Når de rødgrønne støttet av fagbevegelsen kjører på med flere faste hele stillinger, møter de en virkelighet som krever både deltid, midlertidige og løsarbeidere som supplement.

I valgkampen vil de rødgrønne gjøre det klart at de vil ha flere faste stillinger, mindre deltid og færre løsarbeidere.

Hvis dette fremsettes som et mål og et ønske, kan de fleste slutte seg til.

I den grad de rødgrønne vil regulere arbeidsmarkedet sterkere, vil de møte motstand fra arbeidsgiverhold.

Det er et dårlig utgangspunkt å ikke ha arbeidsgiverne med på laget hvis målet er å skaffe arbeid til flest mulig. En for sterk regulering, kan gi den motsatte effekt enn det en vil oppnå.

Det er imidlertid mulig for de rødgrønne å gripe inn i bransjer der det er grunnlag for flere faste stillinger eller mer regulerte arbeidsforhold.

Drosjenæringen er et eksempel. Her bør en ny regjering skrote den reformen som er innført og sørge for mer forutsigbare lønns- og arbeidsforhold for de som kjører drosjer.

I helse- og omsorgsektoren er det for få ansatte og mange jobber deltid. Dersom helse- og omsorgsektoren tilføres flere ressurser, kan flere få tilbud om en heltidsstilling.

Når det gjelder midlertid ansatte, kan politikerne feie for egen dør før de stammer inn for arbeidsgivere flest. I NRK og ved universitetene er det spesielt mange midlertid ansatte.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det blir slik. Arbeidsgiver må passe på at en ikke blir bundet opp av for mange fast ansatte på områder der en på sikt ikke har behov.

Det begrenser muligheten for å knytte til seg den kompetansen en trenger for kortere eller lengre tid.

Innen den såkalte plattformøkonomien trengs det andre arbeidsavtaler enn faste ansettelser. Her jobbes det ut fra hvor stor etterspørselen etter tjenester til enhver tid er.

Matleveringstjenestene Foodora og Wolt har til sammen over 3000 bud. Wolt har ingen ansatte bud. En tredjedel av Foodoras bud er ansatte.

I bransjer der det kan være fristende å legge opp til ikke å ha ansatte i det hele tatt, kan det være behov for reguleringer.

Klassekampen skriver i dag at en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe ledet av juristen Jan Fougner innen 1. juni skal legge fram et forslag til hvordan arbeidsmiljøloven bør utformes for å dekke behovene for regulerte lønns- og arbeidsbetingelser innen plattformøkonomien.

De kan komme til å foreslå en tredje arbeidstakermodell, en som ligger mellom frilans og fast ansettelse.

Det kan tenkes en modell der arbeidsgiver påtar seg ansvaret for ansattes helse og sikkerhet ved å dekke forsikringer og innbetale pensjon, men der faktisk lønn er avhengig av hvor mye en jobber.

Det er også mulig å pålegge selskapene å ha en stamme av fast ansatte og supplere med frilansere som en har fast avtale med.

I bransjer der det kan være fristende å legge opp til ikke å ha ansatte i det hele tatt, kan det være behov for reguleringer.

Innen plattformøkonomien kan det ikke legges opp til at alle skal være fast ansatt. Det vil sannsynligvis gi så høye priser at folk ikke vil betale for å få levert mat hjem med bud.

Bud vil være et lavlønnsyrke og der mange må være løsarbeidere, fordi det er begrenset betalingsvillighet i markedet.

Om de rødgrønne har aldri så lyst, kan de ikke regulere plattformøkonomien med krav om faste stillinger.

En undersøkelse som ble foretatt i 2015 viste at 59 prosent at norske kunstnere er selvstendig næringsdrivende. 22 prosent svarte at de var ansatt i fast eller midlertidig stilling.

Antallet frilansere øker, konstaterer Klassekampen etter å ha snakket med kunstnerens organisasjoner. Tidligere hadde Rikskonsertene ansatte som medvirket ved skolekonserter. I dag baserer de seg på frilansere.

Den kulturelle skolesekken som sørger for at alle skoleelever får oppleve profesjonell kunst, hadde tidligere ansatte i midlertidige stillinger. Etter at Kulturtanken tok over ansvaret for «skolesekkordningen», baserer de seg på frilansere.

Her er det imidlertid ryddige forhold. Honoraret for en dags arbeid ligger på 5000 kroner.

Der det er markedet som rår, må politikerne begrense sin iver etter å regulere.

Når stat eller kommuner er oppdragsgiver, legges det gjerne faste takster til grunn for definerte frilansgrupper.

Hva næringslivet betale for konsulenter og frilansere, er det markedet som bestemmer.

Frilansere og arbeidsgiverne i mediesektoren har forhandlet fram en frilansavtale. Den er ikke forpliktene for aviser og mediehus.

I praksis betaler mange aviser og mediehus frilanserne langt under takst.

For et par år siden var Kulturrådet inne på tanken at tidsskrifter som får støtte, må betale normaltakstene for anmeldelser og essay.

Da ga flere av tidsskriftene beskjed om at de ville gå dukken om de skulle følge de anbefalte normaltakstene. Kravet om normaltakster falt da dødt til jorden.

Der det er markedet som rår, må politikerne begrense sin iver etter å regulere. Samtidig må en påse at det ikke oppstår bransjer der arbeidskraften utnyttes.

En tredje arbeidstakermodell kan gi ansatte bedre vern og mer forutsigbarhet.

Det kreves et krafttak for å få opprettet flere faste stillinger i flere sektorer. Så mange som mulig som ønsker seg en fast stilling, bør få det.

Men da må ansatte kvalifiser seg og søke disse jobbene. Velger en å bli kunstnere, velger de fleste bort muligheten for fast ansettelse.