Det er mulig det nytter å true styrene i de regionale helseforetakene med å gi dem sparken om de ikke prioriterer psykiatri.

­Ingen har tall på hvor mange ganger tidligere helseminister Bent Høie (H) sa at rus og psykiatri skal prioriteres. Det skjedde ikke.

Det er andre steder det brenner mer, ser ledelsen ved sykehusene ut til å mene. Lengre køer på operasjoner er verre å leve med enn at ikke alle som trenger det, får hjelp med rus og psykiske lidelser.

Det kan også være mer lønnsomt for helseforetakene å koste på med operasjoner framfor å styre flere ressurser inn mot rus og psykiatri.

Slik skal det ikke fortsette, nærmest garanterer helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). Hun sier hun skal lykkes der Solberg-regjeringen feilet – med å få økte bevilgninger fram til psykiatrien.

– Jeg har gitt i oppdrag til helseregionene å prioritere psykisk helsevern. Det vil de gjøre. Hvis jeg ikke er fornøyd med jobben de gjør, kan jeg velge et nytt styre som gjør det jeg sier, sier hun til Morgenbladet.

At en helseminister tar fram pisken på denne måten, er ikke vanlig. Det burde ikke være det heller. Kjerkol minner om at hun holder sin årlige sykehustale der hun klargjør mål og forventninger. Dessuten får foretakene et årlig tildelingsbrev i tilknytning til budsjettet der oppdraget er beskrevet.

Det burde holde. Visst burde det det. Det mente Bent Høie også. Men det er ikke så enkelt. I rådende helseforetaksmodell er det helseforetakene som skal levere behandlinger for de bevilgningene de får. Helseministre skal ikke drive med detaljstyring.

Hvis bevilgningene ikke strekker til i forhold til oppdraget, har helseforetakene et problem. Da må de prioritere. Og da kommer ikke rus og psykiatri øverst på listen.

Nå slår Kjerkol i bordet. Det skal brukes med penger på rus og psykiatri. Da er det noe annet som må nedprioriteres. Det kan i alle fall ikke være jordmødre. De skal også høyt på prioriteringslisten. Og selvsagt kreftbehandling. Prioriteringslisten kan være lang og god.

Kjerkol sier ikke noe om hva som skal nedprioriteres. Hun vil seg selv ikke så vondt like før et valg. Noe innen helse må nedprioriteres. Det må hun få forankret i Stortinget, ellers oppstår det et ulevelig lurveleven.

Øker ikke intensivberedskapen

Det som kan bli nedprioritert, er intensivberedskap. Ingen politikere eller helseledere vil finne på – vel et år etter koronaen slapp taket og når det nå meldes at koronasmitten vil øke utover høsten – å mene at rus og psykiatri må prioriteres opp og intensivberedskap ned.

Til VG sier overlege Jon Henrik Laake at intensivavdelingen på Rikshospitalet ikke er rustet til å håndtere en framtidig krise. Han ser ikke noe til den økte kapasiteten regjeringen snakket om under koronapandemien.

– Det er det motsatte som skjer. Vi får dårligere kapasitet, både i Oslo og resten av regionen, sier Laake.

Befolkningen øker, og det blir flere eldre på sykehusene som trenger intensivbehandling. Men det blir ikke flere intensivplasser.

Det er mulig Ingvild Kjerkol sier hun vil rette på dette også. Det vil tiden vise.

De regionale helseforetakene

Det er særdeles krevende å sitte med det politiske ansvaret for sykehusene. Det er en gåte at Kjerkol vil styre via en så byråkratisk og forvirrende modell som helseforetaksmodellen.

Hun må holde en tale og sende et oppdragsbrev til styrene i de fire regionale helseforetakene. De må fatte et vedtak og gi retningslinjer som administrerende direktør skal presentere for de enkelte sykehusstyrene innen foretaket.

Styret ved for eksempel Oslo Universitetssykehus (OUS) må da gi administrerende direktør Bjørn Atle Bjørnbeth beskjed om hva Kjerkols sykehustale og tildelingsbrev betyr. Bjørnbeth må ta det videre til sine klinikkledere.

Hvis Oslo Universitetssykehus ikke prioriterer, slik Ingvild Kjerkol krever, kan styret i Helse Sør-Øst gi styret ved OUS sparken. Hvis ikke, kan de selv få sparken – av Kjerkol.

Setter styret i Helse Sør-Øst inn et nytt styre for Oslo Universitetssykehus, fordi Bjørn Atle Bjørnbeth ikke klarer å prioritere slik Kjerkol krever, ligger han tynt an.

Kjerkol sier hun har tatt fram pisken. Hun håper hun slipper å bruke den.