Byråkratiet vokser like mye og maler like sakte enten det er borgerlige eller rødgrønne som sitter med makten. For den grunnleggende styringsfilosofien er i det store og hele den samme.
Høyres leder, Erna Solberg, flesket til mot det voksende byråkratiet i det rødgrønne Oslo et par uker før valget. Når det nå ligger an til et byråd under Høyres ledelse, skulle en tro det vil bety store kutt i de administrative kostnadene.
Det vil neppe skje. Et og annet symbolsk kutt vil det bli. Men kommunens byråkrater har ingen grunn til å skjelve i buksene av frykt for å miste jobben.
Det finnes ikke forskning som dokumenter at borgerlig styrte kommuner drives med lavere administrative kostnader enn kommuner der de rødgrønne har styringen.
Etter Erna Solbergs utspill fant Aftenposten ut at de ville sjekke hvordan det sto til med økning i administrative kostnader i kommuner der Høyre styrer. Avisen undersøkte de administrative kostnadene i 19 kommuner. Konklusjonen ble at i 18 av disse Høyre-styrte kommunene, bruker de mer på administrasjon per innbygger enn i Oslo.
Erna Solberg pekte på at de administrative kostnadene har økt med en milliard mer enn prisstigningen i løpet av de åtte årene de rødgrønne har styrt byen.
Oslo skiller seg ikke ut, ifølge Aftenposten. I Høyre-styrte Bærum kommune, har de administrative kostnadene økt med 36 prosent de siste åtte årene. Det betyr 28 prosent per innbygger. Tallene for Lillesand er 47 og 36 og for Lier 33 og 22 prosent.
Høyre forsøker å tegne et bilde av seg selv som spesielt effektive på drift og styring. Det kan ikke dokumenteres.
Både Høyre og Frp hevdet flere ganger i valgkampen at offentlig sektor må effektiviseres. Men de har ingen planer for hvordan det skal skje i landets kommuner.
De rødgrønne snakker om en tillitsreform, men det er vanskelig å påvise at det har ført til mindre byråkrati i kommunene.
Dagens styrings- og forvaltningstenkning er i hovedsak et politisk felleseie. De borgerlige og rødgrønne er underlagt den samme lov; desto større styringsvilje, desto flere byråkrater.
Når politikere vil ha flere tiltak iverksatt for å oppnå noe, ender det fort opp med et knippe flere byråkrater.
Det er mulig å gå motsatt vei. Politikerne kan bestemme seg for å overlate større ansvar for skolen til rektor og lærerne. Da kan de kan store kommuner klare seg med færre byråkrater. Men verken rødgrønne eller borgerlige vil gi fra seg styringsmakt over skolen.
Slik er det på område etter område. Mellom de borgerlige og rødgrønne er det relativt bred enighet om en rekke gode tiltak som kommuner bør iverksette. Byråkrater må gjøre jobben.
Det meste blir som det er i kommunebyråkratiet selv om det politiske flertallet skifter.
På nasjonalt plan er det mulig å bruke øks for å få ned administrative kostnader. Høyre har rett i at vi ville spart millioner på å legge ned fylkeskommunen. Trond Giske foreslo i sin tid å legge ned Utdanningsdirektoratet. Sp har tidligere tatt til orde for å bruke øksa på Politidirektoratet.
Det er mulig å flytte mer avgjørelsesmyndighet til kommunene når de gjelder arealutnyttelse. Da vil Statsforvalteren kunne klare seg med færre byråkrater.
Vi kan droppe «mobbeparagrafen» (paragraf 9a) som setter i gang et byråkrati fordi dersom en elev føler seg krenket.
Vil Høyre og Frp snakke om effektivisering av offentlig sektor, bør de være konkrete med hensyn til hvilke oppgaver byråkrater ikke lenger skal utføre. De bør ikke forsøke å skape et inntrykk av at de har en medisin mot vekst i byråkratiet som de vil forskrive.