Gjør som Lise Klaveness, server ramsalt kritikk uten trusler om konsekvenser. For mye bryter sammen om vi skal forlange at all kritikk skal følges opp av handling.
Oppgjøret fotballpresident Lise Klaveness tok med Fifa og VM-arrangøren i Qatar er blitt lagt merke til verden over. Om det vil føre til endringer i Fifa, er ikke godt å si. Noen mener Fifa ikke kan la være å ta på alvor den ramsalte kritikken.
De frykter Klaveness kan komme til å si noe liknende en annen gang. Og da har de det gående. Mediene verden over vil lage oppslag om den modige, unge kvinnen som nekter å gi seg i kampen mot det hun oppfatter som urettferdig og forkastelig.
Andre hevder Fifa vil forsøke å tie henne i hjel. Ledelsen vil ikke ha noe av at et lite land får sette dagsorden. Lise Klaveness kommer til å bli utsatt for et temmelig ekkelt press om å tie eller i det minste moderer seg.
Lise Klaveness tror på ordet makt. Hun har ikke noe annet å kjempe med. Hun truer ikke med at Norge vil melde seg ut av Fifa eller slutte å delta i VM om det ikke holdes i et demokratisk land.
Å stå opp for urett er ikke et oppdrag Klaveness påtok seg da hun steg inn i rollen som fotballpresident. Hun har fra hun var jente vært en engasjert borger. Da hun første gang hørte Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» – «du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» gjorde det sterkt inntrykk. Seinere tatoverte hun det på armen.
Lise Klaveness er nylig tildelt Fritt Ords pris. Hun framstår som en ambassadør for ytringsfriheten. Hun tror at ord nytter. Om ord ikke gir umiddelbare resultater, vil hun fortsette å si det hun og norsk fotball mener.
I vårt resultatfokuserte samfunn er troen på ordets makt svekket. Det kreves konsekvens og tiltak. Det skal boikottes, kanselleres, stenges ute og sanksjoneres.
Saken fortsetter under annonsen
Ord fører sjelden til seier i første omgang. Der makten rår, er det som regel Goliat som vinner over David. Ordets makt virker langsomt. Den som tror på ordet, må være tålmodig. Det tar tid å endre- og seire.
I vårt resultatfokuserte samfunn er troen på ordets makt svekket. Det kreves konsekvens og tiltak. Det skal boikottes, kanselleres, stenges ute og sanksjoneres.
Ytringsfrihetens presses fra to kanter- fra den kanten som hevder at ord ikke er nok. Det må følges opp med konsekvens og tiltak. Fra den andre kanten presser de som vil hindre at uønskede ytringer spres. Vi har nok av eksempler på at de som målbærer politisk ukorrekte meninger boikottes, mister jobben, nektes talerstoler eller hetses i sosiale medier.
Selv i akademia som skal være ytringsfrihetens fanebærer, er presset om å holde seg innenfor med de som har sikret seg definisjonsmakten så pass stort at regjeringen i fjor nedsatte et utvalg for å vurdere hva som kan gjøres. Utvalget under ledelse av Anine Kierulf leverte nylig sin innstilling med forslag som kan styrke ytringsfriheten.
De siste tiårene har globaliseringens vind blåst over verden. Handel og reisevirksomhet har eksplodert. Vi har kunnet reise til og handle med praktisk talt alle land. Pendelen er i ferd med å snu.
Flere tar til orde for at Norge ikke bør inngå en handelsavtale med Kina og at vi bør ha minst mulig med landet å gjøre. Begrunnelsen er manglede demokrati og respekt for menneskerettighetene.
Noen tar til orde for at Equinor ikke bør engasjere seg i land der det skjer brudd på menneskerettighetene. Det samme skal gjelde for andre selskaper det staten er inne på eiersiden. I så fall er dette noe Stortinget må avgjøre. I dag nøyer vi oss med kravet om at selskapene ikke skal bryte noen lover eller bli knyttet til korrupsjon.
Saken fortsetter under annonsen
Når politikerne fram til nå har vært åpne for at vi kan reise dit vi vil og innlede et forretningsmessig samarbeid med alle land om bare lovene blir fulgt, har det vært begrunnet med at det både er lønnsomt og fredsskapende. Å reise til eller være til stede i diktaturer har blitt sett på som en mulighet for påvirkning i riktig retning.
Fortsatt er gjeldende politikk at vi kan delta og involvere oss, men gjerne si i fra som Lise Klaveness, om vi orker. Vesten har bestemt seg for å gjøre ett unntak. Det gjelder Russland. Her legger vi opp til knallharde sanksjoner for å vise vår avsky mot Russlands krigføring i Ukraina. Vi håper sanksjonene skal bidra til å få slutt på krigen, og helst tvinge Putin-regimet i kne.
Det nytter ikke å sende Lise Klaveness til Moskva. Vi har gitt opp ordets makt. Russland skal stenges ute fra mest mulig og sanksjoneres så hardt det lar seg gjøre.
Kirken vil også bidra. Vårt Land skriver i dag at Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen har brutt med den russisk ortodokse kirken fordi lederen for kirken i Nord-Russland, Mitrofan, har støttet krigen mot Ukraina.
Sjakkspilleren i verdensklasse, Sergej Karjakin, har også støttet invasjonen i Ukraina. VG kan i dag fortelle at han regner med å ha ødelagt sin karriere. Han deler skjebne med en rekke andre idrettsutøvere og kulturarbeidere.
Russland er i ferd med å bli et isolert land. Om denne strategien fører fram, gjenstår å se.