Hvis jeg som leder mener å gi støtte til en av mine ansatte, men den ansatte ikke opplever å få støtte, men heller det motsatte, da har jeg et problem. Støtte skal merkes. Hvis ikke, er det ikke noe støtte, skriver Magne Lerø.
SYNSPUNKT: Førsteamanuensis Svein Tuastad tolker meg slik at jeg hevder ledelsen ved UIS ikke støtter ansattes rett til å fremme kontroversielle meninger. Det mener han er feil.
Det har jeg imidlertid ikke påstått. Det er en selvfølge at en rektor på et generelt grunnlag forsvarer ansattes rett til å fremme kontroversielle meninger.
Mohn har et problem
Jeg har ikke kritisert Klaus Mohn for å forsøke å begrense ytringsfriheten. Han skriver mye fornuftig om å utvikle en god debattkultur og unngå polarisering. Men Mohn har et problem når andre i akademia, blant dem professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, oppfatter hans uttalelser som en refs av Kalvig.
Jeg kritiserer Mohn for ikke å ha sagt følgende: Det professor Anne Kalvig har sagt og skrevet om kjønn, biologi og kjønnsidentitet er klart innenfor det ansatte ved UIS kan mene og hevde. En professor har rett til å ytre seg på en måte som andre ansatte kan oppleve krenkende. «Jeg er ikke enig med henne, men jeg støtter hennes rett til å bruke sin ytringsfrihet slik hun gjør, selv om det bidrar til å polarisere en debatt som dessverre er alt for polarisert».
«Jeg kritiserer Mohn for ikke å ha sagt følgende: Det professor Anne Kalvig har sagt og skrevet om kjønn, biologi og kjønnsidentitet er klart innenfor det ansatte ved UIS kan mene og hevde.»
Mohn har rett i at Kalvig utgjør en minoritet og at debatten om kjønn er betent. Det er derfor han helhjertet bør støtte henne, ikke i sak, men i retten til å hevde kontroversielle meninger og levere sylskarp kritikk av fagfolk som ikke er enig med henne.
Kalvig er nestleder i WDI i Norge (Woman Deflagrasjon International) som hevder det er diskriminering og brudd på kvinners rettigheter når biologiske menn får kalle seg kvinner og får opptre som om de er det.
Lederen for WDI ble politianmeldt for hatkriminalitet for å mene det WDI mener. Det førte selvsagt ikke til tiltale. Politiet burde på strak arm konkludert med at dette ikke har noe med hatkriminalitet å gjøre. Det dreier seg om faglig uenighet og å ivareta ulike interesser i en tid hvor samfunnet er i ferd med å endre oppfatning av hva kjønn er.
«Mohn har rett i at Kalvig utgjør en minoritet og at debatten om kjønn er betent. Det er derfor han helhjertet bør støtte henne, ikke i sak, men i retten til å hevde kontroversielle meninger og levere sylskarp kritikk av fagfolk som ikke er enig med henne.»
Klaus Mohn er klok nok til ikke å gi direkte støtte til Kalviks kritikere. Han har muligens merket seg konflikten ved NTNU i Trondheim da rektor Anne Borg ble fanget i dynamikken som oppsto da ansatte hevdet at Øyvind Eikrems uttalelser til Resett om innvandring ikke var forenelig med det instituttet står for. Striden kostet NTNU fem millioner kroner, og Eikrem ble den store vinneren.
Denne og andre saker viser at det er tendenser til meningsregulering i akademia. Derfor er det viktig at rektor og ledelse på alle nivåer forsvarer ansattes rett til ytre seg selv om der fører til bråk og ansatte som føler seg krenket.
En rektors oppgave er fremme dialog og meningsutveksling. Like viktig er det å minne de som blir provosert og føler seg krenket om at det er en pris akademia må betale for reell ytringsfrihet.
En rektor skal ikke innta en mellomposisjon i saker som har med ytringsfrihet å gjøre. En rektor skal forsvare den som kommer med kontroversielle og krenkende ytringer og si til dem som rammes at de må tåle det.
Beskjeden fra Mohn til de som faller av stolen av Kalvigs meninger, er at de må komme seg opp på stolen igjen og leve med det.