En statsråd skal ikke kaste seg ut i føleri – selv om opposisjonen og opinionen har opphøyd etterpåklokskap som særdeles saliggjørende og til et styringsmerke for politisk handling.

Skytingen 25. juni i fjor i forbindelse med Pride-markeringen sendte sjokkbølger inn i det skeive miljøet og i opinionen for øvrig. Det måtte nedsettes et utvalg for å finne ut hvordan tragedien kunne skje og om politi og PST hadde sviktet.

Utvalget som la fram sin rapport i forrige uke, konkluderte med at det var mulig at Zaniar Matapour kunne blitt stoppet dersom PST hadde reagert annerledes på tipset de fikk om et mulig terrorangrep mot Pride.

Det hadde vi strengt tatt ikke trengt et utvalg for å konkludere med.

Selvsagt kunne skytingen vært unngått. Vi hadde den samme debatten etter Anders Behring Breiviks terrorangrep. Det hadde også vært mulig å forhindre tap av liv om det hadde blitt reagert annerledes i Kongsberg.

Det ble også konkludert med at fregatten Helge Ingstads kollisjon kunne vært unngått om det hadde blitt handlet annerledes. Her er et besetningsmedlem gjort strafferettslig ansvarlig.

Er det noen som på samme måte kan holdes ansvarlig for at ikke Zaniar Matapour ble stanset? Det sier ikke utvalget noe om. De beskriver det som skjedde og peker på at PST burde tatt fatt i varslet de fikk og informert politiet i Oslo om at et terrorangrep var mulig.

I ettertid er det enkelt å si hva som burde vært gjort. Etterpåklokskap slår sjelden feil.

For de som har skoene på, er ikke andres etterpåklokskap særlig nyttig. Nåværende sjef for PST, Beate Gangås, har beklaget hendelsen 25. juni, men PST har ikke lagt seg flat. Gangås snakker om «eventuelle feil som er blitt gjort».

Det er slett ikke sikkert PST er enig i utvalgets vurderinger og konklusjoner. De kan vise til at de får mange tips og at det kreves en viss sannsynlighet for at de skal sette inn alle ressurser og ta i bruk alle lovlige metoder for å finne ut av om de står overfor en reell trussel og handle deretter.

PST må finne ut av hva som skjedde, om de har gjort en feil, om rutiner og regler må endres og om noe kan gjøres for at det ikke skal skje igjen.

Emilie Enger Mehl kunne ikke foretatt seg noe for å forhindre skytingen i juni i fjor. Det er vanskelig å se at hun kan foreta seg noe for at det ikke skal kunne skje igjen.

I så fall må vi utstyre PST med videre fullmakter til overvåking og rett til å gripe inn ved den minste mistanke.

Mehl sier hun har ansvaret. Det må hun si, ellers hadde opposisjonen gått fra konseptene. Hun har også stilt seg bak den beklagelsen PST-sjefen har gitt. Men hun har ikke kommet med en egen beklagelse. Det er forståelig, for hva er det hun skal beklage for egen del?

I det skeive miljøet er det imidlertid en betydelig misnøye med at Mehl ikke beklager. De mener det må til for at tilliten til PST og politiet blir gjenopprettet.

Emilie Enger Mehl ga en presis og grundig redegjørelse til Stortinget i går om det departementet har foretatt seg i saken. Hun vil vente på en utredning fra PST og politiet om hva som kan og bør gjøres for å forbedre sikkerheten før hun sier noe mer.

På lederplass i dag skriver Dagens Næringsliv at det som kom fra Mehl var «tamt og formelt». Det var da inderlig godt. En justisminister skal være formell. Det er godt vi har en justisminister som ikke forsøker å score politiske poeng i det emosjonelle klima som omgir denne saken. De er det nok av andre som gjør.

Prisen tar stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland, som sitter i justiskomiteen for SV. Han ba presidentskapet innkalle Mehl til å møte på Stortinget få timer etter at utvalget hadde lagt fram sin rapport.

Et tankeløst utspill, men han fikk presse på det. Så slik sett var det vellykket i den politiske settingen som gjelder for tiden.

Bistandsadvokat Sigurd J. Klomsæt sa umiddelbart etter at rapporten var lagt fram, at Emilie Enger Mehl burde trekke seg som justisminister.

Sylvi Listhaug (Frp) vil utsette Stortingets sommerferie slik at justisminister Mehl igjen får komme til Stortinget og fortelle hva hun vil foreta seg.

Sveinung Stensland, justispolitisk talsperson i Høyre, mener utvalget har avdekket grov etterretningssvikt og at Emilie Enger Mehl ikke går langt nok i å kritisere politiet og PST.

Han mener ledelsen i Politiet og PST har vært for svak og at regjeringen må gå i front for å skape en kulturendring i Politiet.

Dette er prat. En minister kan ikke skape kulturendring i en etat. I så fall må det skje ved at politikerne utstyrer politi og PST med videre fullmakter.

Om utvalget har grunnlag for å hevde at denne saken avdekker at samarbeidet mellom den militære etterretningen og PST er for dårlig, så stiller vi oss tvilende til det.

Vi er da vel ikke der at PST tar info fra den militære etterretningen med ei klype salt fordi det er derfra det kommer?

Vi stusser også over at utvalget mener at beslutningen fra politidirektøren om å avlyse en støttemarkering to dager etter angrepet var et menneskerettighetsbrudd.

Det er høyst forståelig at politiet, i det kaoset som rådet, ville være på den sikre siden.

Når politiet er usikker på om de kan garantere for sikkerheten, vil de ikke at store folkemengder skal samles. Om politikerne får tenkt seg om, er det nok slik de ønsker det skal være.