Tonje Brenna har gjort en tabbe. Når det ikke er mer enn det, og hun beklager helhjertet, overlever hun oppstyret opposisjonen har skapt.

­Habilitet er en spesialøvelse både for opposisjonen og mediene. Det skal ikke mye til før noen stiller spørsmål ved en beslutningstagers habilitet. Da er kjøret i gang, selv om det er en ubetydelig sak som er utgangspunktet.

Derfor har våre fremste politiske beslutningstakere, statsrådene, folk rundt seg som skal passe på at de ikke havner i en situasjon der det kan stilles spørsmål ved deres habilitet.

Det sikreste en statsråd kan gjøre når en tiltrer, er å levere en lang liste til departementsråden og sin politiske rådgiver over alle hun har jobbet sammen med, sittet i styrer og utvalg med, vært kjærester med, vært i bryllup og bursdager hos eller er venner med.

Det er ingen som gjør det. Det får da være måte på. Men en statsråd bør på forhånd tenke igjennom hvilke personer en kan tenkes å bli inhabil i forhold til. Er statsråden i tvil, kan Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet gi en vurdering.

Tonje Brenna kastet seg over oppgavene som statsråd uten å bekymre seg over mulige habilitetsproblemer. Den tid, den sorg. Det var viktigere ting hun måtte håndtere enn å tenke på habilitet.

Frode Elgesem var AUFs bistandsadvokat under 22.juli- rettssaken. Han er en god venn av Tonje Brenna. Elgesem, som blant annet er styreleder i Raftostiftelsen, gjorde allerede i mars Brenna oppmerksom på at deres relasjon kunne tilsi inhabilitet.

Framfor å skape klarhet, anser hun først at forholdet til Elgesem ikke er så nært at hun blir inhabil. Da hun seinere utnevner ham til medlem av styret i Wergelandssenteret som har et løpende samarbeid med Utøya AS, innser hun at hun er inhabil.

Å erklærer seg inhabil etter at en utnevnelse er foretatt, er en sjelden variant. Hun har forklart til VG at hun ønsket å være åpen og ærlig om en feil hun hadde gjort.

Embetsverket i departementet har ikke konkludert med at hun er inhabil. Deres oppgave er å gi råd. En statsråd har selv ansvaret for å sørge for at det ikke oppstår inhabilitet.

– Jeg er opptatt av å være ryddig i min jobb. Jeg er hver eneste dag redd for å gjøre feil. Min marerittsak er egentlig å gjøre feil og gjøre dem i tilknytning til 22. juli. Her har jeg klart å gjøre begge deler. Det er jeg veldig lei meg for, sier hun til VG.

Hun legger til at hun burde fått habiliteten til Frode Elgesem vurdert da hun tiltrådte som statsråd, og at hun har fått flere påminnelser om det.

– Jeg kan ikke skylde på andre. Det er fullt og helt mitt ansvar, sier hun.

Statsminister Jonas Gahr Støre sier saken er alvorlig, men at han har full tillit til Brenna som nestleder og statsråd.

Dermed er saken egentlig over, ikke for opposisjonen selvsagt. Sylvi Listhaug har bedt Brenna svare på 22 spørsmål. Saken kan havne i Kontrollkomiteen.

Det er tilløp i mediene til å spekulere i om denne saken kan få konsekvenser for Brennas stilling. Det vil den ikke få med mindre det avdekkes at Brenna har snakket usant om hva som har skjedd.

Jens Stoltenberg valgte i sin tid å droppe Manuela Ramin-Osmundsen som statsråd. Grunnen var ikke at hun ble anklaget for å være inhabil, men at hun ikke ga riktige opplysninger til Stoltenberg. Han mistet tilliten til henne.

Det er ikke noe som tyder på at Brenna ikke har lagt kortene på bordet. Det kan selvsagt stilles spørsmål med hennes vurderingsevne som statsråd.

Hun har fått en ripe i lakken. Men denne ripen er ikke ødeleggende for hennes karriere som politiker. Å gå på trynet en gang, kan bety at en skjerper seg og unngår å gå på trynet i en sak som er langt verre.

Brenna har lært noe om seg selv og politikkens vesen. Det kan være hun kan si noe mer om hva som førte til at hun ikke besto en prøve som ikke var spesielt vanskelig.

Det skjer noen ganger både for statsråder og folk flest at vi gjør feil det burde vært lett å unngå.