Selv om EU for tiden viser en imponerende enighet om å forsvare demokrati og frihet, er de kreftene som truer demokratiet neppe nedkjempet, skriver redaktør Magne Lerø.
Av Magne Lerø18. mars 2022, 08:51
Den massive enigheten som preger de vestlige landene om hvordan krigen i Ukraina skal bekjempes og befolkningen støttes, kan tolkes som om demokrati og frihet er i medvind. EU er kjent for harde tautrekkinger og langdryge prosesser når viktige vedtak skal fattes. Nå fattes omfattende vedtak i rekordtempo.
De med anlegg for store ord og vyer snakker om en demokratisk vekkelse. Det er et EU før og nå. Nå skal EU virkelig gå i front for å demonstrere hva demokrati og vestlige verdier betyr i praksis.
Den aldri hvilende skribenten og forskeren Asle Toje er neppe overbevist om at demokratiet går en ny vår i møte. Han har skrevet flere bøker der han hevder at demokratiet trues innenfra, ikke utenfra. Det skal mer til enn samling mot en felles fiende for å møte den antidemokratiske utviklingen.
Professor Janne Haaland Matlary har nylig gitt ut en bok der hun peker på at det er flere utviklingstrekk i de vestlige land som truer demokratiet.
Jan Erik Grindheim, forsker og forfatter, tidligere leder for Europabevegelsen, synes det må være grenser for Matlary og Tojes svartmaling av tilstanden i de vestlige demokratier. Han peker på at tilliten til EU er høyere enn på lenge, at viljen til samarbeide på tvers av landegrensene er stor og at folk slutter opp om demokratiske valg.
Sanksjonene mot Russland som EU har samlet seg om, får negative konsekvenser for EU-landene. Det gir mening å hevde at EU er rede til å ofre seg for å kjempe for frihet og demokrati. Slik kan Ukrainakrisen bidra til å styrke EU.
Det er ikke godt å si om dagens enighet i EU vil slå rot og om EU-landene er rede til en fornyet og forsterket kamp for demokrati og frihet slik det defineres i det liberale demokratiet.
Det kan være enigheten slår sprekker når befolkningen for alvor vil merke konsekvensene av krig og sanksjoner.
I et innlegg i Aftenposten der Janne Haaland Matlary forsvarer sitt pessimistisk syn på demokratiets framtid, peker hun på to forhold; populismen og overnasjonal styring.
Populismen er uansvarlighet satt i system. Politikerne sikrer seg makt ved å love frustrerte velgere at de skal ordne opp. Donald Trump er en studie i hvor galt det kan gå. I flere EU-land har den ytterliggående høyresiden opptrådt som hardbarkede populister og bidratt til å polarisere samfunnet. Venstresiden med sine identitetspolitiske frierer gjøre det ikke bedre. Det gir næring til økt polarisering.
Matlary peker også på at det er et økende problem at velgeren faktisk bestemmer stadig mindre i sine demokratier. Overnasjonal styring og elitens dominerende makt kan føre til nasjonal avmakt.
Vestens demokratiske idealer er i ferd med å forvitre. Politikerne sliter med å ta styring over utviklingen, for i det liberale demokrati er det ikke meningen at politikerne skal drive for sterk styring
Et sentralt poeng i Matlary bok er at det i kjølvannet av identitetspolitikk og polariseringen skjer en innsnevring av ytringsfriheten og at respekten for meningsmangfold synker. Derfor advarer hun mot «woke-kulturen» og de omseggripende utstøtelsesmekanismene som i bunn og grunn er en trussel mot demokratiet.
Kravet om større ensretting og manglede respekt for mangfold fikk vi illustrert denne uken i form av et innlegg i DN av Erling Moe, sentralstyremedlem i Venstre. Han vil sparke Asle Toje ut av Nobelkomiteen på grunn av det han skrev om Nato og Russland motiver og planer før krigen startet. Vi fikk et nytt eksempel på at når saker havner i et sterkt emosjonelt klima, kommr kravet om at de som ikke er på linje med flertallet i opinionen, skal merke konsekvensene i form av utestenging eller hets på sosiale medier.
Styreleder i Schibsted, Ole Jacob Sunde har også kastet seg inn i demokratidebatten med et innlegg i Aftenposten. Han peker på hvor avgjørende pressen er i et levende demokrati og advarer mot å ta en fri og uavhengig presse for gitt. I løpet av de siste 15 årene er 250 avistitler i England lagt ned.
Norske medier klarer seg godt, men Facebook og Google tar stadig større deler av annonsemarkedet, og de betaler knapt skatt. De sosiale mediene er en trussel mot demokratiet fordi de sprer for mange falske nyheter og driver befolkningen inn i ekkokamre.
De sosiale mediene fungerer som bensin på de polariserende bålene som stadig tennes. USA, demokratiets utstillingsvindu i mange tiår, er et skrekkens eksempel på hvordan polariseringen bryter ned fellesskapet i et land. Om Donald Trump eller en av han støpning skulle komme til makten, blir det ikke demokratiets «langsomme død» som Matlary skriver om. Døden kan melde seg langt raskere.
Vestens demokratiske idealer er i ferd med å forvitre. Politikerne sliter med å ta styring over utviklingen, for i det liberale demokrati er det ikke meningen at politikerne skal drive for sterk styring. Men det er ikke for seint. Både Matlary og Toje peker muligheten for en verdimessig oppvåkning og besinnelse på den tradisjon og de grunnleggende verdier som utgjør røttene til de vestlige demokratier