun bodde hos foreldrene og i pendlerboligen i Oslo.

Det måtte da vel vært mer lønnsomt å leie ut hele leiligheten og betale skatt av alle leieinntektene? Tajik har i liten grad gjort rede for hva hun tenkte og gjorde. Hun konstaterte at mediene var i gang med tredje sak om hennes økonomiske disposisjoner. Et inntrykk av at hun opererer i gråsonene for å spare skatt festet seg. Noen mener hun bedriver eklatant skattesnyteri. Skattesnyteri er drepen for en nestleder i Ap.

I går kom først meldingen om at hun ikke ville få posisjonen som parlamentarisk leder. Det kan ha vært utslagsgivende for at hun valgte å trekke seg. Om hun hadde greid å ri stormen av, ville hun uten posisjonen som parlamentarisk leder, fort blitt oppfattet som en nestleder på oppsigelse.

Støre har støttet Tajik og pekt på at hun er valgt av landsmøtet til nestleder. Han ville ikke vært tjent med å dytte henne ut av posisjonen. Han kunne heller ikke være nøytral. Han måtte gjøre det klart at han hadde tillit til henne.

Dagens Næringsliv skriver at Støre forsøkte å sette en stopper for LO-ledelsen som ville gjøre Tajiks penderboligsak til en viktig sak i sentralstyret. LOs ledelse svarte med å rykke ut med kritikk av Tajik i VG. Det er tydeligvis grenser for Støres autoritet når LO er på krigsstien.

Dypest sett falt både Giske og Tajik for eget grep og bruk av den makten posisjonen hadde gitt dem

Etter at Trond Giske hadde beklaget sin oppførsel overfor kvinner og lovet bot og bedring, sa Støre at han kunne fortsette som nestleder. Det nektet Hadia Tajik å akseptere. Hun hadde opinionen, mediene og deler av partiet med seg. Støre måtte da ta styringen i en prosess som endte med at Giske trakk seg. Tajik ble stående igjen som vinneren.

Selv om Tajik skaffet seg innbitte motstandere i metoo-oppgjøret i Ap, var hun ikke truet som nestleder. Hun kunne ha bygget seg opp til å ta over etter Støre ettersom partiet ikke kom opp med noen som kunne skyve henne ut. Men det ville ikke blitt uten kamp.

Da pendlerboligsaken hennes sprakk, mistet hun flere støttespillere i partiet – og hennes motstandere fikk vann på mølla.

Ledelsen i Ap må kunne håndtere makt. Både Giske og Tajik kunne det. De er begge rasende dyktige politikere, men de ble omstridt innad i eget parti. Da skandalene rammet dem, var det for mange som så muligheten for å bidra til å dytte dem ned fra maktens trone.

Dypest sett falt både Giske og Tajik for eget grep og bruk av den makten posisjonen hadde gitt dem. Metoo- bølgen var for sterk til at Giske kunne stå imot, selv om han var en politiker med store muskler og et gedigent nettverk.

Jens Stoltenberg spøkte en gang med at Giske ikke var enkel å styre. Det ville nok også Støre erfart etter hvert.  For Støre er det nok enklere å forholde seg til Bjørnar Skjæran enn Trond Giske som nestleder.

Hadia Tajik gikk åpent ut mot Støre i metoo-striden. Om hun har utfordret Støre i andre saker, vet vi lite om. Støre har basert samarbeidet på at hun er en rasende dyktig politiker med tydelig appell til en del velgergrupper.

Tajik har imponert som arbeidsminister. At det var LO som ga henne banesår, er en gåte. De forklarer det med at mange medlemmer har reagert, så de måtte ta saken opp. Men å gå ut i VG timer før de skulle drøfte saken i sentralstyret, vitner om et anstrengt samarbeidsklima og at Jonas Gahr Støre ikke har den autoritet som partileder en kunne forvente.

Det kan være Støre ser fordeler med at både Giske og Tajik, som er blitt stående som representer hver sine «fylkinger væpnet til strid», begge nå er ute. Om de nå finner en ny nestleder som kan samle partiet, vil mye være vunnet. Hvis det er duket for kamp om nestledervervet, kan Ap gå fra vondt til verre.

Støre vil være 64 år ved neste stortingsvalg. Støre var ikke nestleder da han ble partileder. Partilederkandidater vokser ikke på trær i Ap. Partiet trenger nå å vise at de kan samle seg både om politikk og personer etter flere år der samarbeidet i ledelsen ikke har fungert som det skal.