­For en toppolitiker er det etisk forsvarlig å opptre slik en mener partiet er best tjent med.

En partileder skal ikke lyve, ikke holde tilbake opplysninger, men har rett til selv å velge tid og sted for når hen vil ta et oppgjør med ens ektefelle i full offentlighet. Det vil ingen politiker gjøre dagen før partilederdebatten.

«Det gode som de gjør, gjør de ikke, og det onde som de ikke vil, det gjør de», skriver Paulus i et brev til Romerne der han har Sindre Finnes, Ola Borten Moe (Sp), Anette Trettebergstuen (Ap) og Bjørnar Moxnes (Rødt) i tankene.

Det gjør han aldeles ikke. Paulus skriver «jeg». Paulus skriver at det er han selv som ikke makter å gjøre det han vet er rett og godt og gang på gang ender opp med å gjøre det som er galt og ondt.

Det er en felles menneskelig erfaring han snakker om. Det er slik vi mennesker er. Når mye står på spill, sier vi ikke det som er sant i første omgang.

Vi kan pynte såpass på sannheten, ja drives til løgn, i et forsøk på å beskytte oss og holde katastrofen unna.

Når politikere gjør noe galt eller ondt, er det pressens oppgave å avsløre det.

I sommer så vi hvordan Bjørnar Moxnes ble drevet fra skanse til skanse. Det han sa i sin første pressekonferanse etter tyveriet av solbrillene, var ikke sant. Han hadde neppe selv en opplevelse av å lyve.

Han var i et eksistensielt sjokk over å bli avslørt. Det tok tid før han kom til sannhets erkjennelse. Han innrømmet til slutt å ha stjålet solbrillene.

Hvorfor en så rutinert politiker som Bjørnar Moxnes stjeler et par solbriller på Gardermoen der det er overvåkningskamera over alt, har vi ikke fått en forklaring på.

Var det et spill med kjæresten? Har han tendenser til kleptomani? Forstår han ikke selv hvorfor det klikket for ham? Eller mener han det ikke er så farlig å bryte det syvende bud? Vi bryter da ofte det åttende om ikke å lyve.

Han sier sikkert noe om dette en dag. Han kan si med Paulus: Det ikke var meningen å ta solbrillene, for han vil ikke være en tyv, men han gjorde det dessverre likevel.

Sindre Finnes har kanskje en forklaring på hvorfor han herjet på med salg og kjøp av aksjer enda han hadde gitt et løfte både til Statsministerens kontor og sin ektefelle om at det skulle han ikke gjøre.

Han vil bedyre at han alltid har gitt full støtte til Erna Solberg som statsminister og partileder, men så gjorde han det motsatte. Han som ville bygge opp, ble den som rev ned.

Slik er det noen ganger, mener Paulus. Når det gjelder penger, makt og sex kan selv den vi trodde best om, og som kunne smykke seg med tillit fra alle hold, havne i grøfta.

Ola Borten Moe (Sp) så muligheter for å gjøre gode investeringer da han var statsråd, men han overså et regelverk som var tydelig nok i hans tilfelle.

Anette Trettebergstuen (Ap) visste hun var inhabil, men brydde seg ikke om det. Hun var beruset av den posisjon hun endelig hadde oppnådd og trodde hun kunne utøve makt slik det passet henne.

Vi får nok vite mer som kan kaste lys over Sindre Finnes` motiver og personlighet, selv om Erna Solberg har gjort det klart at hun ikke akter å føre en diskusjon om forholdet til sin mann i full offentlighet. Hun har sagt det som skal sies. Hun er blitt sveket og løyet for. Slik er det med den saken.

Spørsmålet er om Erna Solberg har snakket sant hele veien eller om hun har blitt fristet til å pynte på sannheten. Høyre legger i dag fram en tidslinje som skal dokumentere at de ikke har holdt tilbake informasjon. Derfor er det ikke grunnlag for å hevde at Høyre har fikset valget.

Om Høyres generalsekretær og nestledere ikke har kjent til flere aksjehandler enn det mediene har gravd fram, må vi kunne anta at Sindre Finnes og Erna Solberg har sett fordelen med at saken ikke eksploderte før valget.

Sindre Finnes kan ha vært bevisst nok til å etablere såkalt «benektbarhet». Han har sørget for at Høyres ledelse i dag kan benekte at de visste noe.

Han er oppegående nok til å sørge for at han ikke blir årsak til et katastrofevalg for Høyre. Erna Solberg er rutinert nok til ikke å forlange å få alle kort på bordet fredag før valget.

Hva Finnes og Solberg har tenkt og gjort, får vi ikke kjennskap til. Valget er over.

Denne saken viser at kommunikasjonsrådgivere kan drive en temmelig virkelighetsfjern virksomhet. Guri Størvold i Zynk og Trond Albert Skjelbred i Apriil PR slakter i Kampanje Høyres krisehåndtering fordi de ikke har lagt alle kortene på bordet med en gang.

Det er ingen partier, om de hadde fått råd av en hel skog av kriserådgivere, som hadde satt opp tempoet for å få offentliggjort en skandale én uke før et valg for ikke å bli beskyld for å holde tilbake informasjon i ettertid.

Så langt kan ikke Erna Solberg beskyldes for å ha sagt noe som ikke er sant på grunnlag av den kunnskapen hun til enhver tid har hatt.

Det er god ledelse å forsøke å konsentrere seg om innspurten i en valgkamp framfor å forlate arenaen for å håndtere en krise som vil ta all tid og oppmerksomhet.

For en toppolitiker er det etisk forsvarlig å opptre slik en mener partiet er best tjent med. En partileder skal ikke lyve, hun skal ikke holde tilbake opplysninger, men en har rett til selv å velge tid og sted for når en vil ta et oppgjør med ens ektefelle i full offentlighet. Det finnes ikke en politiker som vi mene at tidspunktet for et slik oppgjøret er dagen før partilederdebatten.

Erna Solberg har erfaringer som folk flest om å ville det som er godt og rett, men ende opp med å gjøre det som er galt og ondt. Men så langt ser det ikke ut til at hun har gjort det i denne saken.

Hver gang en politiker gjør noe galt, stiller juristene seg i kø for å levere et knippe juridiske innspill. Det er alltid noen som mener det er en sak for Økokrim. Det som mangler så langt i denne saken, er en jurist som mener noe om hvor mange år Sindre Finnes kan risikere å bli buret inne.

I Klassekampen i dag sier jusprofessor Eivind Smith at Erna Solberg har en plikt til å skaffe seg opplysninger om Sindre Finnes` investeringer og hvorvidt disse har gjort henne inhabil. Selvsagt har hun det. Det følger av ekteskapslovens paragraf 39 at ektefeller har plikt til å gi hverandre de opplysninger som er nødvendig for å vurdere deres økonomiske stilling.

Erna Solberg kunne ha bedt om å få liste over kjøp og salg av aksjer for hvert år.  

Ektefeller stoler på hverandre. Hvem er det som ber sin ektefelle om å dokumentere det en sier? Sindre Finnes har sagt i full offentlighet at noe av det som er et minus med å være ektefellen til en statsminister, er at han ikke kan drive med aksjer slik han ønsker.

Erna hadde all mulig grunn til å tro han snakket sant. En statsminister har vitterlig andre ting å holde på med enn å forlange dokumentasjon for aksjehandel som mannen sier han ikke driver med.

Ifølge en meningsmåling, som Respons analyse har gjort for VG, er det ikke mer enn 14 prosent av Høyres velgere som mener Erna Solberg ikke kan stille som statsministerkandidat i 2025. Det er ikke avskrekkende for Erna Solberg om hun vil kjempe seg opp av den grøfta hun har havnet i.

Erna Solberg har skaffet seg en posisjon som offer. Det betyr at hun kan vinne sympati og støtte om opposisjonen og mediene kjører for hardt over for lang tid.