Vi bør ha lagt den siste penge-valgkampen bak oss. Om to år må det handle om hva vi ikke kan bruke arbeidskraft på lenger – og om hva vi skal bruke knappe arbeidskraftsressurser på.
Det er ikke et problem at Norge har en vanvittig stor oljeformue og at milliardene strømmer i inn i fondet måned for måned.
Ikke så lenge politikerne holder seg til den eden de har avlagt. De skal nemlig ikke bruke mer enn 3 prosent av oljefondets avkastning, med mindre vi rammes av kriser som koronapandemien eller en internasjonal finanskrise.
Politikerne har bundet seg til masten.
Penger er ikke alt, men det er mye i en valgkamp. Om vi summerer opp utspillene om økte bevilgninger de siste månedene, vil vi måtte sprenge handlingsregelen ettertrykkelig om denne politikken skulle blitt gjennomført. Det er ingen fare for det.
Styre arbeidskraften
Det er påfallende at politikerne herjer på i det tradisjonelle pengesporet uten å ta inn over seg at forutsetningene er i ferd med å endre seg.
Norges problem er ikke mangel på penger til gode formål. Det er mangel på folk.
Selv om renten stiger og folk sliter med økende priser, går bedriftene jevnt over godt. Regjeringen har klart å stramme inn uten at arbeidsløsheten har økt. Forklaringen er et økende behov for arbeidskraft.
Utfordringen framover vil være å styre arbeidskraften dit den trengs mest. Det tar markedet seg delvis av. For det offentlige vil det bli et økende problem å få fatt i nok ansatte. Det er alt politikerne vil bruke mer penger på, som i økende grad vil mangle arbeidskraft.
Politikere har solid erfaring i å bevilge. Politikk betyr å styre pengebruk. Fra nå av blir det i økende grad å styre arbeidskraft. Hvis ikke, bryter velferdssystemet vårt sammen. Det er i ferd med å skje i en del kommuner.
Innen 2028 blir 0,6 prosent færre under 60 år. Det blir 31 prosent flere over 80 år. Om vi framskriver utviklingen i 30 år – dagens 60-åringer kan regne med å leve så lenge – forstår vi at det må en revolusjon til for å beholde dagens velferdssystem.
Tilgengelige arbeidsressurser vil synke år for år. Behovet for arbeidskraft vi øke.
Helse- og omsorgssektoren vil ikke få det antall helsearbeidere som de trenger. De må bruke den arbeidskraften de kan få fatt i på en mer effektiv måte. Det er ikke nok.
Myndighetene må lykkes med å styre mer av arbeidskraften inn mot helse- og omsorgssektoren. De må få flere til å ta utdanning innen helse. Og de må få flere innen helse og omsorg til å forbli i stillingene sine og sørge for at folk venter med å pensjonere seg.
Lærerkrisen
Det er full krise i rekrutteringen til læreryrket. Politikerne må få flere til å bli lærere og flere lærere til å jobbe til de nærmer seg 70 år.
Helse, omsorg og utdanning snakker alle partier varmt om. Det betyr økte bevilgninger for å sikre gode arbeidsforhold, økt lønn, endringer i måten virksomheten driver på og tiltak for å få flere til å utdanne seg til yrker som samfunnet et helt avhengig av.
Like viktig er det at politikerne sier nei til ideer, tiltak og prosjekter med den begrunnelse at vi ikke kan bruke arbeidskraftsressurser på det. Vi bør innføre byråkratistopp. Det betyr at antallet personer på offentlige lønningslister som ikke driver direkte tjenesteproduksjon, men driver med tilsyn, rapportering og administrasjon, ikke skal øke.
Hvis for eksempel politikerne vil øke kontrollvirksomheten i dagligvaresektoren, skal de få vite av sjefen for Konkurransetilsynet hva de vil gjøre mindre av, og det før de fatter beslutningen.
Det samme gjelder politiet. De må klare seg med dagens antall ansatte. Blir det vedtatt nye lover, som politiet pålegges å følge opp, bør Politidirektoratet peke på hva som kan nedprioriteres.
Slik kan vi ta sektor for sektor. Når det er mangel på folk, er ikke løsningen i offentlig sektor å hive innpå flere kroner.
Både de borgerlige og de rødgrønne må komme opp med ny politikk for hvordan de vil styre arbeidskraften. Det blir ikke enkelt i en kultur preget av at unge utdanner seg til det de har lyst til og satser på at de også skal finne en jobb i samsvar med sine ønsker.