Alt ledelsen i folkekirken finner på for å øke deltagelsen ved kirkevalget mislykkes. Det sløses med millioner på tiltak som ikke fungerer, og en altfor kostbar organisasjonsstruktur.  

­Den norske kirke brukte 70 millioner kroner på årets kirkevalg. Det var 272.603 personer som stemte, 8,99 prosent av de stemmeberettigede. Det betyr at kirken brukte 260 kroner for hver stemme som ble avgitt.

Ved valget for 4 år siden var det 12,6 prosent som stemte. Kirken hadde håpet på større oppslutning denne gangen. For i år kunne det stemmes digitalt om en ikke ville møte opp i et lokale i tilknytning til kommune- og fylkestingsvalget. I år var det også fire ulike lister en kunne gi sin stemme til.

Det går dessuten mye tid med for frivillige som må sitte en hel dag i et valglokale for at noen titalls skal få avgitt sin stemme.

– Årets valg bør være spikeren i kista for dagens valgordning. Det sier seg selv at en kirke som trenger penger til å ruste opp gudstjenester og bygninger, ikke kan holde på sånn, sier forlegger og forfatter Arve Juritzen som er medlem av Kirkemøtet, til Dagen. Han er opptatt av å forankre kirkedemokratiet sterkere i menighetene.  

Det er tungt for ledelsen i Den norske kirke å innse at de mislykkes med alle sine tiltak for å få flere til å stemme ved kirkevalget. Når under 9 prosent av medlemmene stemmer, har ikke valget demokratisk legitimitet.

Et annet problem er at mange menigheter sliter vettet av seg for å finne nok kandidater som vil stille til valg til menighetsrådet. Medlemmene av menighetsrådet blir stadig eldre.

Ledelsen i kirken er fanget i en mytologi med røtter i den reformatoriske og statlige tradisjon. Organisasjoner utvikler gjerne institusjonaliserte myter. For dem som er innenfor, kan det gi en viss mening, i alle fall beskrive virkeligheten slik de ønsker den skal være. De som står utenfor, rister oppgitt på hodet.

Alle døpte kan stemme

Basis for demokratitenkningen i Den norske kirke er at alle som er døpt, skal ha rett til innflytelse ved å avgi sin stemme. Det spiller ingen rolle om en tror på Gud eller aldri går i kirken. Dåpen gjelder som et formelt kriterium.

Leder for Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, skriver i Vårt Land at de vil vurdere endringer. Hun åpner for å diskutere om det kirkelige valget ikke skal holdes sammen med kommune- og fylkestingsvalget.

I så fall blir Human Etisk Forbund fornøyd. De mener det er en uting at Den norske kirke som eneste kirkesamfunn skal få lov til å hekte seg på det politiske valget.

Det blir neppe flere som stemmer om det blir kirkevalg et annet år enn det er kommune- og fylkestingsvalg. Om kirken skulle lykkes med å sende ut digitale valgkort, vil det neppe hjelpe stort.

Kirken må droppe å være opptatt av hvor mange av medlemmene som stemmer.  De må basere seg på at det er de som er engasjert i eller opptatt av sin lokale menighet som må være basis i kirkedemokratiet.

Den norske kirkes er organisert som om de var en nasjon. Vi har et eget valg til Stortinget, ett til Fylkestingene og ett til kommunestyrene. Det er rimelig avklart hvilket mandat de ulike styringsorganene skal ha. Oppstår det tvil, er det Stortinget som skjærer igjennom, med mindre ansvarfordelingen er lovregulert. Da kan en konflikt havne i domstolene.

Kirkemøtet 

I Den norske kirke utgjør bispedømmerådene Kirkemøtet som er det høyeste organet. De velges direkte i kirkevalget. Det gjør også menighetsrådene.

Samtidig har menighetsrådene status som selvstendige rettssubjekter. I den kirkelige mytologi heter det at det egentlig er menighetene som utgjør og er basis i kirken. Men menighetsrådene har fint lite makt. De har ikke egne ansatte en gang. For over menighetene har de laget «Fellesråd» hvor medarbeiderne er ansatt og som mottar den lovpålagte støtten fra kommunen.

Vi har altså en «kommunekirke» der det er valg til menighetsråd som har minimalt med beslutningsmyndighet og en «nasjonalkirke», ledet av Kirkemøtet.

Fordelingen av ansvar og myndighet mellom Kirkemøtet, bispedømmerådene, fellesrådene og menighetsrådene er et sammensurium uten like. I nesten 20 år har Den norske kirke utredet og diskutert seint og tidlig at de i det minste skulle få et enhetlig arbeidsgiveransvar.

I år innså Kirkemøtet at det ikke er mulig å få til. De fortsetter med at prestene skal være ansatt i bispedømmene og forholde seg til prost og biskop. De om lag 6.000 andre ansatte skal ha fellesrådene som arbeidsgiver.

Kirken holder seg altså med over 300 arbeidsgivere for rundt 8.000 ansatte. Det er millioner å spare på en bedre koordinering. Men slik vil flertallet i Den norske kirke ha det. De vil være finansiert av kommunene og ikke motta sin støtte fra staten på linje med de andre kirkesamfunnene.

Staten har sagt seg villig til å overta finansieringen fra kommunene, men det vil ikke flertallet i kirken. Én av grunnene er at de frykter det betyr en betydelig sterkere sentralisering.

Folkekirken mister medlemmer hvert eneste år. Når medlemstallet i Oslo bikker godt under 50 prosent, er det naturlig at det stilles spørsmål ved hvorfor kommune skal ha ansvaret for å finansiere den synkende folkekirken.

Et knapt oppegående demokrati

Den norske kirke er henvist til å leve med et haltende, knapt oppegående kirkedemokrati. Det spiller for så vidt liten rolle for folkekirkens arbeid i det daglige. Det er verre at kirken tappes for millioner hvert år fordi de ikke makter å organisere seg på en fornuftig måte.

Den haltende, knapt oppegående organiseringen må de også leve med. Finansieringsmodellen og valgordningen gir næring til maktkampen mellom sentralplanet og lokalplanet i Den norske kirke.

Den norske kirke bør snart innse at de må organisere som andre organisasjoner med et representativt demokrati. Medlemmene bør velge menighetsråd og menighetsrådene bispedømmerådene som utgjør Kirkemøtet. Det vil synliggjøre at makten i kirken skal forankres lokalt.