Når Erna Solberg ikke en gang tar seg bryet med å vente på hva Kontrollkomiteen har å si, signaliserer hun at feilfrihet og uklanderlighet ikke bør være et krav til politikere.

­Når en hører stortingspresident Masud Gharahkhani og Jonas Gahr Støre, og for så vidt alle medlemmene i Stortingets kontrollkomité, får en inntrykk av at fra nå av skal ikke politikere gjøre feil eller bryte regler. Alle skal oppføre seg slik at ikke en gang Eva Joly har noe å utsette på dem.

Politikere skal være forbilder og de skal sette sin ære i å ikke bryte en eneste lov. Det må vi kunne kreve av dem som vedtar lovene.

Slik skal tilliten til politikerne bygges opp og demokratiet reddes.

Erna Solberg har aldri vært med på denne tekningen. Hun har beklaget, forklart og forsvart seg. Men hun har ikke gjort det som hennes poliske motstandere og bøttevis av politiske kommentatorer har ment hun burde gjøre – trekke seg som leder for Høyre.

I går ga hun beskjed om at målet er å innta statsministerboligen igjen, med ektemannen Sindre  Finnes på slep, dog ute aksjer og med en finansiell påpasser som lusker i buskene. Det skal ikke gå galt igjen om Finnes overmannes av investorsyken. Tipping blir sikkert  lov, men ikke enarmede banditter av alle slag.

Erna Solberg har ikke tatt opp en kamp for å renvaske seg. Hun benekter ikke noe som helst, men avviser at de feil hun i ettertid innser hun har gjort, betyr at hun må trekke seg som partileder.

Solberg vil redde sin ære

Hun har tatt opp kampen mot sine motstandere, store deler av opinionen og det massive flertallet i kommentariatet av tre grunner: Hun vil redde sin egen ære, hun vil at Høyre skal vinne valget om to år og det er enighet i partiet om at de ikke har en kandidat som er klar for, eller lysten på, å overta.

Det er ikke mediene, ikke opposisjonen, ikke juridiske forvaltningseksperter, men velgerne som skal avgjøre hvem de har tillit til. Høyre krøp oppover på siste meningsmåling. Det kan være de øker oppslutningen ytterligere når Solberg kaster børen av sine skuldre og gyver på med politikk igjen.

Høyre vet hva de har. På to år regner de med at Erna Solberg vil bygge opp den tilliten hun tar tapt. Hvis hun har tapt så mye tillit da. Det er fint lite som tyder på at velgerne er rystet over henne. Er de rystet over noe, så er det over Sindre Finnes.

Felles for alle som har brutt reglene for habilitet, er at de selv mener de ikke bevisst har gjort noe galt. Ingen har forsøkt å utnytte sin stilling til å tjene noe kroner ekstra. De er alle også enige om at habilitet er avgjørende for tilliten til politikere og forvaltningen.

Ingen av de seks toppolitikerne – og vi snakker her om de noen av de fremste politikerne vi har, som i årevis har nytt massiv tillit – har en opplevelse av skyld for å ha gjort noe galt. De har begått formelle feil ved at de ikke har satt seg godt nok inn i regler, har tolket reglene feil eller stolt for mye på sin ektefelle.

Ola Borten Moe ville ikke kjempe

En statsråd har mye å tenke på. Ole Borten Moe burde ha tenkt på at Kongsberg, hvor han kjøpte aksjer via et finsk selskap, var eier av Nammo, som regjeringen ga en stor ordre. Beløpet var ikke stort, han mente selv han kunne fortsette som statsråd, men det ville ikke Jonas Gahr Støre.

Ola Borten Moe orket ikke kjempe kampen for å redde sin egen ære slik Erna Solberg bestemte seg for.

Den som har kommet dårligst ut, er Anette Trettebergstuen fordi Jonas Gahr Støre sa hun handlet mot råd fra ledelsen i departementet. Det benekter hun. En pinlig sak for Ap.

Det groveste tilfellet av habilitetsbrudd står Erna Solberg for. Når hun nå rister anklagene av seg, reiser seg og går videre for å nå sitt mål, bidrar hun i noen grad til å gjenopprette æren også til de andre som har begått habilitetsbrudd,

Det er ikke så ille som noen vil ha det til – det er egentlig det Erna Solberg sier ved ikke å vente til Kontrollkomiteen har gjort seg ferdig. Det provoserer nok en del. For dem som er mest opphengt i habilitetsbruddene, ville det tatt seg bedre ut om hun hadde ventet på komiteens innstilling, sagt de har gjort et viktig arbeid i en alvorlig sak og at hun skal tenke grundig over komiteenes merknader. Så kunne hun etter noen uker sagt at hun til tross for de kritiske merknadene fra komiteen, har kommet til at hun vil fortsette som leder for Høyre.

Men så alvorlig ser ikke Erna Solberg på det. Komiteen får si hva de vil. Hun vil kjøre på for fullt med politikk igjen, mer motivert enn noensinne. Det er som å høre Therese Johaug etter doping-dommen. Da skulle hun vise hvem som er best.

Velgerne er ikke spesielt opptatt av habilitet. Politiske saker er langt viktigere for dem.

Ap og Jonas Gahr Støre går i fella om de framover vil bruke tid på å snakke om Erna Solbergs habilitetsbrudd. Det er politikken de må ta henne på.

Trond Giske og Hadia Tajik

På Jonas Gahr Støres vakt har fire politikere i det desiderte toppskiktet i Ap trukket seg på grunn av regelbrudd de selv mener ikke tilsier at de måtte trekke seg: Nestlederne Trond Giske og Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen og Anniken Huitfeldt.

Støre forsvarte først Huitfeldt og gjorde det klart at hun kunne fortsette som statsråd. Så ombestemte han seg. At Støre ikke kan ha Huitfeldt som statsråd, mens Erna Solberg fortsetter før Kontrollkomiteen har avgitt sin rapport, kan friste Ap til å gjøre et poeng av at Støre er strengere enn Solberg, tar habilitet mer på alvor og stiller større krav. Det vil være et blindspor for Ap. Mediene elsker habilitetspillet. Velgerne bryr seg lite.

De som hevdet Støre måtte droppe Huitfeldt for å kunne kritisere Erna Solberg hardere, har gjort en taktisk blunder.

Habilitetsspillet fortsetter. Vårt Land har i dag snakket med flere anonyme kilder i Venstre som sier det blir krevende med Erna Solberg som statsministerkandidat. Dette er politisk snikksnakk. . Det nytter ikke komme trekkende med Guri Melby eller Sylvi Listhaug om Erna Solberg sier hun vil bli statsminister igjen. Det vet alle.