Politikerne kan prioritere, men først når de må. Det har ført til at vi er i ferd med å miste styringen i helsevesenet.

­Det begynner å bli en utbredt oppfatning at vi ikke vil være i stand til å nå målene om 55 prosent kutt i klimautslippene innen 2030. I tilfelle må politikken radikalt legges om, og det er ingen ting som tyder på at det vil skje.

Men regjeringen vil ikke oppgi målet. Mål som ligger 6 til 7 år fram i tid, er relativt uforpliktende. Det er i alle fall ingen politisk gevinst å hente på å oppgi dem.

Slik er det også med mål innen helsepolitikken. Det finnes knapt tall på hvor mange ganger Bent Høie, som i åtte år var helseminister i Erna Solbergs regjering, snakket om å styrke fødselsomsorgen, ansette flere jordmødre og bedre tilbudet innen rusbehandling og psykiatri.

Snakket fortsetter. Nå er det opposisjonen som kritiserer regjeringen for en mangelfull satsing på disse områdene. Helseministeren kan gjerne si at «det og det» skal prioriteres. I praksis er det helseforetakene som prioriterer bruken av de ressursene de tildeles. Det er da også meningen med den foretaksmodellen sykehusene er organisert gjennom.

Politikerne fastsetter mål og gir bevilgninger. Sykehusene bestemmer på faglig grunnlag hvordan ressursene skal benyttes.

Sykehusene er organisert på en måte som gjør store endringer vanskelig, for det må skje gjennom fire ulike regionale foretak. Vi er blitt vant til å leve med at foretaksmodellen skaper uklarhet om hvem som i praksis har ansvar for hva, men Høyre og Arbeiderpartiet vil ikke gi slipp på den.

Innen helsepolitikken kan vi høre til ørene faller av om alt som skal styrkes, prioriteres og forbedres. Det finnes knapt et politisk utspill om noe som bør nedprioriteres.

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) skal ha ros for at hun via flere utvalg har sørget for å få utfordringene innen helse om omsorgssektoren på bordet. Hun varsler også at det skal tas grep.

Det har vi ikke sett mye til så langt. Vi kan regne med at budsjettet som legges fram i oktober inneholder endringer som det sannsynligvis vil være delte meninger om.

Helsekommisjonen, under ledelse av Gunnar Bovim, har levert varene. Deres radikale påstand er at vi må klare oss med omtrent det antall leger og sykepleiere vi har i dag. Begrunnelsen er ikke at vi ikke har råd til flere, men at vi i ikke kan regne med at en nevneverdig større andel av yrkesaktive vil velge å jobbe innen helse.

Vi vil mangle folk. Det vi lettest kan lykkes med, er å få fram en del tusen flere helsefagarbeidere. De kan overta noen av de oppgavene sykepleierne har i dag. Sykepleiere kan overta en del av legenes oppgaver.

Den nye modellen for arbeidsfordeling mellom leger, sykepleiere og leger må regjeringen få på plass i løpet av neste år.

Vi må få flere til å ta utdanning innen helsefag og sykepleie, for underdekningen flere steder er for stor.

Vi kommer ikke unna å øke lønnen for å få flere til å jobbe som sykepleier. Det må være mulig å favorisere denne yrkesgruppen som det er en skrikende mangel på, framfor andre grupper i offentlig sektor. Hvis ikke rammer det oss alle.

Bevilgningene til helse og omsorg må økes fordi antallet eldre vil øke framover − og vi vil få flere demente som må ha tilsyn på sykehjem.

Vi er alt der at vi ikke kan gi alle syke all den behandling som er mulig. Det er for dyrt. Prioriteringen bør ikke overlates til leger og ledelsen på sykehusene. Politikerne må på banen. De trenger ikke nødvendigvis å fastsette en pris på et leveår, men forventningene i befolkningen til at de eldste kan tilbys samme behandling som de unge, må bygges ned.

Den mest omfattende og dyreste behandling må forbeholdes de som har mange gode leveår foran seg.

Ingen liker å si det som det er, at prioritering handler om å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Det må vi gjøre i økende grad framover, fordi ressursene ikke strekker til for å gjøre alt som er medisinsk mulig.

I begynnelsen av august anklaget Erna Solberg (H) regjeringen for å svikte de svakeste − rusavhengige og folk med psykiske lidelser. Bakgrunnen var at Vitalis Helse må legge ned etter at de har mistet støtten fra staten. Hun lover at ordningen skal gjeninnføres i en eller annen form dersom de borgerlige kommer til makten igjen.

Regjeringen og de borgerlige er uenige om hvor stort innsalg det skal være av private aktører i helsevesenet. Det får vi leve med, men det er ikke slik at flere får behandling og hjelp om det blir fritt behandlingsvalg og flere private aktører.

Vi trenger private aktører, ikke minst innen rus og psykiatri, fordi det er flere som tilbyr alternative behandlingsopplegg som kan passe noen målgrupper godt.

Men utfordringene framover når det blir mangel på personell, er å sikre at fagfolk som samfunnet har bekostet en dyr utdannelse bruker denne for å sikre de helsetjenestene de offentlige er forpliktet til å tilby. Det kan bli nødvendig å innføre en form for plikttjeneste i det offentlige helsevesenet dersom det bygges ut et kommersielt helsevesen på siden av det offentlige.

Vi ser alt tendenser til et todelt helsevesen der arbeidsgivere betaler helseforsikring for sine ansatte. Dette representerer en utfordring som de borgerlige ikke kan løse gjennom private tilbydere og fritt behandlingsvalg.Ikke en gang regjeringen har så langt våget å gripe inn mot offentlig eide virksomheter som bruker offentlige midler til å kjøpe helseforsikring. De mangler et mandat, men det kan det være helseministeren etter hvert skaffer seg.

Når det er mangel på ressurser og det offentlige har ansvar for at alle får de tjenestene de har rett på, kan markedet i liten grad benyttes som regulator. Når det er ressursmangel i form av arbeidskraft, kreves det styring og prioritering.

Lederartikkelen er blitt publisert først i den nyeste papirutgaven av Dagens Perspektiv.