Politiske toppledere har ingen ting å lære av næringslivet når det gjelder å ta ansvar, slik den erfarne toppsjefen Inge Hansen synes å mene.

Inge Hansen, som har flere tiårs års erfaring som toppsjef i næringslivet, hevder i et innlegg i Dagens Næringsliv at både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre svikter ved ikke å ta konsekvensene av både sitt subjektive og objektive ansvar som henholdsvis partileder og statsminister.

Basert på sin erfaring som toppleder i næringslivet, stiller han seg uforstående til at de to partilederne ikke går av.

Erna Solbergs fadese er godt belyst. Hun vil gjerne bli statsminister igjen, og Høyre er overbevist om at de ikke har noen som samler like mange velgere som Erna Solberg. Så hun rister av seg kritikken og fortsetter.

Inge Hansen peker på at Jonas Gahr Støre har det øverste ansvar for regjeringens medlemmer. Når tre statsråder har måttet gå av og en så vidt «overlever», undrer han seg over at Støre ikke en gang har vurdert sin stilling.

Toppledere i politikken og næringslivet har både et objektivt og et subjektivt ansvar. En kan måtte gå av, selv om en ikke kan sies å ha direkte skyld i kritikkverdige forhold.

Hansen peker på at toppledere har plikt til å stille de riktige spørsmålene og sørge for at det er samsvar mellom det topplederen sier og det topplederen gjør. Det er et godt poeng. Han har også rett i at toppledere ikke bør sitte for lenge. Da blir deres avgang unødig dramatisk.

Ville gått på trynet

Noe er felles for ledere enten de leder en bedrift, stor eller liten, har en lederstilling i offentlig sektor eller blir valgt til å inneha en lederstilling.

Slik sett kan alle ledere ha noe å lære fra ledere i andre sektorer. Men det er på ingen måte slik at ledere i næringslivet er bedre enn andre. Alt for mange toppsjefer i næringslivet vil gå på trynet om de forsøker seg i en lederstilling i politikk eller forvaltning.

Politiske ledere har fint lite å lære av næringslivet når det gjelder å ta ansvar. De fleste toppsjefer i større bedrifter har gjerne avtaler om å fratre når styret ønsker det. Styret trenger ikke ha en annen begrunnelse enn at de mener en annen toppsjef kan oppnå bedre resultater.

Toppsjefer i næringslivet trekker seg når de forstår at styret mener tiden er inne for det. Det er ikke slik at toppsjefer i næringslivet har utviklet en ansvarsfølelse som er større enn det Erna Solberg og Jonas Gahr Støre kan vifte med.

Når profilerte ledere trekker seg, har det som regel sammenheng med at mediene har begynt å interessere seg for deres sak. Det betyr ikke at et styre gir slipp på en sjef de er meget godt fornøyde med fordi mediene publiserer artikler som for en tid skader bedriften omdømme. VGs sjefredaktør gikk ikke av fordi avisen bommet grovt i sin dekning av Giske-saken. Toppsjefen i Hurtigruten gikk ikke av fordi det ble avslørt brudd på koronareglene.

Dyktige toppsjefer i næringslivet ofres ikke uten grunn. De slutter ikke i jobben på eget initiativ fordi de vil vise omverden og ansatte at de tar ansvar.

Når det store flertallet i kommentariatet og diverse personer med ulik kompetanse mener Erna Solberg bør gå av, begrunnes det med tilliten til demokratiet. Men vi styrker ikke tilliten til demokratiet om politiske ledere som gjør feil eller som er sjef for andre ledere som gjør feil, trekker seg.

Det er ikke mediepress som skal avgjøre om folkevalgte ledere skal trekke seg. Det er folket.

Trond Giske og Hadia Tajik

Når det blåser opp til storm, kan det være for lenge å vente til neste valg eller landsmøte slik at velgerne eller de tillitsvalgte kan avgjøre hvem de har tillit til. Mellom valg og landsmøter har partier et landsstyre som kan avgjøre om de har tillit til sine valgte ledere.

Formelt kunne Trond Giske og Hadia Tajik insistert på at de ville fortsette som nestledere i Arbeiderpartiet fram til landsmøtet. Men slik fungerer det ikke. De trakk seg da de forsto at løpet av kjørt eller at de ikke orket å stå i presset.

Erna Solberg kjenner på et press, fra hennes egne, for at hun skal fortsette som leder for Høyre. Hun har all mulig grunn til å tro at nær sagt alle i partiet og velgerne ønsker det.

Presset fra mediene og opposisjonen bryr hun seg ikke om. De får holde på som de vil. Det er ikke dem hun skal stå til rette for.

Mediene har kunnet fråtse i politiske skandaler de siste to årene. Mediene er ikke slik som rovdyrene at de alltid jakter på det svakeste dyret i flokken. De vil helst få lagt en med mye makt i bakken. Partiledere og statsråder er foretrukne ofre.

Mediene kunne nok ha laget en betydelig større sak på om Støre burde ha trukket seg siden så mange av hans statsråder har surret med sin habilitet. Men det var mye mer å hente ut av Sindre Finnes aksjeritt. Så Inge Hansen kan ha rett i at Støre har sluppet billig unna.

Politikere gir ikke fra seg makten fordi de presses av mediene eller opposisjonen for å vise offentligheten at de tar ansvar. De tar ansvar med å rydde opp.

Støre gjør det ved å gi beskjed til statsråder om at de må trekke seg. Erna Solberg gjør det ved å si at hun fortsatt vil være gift med Sindre Finnes, men garanterer at om hun får ham med seg inn i statsministerboligen igjen, vil han være fullstendig aksjeløs.