I en tid hvor Pride omfavnes fra alle kanter av det offisielle Norge, øker polariseringen knyttet til kjønn og seksualitet. Politikerne bør ikke presse minoritetene til å gi opp sitt syn, skriver redaktør Magne Lerø.
Før helgen valgte justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) å dra til Vestfold for å overvære en trafikkontroll i regi av UP framfor å delta på et dialogmøte mellom regjeringen og LHBT+ -organisasjoner for å drøfte flere forhold rundt masseskytingen i Oslo forrige helg.
Eivind Rindal, leder for Trondheim Pride sier til Dagbladet at han er forbannet på justisministerens prioritering.
-Justisministeren har sviktet på et grunnleggende plan. Jeg mener dette er en sak som både statsministeren og partilederen hennes bør ta tak i. Dette bør få konsekvenser for Emilie Enger Mehl, sier Rindal til Dagbladet.
Han sparer ikke på kruttet. Dette må få konsekvenser for Mehl. Det lukter kanseleringstenkning lang vei. En justisminister som ikke stiller opp når Pride mener hun bør, for ikke å si forlanger, kan vi ikke ha. Hun må skjerpe seg for å beholde taburetten. Slik må budskapet fra Rindal oppfattes.
Hadde det vært slik at regjeringen ikke hadde stilt opp, kunne kritikken vært berettiget. Men både kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap), barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp), helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) og utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) til stede på møtet. Det burde holde.
Ut fra en rasjonell vurdering var det liten grunn til at fem statsråder skulle stille på møtet fredag. Men det er ikke den rasjonelle settingen saken befinner seg i. Det er følelsene, sinne, fortvilelse og frykt som rår. Det må politikere forholde seg til. Det er neppe noe regjeringen kan foreta seg ut over å gi verbal støtte og fordømmelse.
I ettertid forstår også justisminister Mehl at det ikke nytter å forsvare den rasjonelle prioriteringen hun foretok. Det gjør bare vondt verre når det startes et kjør mot henne. Da er det best å beklage.
Saken fortsetter under annonsen
– Da jeg leste denne kritikken ble jeg lei meg, fordi jeg virkelig bryr meg om det skeive miljøet og alle som føler på uro etter det som skjedde i Oslo natt til lørdag. Det var folk fra Justisdepartementet til stede i møtet. Når jeg i ettertid ser hva slags møte dette ble, og de tankene Rindal gjør seg, så skulle jeg selvfølgelig gjerne ha vært der selv, sier hun.
Mehl var tidlig ute med å si at politiet og PSTs vurderinger og handlinger skal granskes. Stort mer kan hun ikke foreta seg før vi har flere fakta og vurderinger på bordet.
Alle toneangivende politikere har tatt avstand fra drapet, fordømt hatkriminalitet og gitt støtte til skeive av ulikt slag. Alle har sagt omtrent det som har blitt forventet av dem, med ett unntak. Stortingspresident Masud Gharahkhani sa at «drapene og volden forrige helg ikke hadde noe med religion eller bakgrunn å gjøre».
Det kan være Gharahkhani har helt rett, men det vet vi ennå ikke. Det kan være han vil fastholde utsagnet selv om Matapour står fram og sier at han har tatt liv i Allahs navn. Han kan vise til at Islamsk Råd Norge var tidlig ute med å fordømme angrepet og understreket at de på det sterkeste tar avstand fra homohat.
Det finnes nok av dem som mener at drapene må forstås i lys av at Matapour hører til et muslimske miljø hvor de ikke godtar homofili.
Gharahkhani får presisert det han mener i Vårt Land lørdag. Her roser han kirken, og da mener han folkekirken, for å ta et oppgjør med egen diskriminerende historie og oppfordrer andre religiøse miljøer til å gjøre det samme.
Hans poeng er at det ekstremistiske miljøer av ulike slag som misbruker religionen som begrunnelse for terror. Derfor vil han at muslimske ledere kommer sterkere på banen når religionen blir brukt som begrunnelse for vold og drap.
Saken fortsetter under annonsen
Hadia Tajik går litt lenger enn Gharahkhani. Hun sier til Vårt Land at de i muslimske miljøer må snakke om hvordan skeive blir utsatt for vonde opplevelser.
-Mange opplever utstøting, dehumanisering, sårende ord og at deres Gud blir brukt mot dem. Det forgifter livet deres med små drypp i hverdagen, sier Tajik. Hun viser også til klar tale fra Det norske kirke.
Det er en betydelig forskjell mellom Den norske kirke og de fleste andre trossamfunnene, inkludert de muslimske.
Den norske kirke har i løpet av vel et tiår skiftet syn på homofili. I dag har kirken homofile prester og vier homofile. Et mindretall holder imidlertid fast på at sex skal skje i et ekteskap mellom mann og kvinne.
I de frikirkelige miljøene skjer det en sakte endring mot det synet flertallet i Den norske kirke har. Det er lite å spore til en slik endring i muslimske miljøer, selv om flere muslimer står fram som LHBT.
Politikerne kan ikke foreta seg noe for å få trossamfunn til å endre syn på seksualitet og samfunn. Kirker er imidlertid barn av sin tid. De påvirkes av opinionen og trendene i tiden.
For muslimer og konservative kristne har debatten flere lag. De fordømmer vold og hatkriminalitet. De fleste er også med på at samfunnet må akseptere at skeive har like rett som andre til å leve slik de føler for.
Saken fortsetter under annonsen
Det er på det tredje planet problemene begynner. De vil ha lov til å mene, både internt og eksternt, at homofili er imot Guds vilje. Opplever noen seg krenket av deres syn på kjønn og seksualitet, må de leve med det. Å hevde at homofili bryter med Guds vilje, ligger godt innenfor ytringsfrihetens rammer.
På det fjerde planet er det null vilje til dialog. Det er en utbredt oppfatning at myndighetene i praksis er i ferd med å innføre et nytt syn på kjønn og seksualitet i skole og samfunn. De hevde at det er et biologisk faktum at det kun finnes to kjønn, avviser at kjønn er basert på følelser og at alle har rett til å leve ut sin seksualitet slik de føler for.
Når skolen og politikere presser på for at alle skal innordne seg den nye kjønnsideologien og forståelsen av seksualitet, distanserer de seg eller protesterer mot å innordne seg storsamfunnet.
Kampen knyttet til kjønn og seksualitet hardner til. Noen flere vil tilpasse seg storsamfunnet syn. Andre bestemmer seg for at dette samfunnet vil de integreres minst mulig med.