Frivillig sektor i Norge er skapt gjennom århundrer. Politikerne, og nåværende regjering mer enn andre, vil regulere og profesjonalisere stadig mer. Resultatet blir mindre kultur og frivillighet.
Frivillige organisasjoner hadde i det forrige århundre en sterk stilling innen opplæring, helse og omsorg. Tilbakegangen har vært massiv de siste tiårene. Drivkreftene har vært både blå og røde.
Venstresiden har vært opptatt av at mest mulig bør skje i det offentliges regi. Høyresiden ivrer for at private aktører skal slippe til der de kan gjøre en like god jobb som det offentlige. Men det må skje på grunnlag av konkurranse og anbud.
Frivillige aktører, som ikke er knyttet til et konsern med store økonomiske muskler, er blitt taperne der anbudene er blitt rullet ut.
Nå kan det stilles spørsmål ved om det er så mye frivillighet igjen hos dem som driver store institusjoner, fullfinansiert av det offentlige. Det offentlige forsøker også, blant annet gjennom frivillighetssentraler, å stimulere til frivillig innsats.
Om et sykehus, et sykehjem, en barnehage eller en skole, som er fullfinansiert av det offentlige, også får en statlig etat eller kommune som eier, spiller ikke så stor rolle.
Det er den delen av samfunnslivet som ikke er finansiert av det offentlige som nå settes under press. Få innen kultur for eksempel, klarer å leve av inntekter fra markedet. Veldig mange aktører er avhengig av offentlig støtte ved siden av sponsorer eller innsamlede midler. Men først og fremst er de avhengige av at folk stiller opp uten betaling.
Alle politikere sier de vil støtte frivillig sektor. Selvsagt vil de det. Frivillig sektor representerer en verdiskaping på flerfoldige milliarder kroner hvert år.
Regjeringen sier de vil styrke frivillig sektor. Det bærer ikke krisebudsjettet for 2023 mye preg av. Det ble nedskjæring også for det frivillige arbeidet.
En ting er støtte, noe annet er arbeidskrevende pålegg, for eksempel rapportering.
Myndighetene vil for eksempel at alle trosfunn som mottar støtte, skal levere et samlet revidert regnskap som viser hva støtten er brukt til. I flere av trossamfunnene har lokalleddet, menighetene som mottar støtten, en selvstendig økonomi. Det finnes ikke et budsjett eller regnskap for hele trossamfunnet.
Flere lokalledd har så liten omsetning at de ikke må ha en statsautorisert revisor en gang. Det må de ha dersom det skal leveres et samlet regnskap slik myndighetene ber om. En liten hær av revisorer og sammenstilling av et regnskap for alle ledd i trossamfunnet, kan komme til å koste flere hundre tusen kroner – kanskje millioner – for de største, desentraliserte samfunnene.
I Hurdalplattformen står det at regjeringen skal «fjerne hindringer for frivillig engasjement som unødvendige søknadsprosesser og papirarbeid». Vi står overfor et tilfelle der den venstre hånden ikke har fått med seg hva den høyre holder på med. Eller så er det et eksempel på at regjeringen strør rundt seg med tomt prat.
Det som driver myndighetene, er behovet for kontroll. Rapporter og tilsyn er blitt en religion i offentlig sektor. Tilsyn tilbes som allmektige guder som kan og vet.
Hadde det vært avslørt at trossamfunn surrer med midler de mottar, at pastorer kjører rundt i en råflott tjenestebil og at det florerer med marsipankaker på kirkekaffen i tide og utide, kunne en ha forstått behovet for mer kontroll. Men i trossamfunnene spinkes og spares det. Her er det nøysomheten som rår.
Det er bedre at myndighetene øver seg til å bli gode praktikanter i tillitsreformen det snakkes så mye om. Noen av det minst risikable staten kan gi seg i kast med, er å gi støtte til trossamfunn.
Salg av lodd har vært en viktig inntektskilde for frivillig aktivitet i årtier. Nå strammes det også inn her. I den nye Pengespillforskriften, som trådte i kraft ved nyttår, er ikke de såkalte «smålotteriene» med en maksimal omsetning på 200.000 kroner nevnt. Selv om det ikke er nedlagt et forbud mot det, blir de sannsynligvis borte i praksis.
Regjeringen legger seg på rygg for all digitalisering. Men lodd skal ikke kunne tilbys digitalt. Og det skal heller ikke gå an å inngå samarbeid med profesjonelle aktører. Det er den digitale fanden som spøker i bakgrunnen. Derfor må frivillig sektor regne med at det blir langt vanskeligere for de fleste å skaffe seg inntekter via loddsalg.
Det er ennå ikke innført noe krav om at Mattilsynet skal sjekke kakene til kakelotteriet. Og det er heller ikke fastsatt kvalitetskrav til det som tilbys på loppemarkedet. Men det forundrer oss ikke, om det sitter noen i et tilsyn og pønsker på dette. Bare vent til medieoppslaget «kjøpte kake hos speideren – på sykehus med magekrampe».
I mye av det frivillige arbeidet er det også noen ansatte – noen på heltid, noen på deltid, noen får «litt betalt» og noen jobber gratis. Regjeringen er opptatt av ryddige arbeidsforhold. Det er innført skjerpede krav til hvem som skal ansettes og ikke bare får honorar som frilanser.
Hvordan dette vil slå ut for det frivillige arbeidet, er ikke klart. Det følger risiko med å ha fast ansatte, og det er mer arbeidskrevende. Alle som har et økonomisk ansvar, vil vegre seg for å gå til faste ansettelser. Da lar en heller være å sette i gang en aktivitet som medfører risiko.
Vi har utviklet et samfunn preget av en kontroll- og forsiktighetskultur. Her passer egentlig ikke frivillig sektor inn. For en kan ikke få kontroll med frivillige på samme måte som med ansatte.
Regler, forordninger og rapportering har ført til at frivillig sektor må bruke mer tid på administrasjon. Det betyr mindre tid til primæraktiviteten. Det er færre som vil påta seg den administrative byrden. Det betyr at aktiviteter legges ned.
Ingen ønsker det. Eller rettere sagt: Alle beklager det. Men slik blir det i det samfunnet vi har utviklet. Det blir kanskje litt med profesjonell innsats av det, men veldig, veldig mye mindre frivillighet.