Den norske kirke ser ut til å være kløyv omtrent på midten i spørsmålet om organisering og maktfordeling når de har sluppet ut av statens favntak.

Stortinget har vedtatt en ny lov for trossamfunn. Den baserer seg på at Den norske kirke i størst mulig grad skal stilles likt med andre kirkesamfunn.

De skal få støtte fra staten ut fra medlemstall. Ellers skal de styre deg selv.

Den norske kirke har i årevis utredet og diskutert hvordan de skal organisere seg når de står fritt til å bestemme det selv.

– Organisering handler om fordeling av makt -mellom prester og andre ansatte, mellom lekfolk og de ansatte, mellom menigheter lokalt og Kirkemøte og Kirkeråd på nasjonalt plan.

Uenigheten er stor.

En arbeidsgruppe har levert en modell for hvordan folkekirken skal organisere seg som sendes ut på en bred høring.

Meningene kommer til å sprike i alle retninger. Spørsmålet er om det er mulig å få flertall for en modell.

Saken fortsetter under annonsen

Arbeidsgruppen foreslår at de rundt 350 fellesrådene på kommunal plan avløses av rundt 100 prostiråd som skal være arbeidsgivere både for prester og andre ansatte.

En stor svakhet med denne modellen er at avstanden fra menighetene til de nye prostirådene blir mye lenger enn fram til dagens fellesråd. Det vil ikke være mulig for alle menighetene å få en reell plass i prostirådet.

Modellen betyr at arbeidsgivermakten flyttet oppover i systemet, lenger unna menighetene.

I den norske kirke er det slik at menigheten ikke har noen ansatte.

Prester er ansatt av bispedømmerådet, øvrige ansatte i Fellesrådet som består av menigheten innenfor en kommune.

Tanken er at det nye prostirådet skal stille ressurser til disposisjon for menighetene og bli arbeidsgiver for alle ansatte.

Bispedømmene skal ikke lenger ha arbeidsgiveransvaret for prestene.

Slik sett kan bispedømmerådene legges ned.

Men det kan de likevel ikke. For bispedømmerådene velges av alle medlemmer i kirken, og samlet utgjør de kirkemøtet. Noe må de holde på meg.

De skal bli kompetanse – og strategiorganer. Papirprodusenter og møtearrangører med andre ord.

Biskopene har et selvstendig mandat for det de driver på med. De klarer seg utmerket uten et råd eller styre slik en rekke statlige etater gjør.

I den foreslåtte modellen mister biskopene lederskapet for prestene.

De kan selvsagt holde samlinger for prester og andre, gi råd og uttale seg på kirkens vegne. Sett med sekulære briller blir biskopene en mellomting mellom Mattilsynet, en gallionsfigur og en dyktig prest med talegaver over gjennomsnittet.

Biskopene blir fortsatt sentrale figurer i kirken, men ikke som beslutningstakere.

Biskopene kan komme med råd. Beslutninger skal de folkevalgte fatte.

Sett med sekulære briller blir biskopene en mellomting mellom Mattilsynet, en gallionsfigur og en dyktig prest med talegaver over gjennomsnittet.

Biskopene er skyld i sin egen skjebne fordi de gjennom årtier har latt seg fange inn i en forvirrende tenkning om at de skal være ledere, men ikke sjefer med råderett over ressurser eller andre ansatte.

Prestene har langt på vei valgt å gjøre seg selv til funksjonærer i Den norske kirke.

Det skal rapporteres og telles timer dagen lang. Og de har også begynt å streike om de ikke når fram med sine krav.

Når prestene har gitt bort sin egenart og frihet i bytte mot mer regulert arbeidstid, er det vanskelig å begrunne spesialordninger.

Prestene må innordne seg «systemet» på lik linje med andre ansatte og holde gudstjenester, gjennomføre kirkelige handlinger, forkynne og snakke med folk.

Arbeidsgruppen er delt omtrent på midten. 

Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for en omfattende omorganisering av en så pass skjør skapning som Den norske kirke. 

Hvis toppledelsen i en organisasjon presser igjennom organisatoriske endringer det ikke er bred enighet om, er det oppskriften på baluba, frustrasjon og tap av motivasjon.

Folkekirken er på full fart mot å bli en «50-prosent-kirke».

Vi er omtrent der når det gjelder dåp og konfirmasjon. Andelen kirkelige gravferder synker hvert år, og det er godt under 50 prosent som gifter seg i kirken.

Denne utviklingen vil få store konsekvenser for bevilgningene til DNK etter hvert.

Kirken nådde ikke fram med sitt krav om at den nye kirkeloven skal fastsette hvor mye kommunene årlig skal bevilge til folkekirken.

Når kirkens styringsorganer rykkes ut fra kommunene og plasseres i et organisatorisk ingenmannsland mellom kommuner og fylke, vil dette sannsynligvis føre til at bevilgningen fra kommunene reduseres ytterligere.

Det går gjerne slik når makt og ressurser flyttes ut av kommunen.

Å skrote dagens fellesråd til fordel for prostiråd må sies å være en risikabel strategi økonomisk sett.

Det kan være kirkens lederskap allerede i år vil merke at bevilgningene både fra stat og kommune vil gå ned. Noen vil komme til å angre på at kirken ikke tok imot tilbudet fra staten om å fullfinansiere folkekirken.

Men fellesrådene og det vi kaller «kommune-kirken» ville heller opprettholde ordningen med at kommunene skal betale sin del av kirkens drift. De frykter en mer sentralstyrt kirke om Stortinget skulle gi en samlet bevilgning som deretter Kirkemøte og Kirkeråd skulle fordele.

Kirken må i framtiden prioritere radikale kostnadskutt på det administrative plan.

Det er ingen grunn til at kirken skal holde seg med fire styringsnivåer: menigheter, prosti, bispedømmeråd og kirkemøte på nasjonalt plan. Byråkratiet må slankes for at mest mulig ressurser kan stilles til disposisjon for menighetene.

Organiseringen av folkekirken bør starte med et annet utgangspunkt. Fem grep vil være avgjørende framover.

1. Legg ned alle fellesrådene som styringsorganer, la alle ansettes på bispedømmeplan. Menigheten som trenger det, kan danne fellesorganer hvis det er oppgaver som flere menigheter løser best sammen. 
2. Lag større menigheter som kan ledes av en sokneprest med en administrator som høyre hånd i hel eller delt stilling. Soknepresten er leder for prester og andre ansatte. Han eller hun skal omfattes av unntaksbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og følgelig slippe rapportering og timetelling. 

1. Det er god lokal ledelse kirken trenger. Det betyr ledere som er tett på ansatte i det daglige. Slik en skole ledes av en pedagog, bør en menighet ledes av en prest med gode lederegenskaper. Soknepresten på vegne av menighetsrådet har den daglige ledelsen av de ansatte selv om de formelt er ansatt i bispedømmerådet.
2. Pålegg biskopene å være sjef for alle ansatte i bispedømmet, underlagt bispedømmerådet, og med en stiftsdirektør med vide fullmakter som utøver den daglige, administrative ledelsen. Universitetene ledes av rektor, med en sterk direktør ved sin side. Avisene ledes av en redaktør, med en direktør for marked og økonomi. Ledere i kirken har teologisk eller kirkefaglig kompetanse med mindre de har økonomiske, administrative eller praktiske oppgaver.
3. Ansett biskopene på åremål og la de får en retrettstilling når de fyller 65 år, så kan de gjerne være seniorprester så lenge de orker.