Flere bedrifter vil måtte innstille eller trappe ned, ikke på grunn pengemangel, men på grunn av mangel på arbeidskraft. I kommunene og i helse- og omsorgssektoren er det kritisk, skriver redaktør Magne Lerø.
Av Magne Lerø28. januar 2022, 10:39
I fjor var det nesten en halv million ledige stillinger. Det er rekord. Sammenliknet med 2020 økte stillingsutlysningene med 60 prosent, melder Finn.no. Det var 20 prosent flere enn i 2019. Nav opplyser at de registrerte 30 prosent flere stillingsutlysninger i fjor sammenliknet med 2019.
Koronapandemien kan forklare noe, men ikke alt. Dagens Perspektiv har snakket med representanter fra de bransjene som er hardest rammet av mangel på arbeidskraft. De frykter at de sitter med et varig problem i fanget. Det bekrefter kommersiell direktør i Adecco, Bjørn Wiik.
Han peker på at mangelen på arbeidskraft er spesielt stor innen bygg og anlegg, helse, pleie og omsorg. Det er mangel både på kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft. Kultursektoren har mistet mange som følge av nedstengningen under pandemien. Hotel og restauranter må innskrenke driften fordi de ikke får tak i folk.
Lønningene skyter i været. Det er spesielt hard kamp om å få fatt på ingeniører. Kommunesektoren melder at de trenger 46 000 flere årsverk i de kommende årene.
Norge har i årevis hatt stor mangel på norske arbeidstakere. Vi har imidlertid hentet tusenvis fra andre land for å dekke behovet for arbeidskraft. Vi er med i EØS. Det betyr fri flyt av arbeidskraft. Det har tjent Norge godt.
Nå er økonomien i Øst-Europa bedre. Derfor er det færre som vil jobbe i Norge selv om lønningene her er høye.
Vi må belage oss på permanent mangel på arbeidskraft framover. Det har også noen fordeler. Nå får folk med hull i CV-en, de som har slitt med å finne seg jobb på grunn av manglende kompetanse eller funksjonsnedsettelser, muligheten.
Bedriftene kan også bli tvunget til økt innovasjon. Det betyr at de i større grad vil ta i bruk nye teknologiske løsninger som reduserer behovet for arbeidskraft.
YS vil naturlignok kjempe for likhet og økt lønn og til alle sine medlemmer. Realiteten er at det ikke trengs sett fra et arbeidskraft-perspektiv.
For svake og lite attraktive bedrifter er det krise. De må bygge ned, avvikle eller legge om driften radikalt om de har muligheter for det. Det betyr at en del tusen ansatte vil miste jobben og bli tvunget til å finne seg ny jobb. Slik må det være. Arbeidskraften må trekker mot de bedriftene som er lønnsomme.
Samtidig som det er stor mangel på arbeidskraft, er det en del som går ledige. Det vil bli et økende problem at for mange tar en utdannelse som ikke kvalifiserer for en jobb der de får brukt utdannelsen sin. De må ta til takke med en jobb de er overkvalifisert til eller der de ikke får brukt det de har lært.
Det er behov for en sterkere styring av utdanningssektoren ut fra hvilke behov samfunnet har for arbeidskraft. Enten må vi regulere hvor mange studieplasser det skal være i noen fag eller så må vi gi økte stipender til de som tar en utdanning som kvalifisere for yrker der det er et skrikende behov for arbeidskraft.
Vi kan ikke møte den pressede arbeidssituasjonen har havnet i med en tradisjonell likhetstenkning som særlig arbeidstakerorganisasjonene står for. Arbeidsgiver må bruke lønn for å tiltrekke seg og holde på kritiske kompetanse. Det betyr økt individuell avlønning
Mangelen på sykepleiere er kritisk i flere kommuner og på flere sykehus. Utdanning av flere sykepleiere må prioriteres, og de bør få høyre lønn for å sikre rekrutteringen.
Når noen tar til orde for det, kommer Erik Kollerud, leder i YS, ilende til, slik han gjorde i Dagens Perspektiv 21.januar, og sier at sykepleiere ikke må spesialbehandles. Vi må ikke glemme at helsefagarbeidere, helsesekretærer, renholdere, portører, sosionomer, vernepleiere og apotekteknikere kan avlaste leger og sykepleiere, mener han. Det kan de nok. Men det er betydelig mer krevende å få fatt i sykepleiere enn renholdere og portører.
Sykepleiere har en nøkkelrolle i pleie og omsorg. Det vil ramme store deler av befolkningen om vi ikke klarer å utdanne betydelig flere sykepleiere og få dem til å fortsette i yrket.
YS vil naturlignok kjempe for likhet og økt lønn til alle sine medlemmer. Realiteten er at det ikke trengs sett fra et arbeidskraft-perspektiv. Det er noen yrkesgrupper det er kritisk mangel på. Et av virkemidlene er å gi disse gruppene økt lønn. Det må gjerne skje lokalt, for det er faktisk avgjørende lokale forskjeller.