Politikerne må holde seg på matta når de vil bytte ut tillit med regler. Ektefeller kan ikke underlegges Stortingets kontroll- og registeringsregime som nå skal oppdateres.

­Norstats meningsmåling for NRK og Aftenposten viser at Høyre har gått tilbake 1,5 prosentpoeng og Ap fram 2,6. Det kan altså se ut som om velgerne ikke har latt seg påvirke nevneverdig av habilitetsskandalene.

En del eksperter sa på forhånd at velgerne ikke legger avgjørende vekt på det mediene gjør til store skandaler. Det er politikk og personer som teller for velgerne. Ikke en gang Erna Solbergs svikt i flere år, med oppfølging av sin manns aksjehandler, er nok til at velgerne mister tilliten til henne.

Velgerne lever godt med at politikere gjør feil som folk flest. De forventer ikke feilfrihet og dydsmønstre.

Det er velgerne og Høyre som avgjør hvem som skal lede partiet. Slik er det i et demokrati. Dette har flere i mediene og såkalte eksperter vanskelig med å forholde seg til.

Politiske kommentatorer får innfinne seg med at demokratiet fungere slik at velgerne og partiene avgjør hvem de vil ha i ledelsen. Når statsråder gjør feil, må det få konsekvenser. Hvis ikke, undergraves tilliten til demokratiet, er omkvedet.

Hvis det er slik at statsråder kan bryte regler og gjøre feil, uten at det får konsekvenser, har de et poeng. Men det er jo ikke slik.

Ola Borten Moe (Sp) og Anette Trettebergstuen (Ap) måtte trekke seg som statsråder. Deres feilgrep var åpenbare. Rekken av statsråder som har måttet trekke seg, er blitt lang.

Én av dem som har bommet på hvordan demokratiet fungerer, er korrupsjonsjegeren Eva Joly. Hun mener Erna Solberg (H) bør trekke seg «for å bevare tilliten til demokratiet».

Hun sier til NRK at Økokrim bør etterforske Sindre Finnes og trekker paralleller til Nav-skandalen.

Når det gjelder Nav, er man veldig streng, men den internasjonale eliten, som lever av børsspekulasjon, står aldri til ansvar, sier hun.

Noen bør forsyne Joly med en liste over hvilke toppolitikere som har trukket seg de siste 10 årene og hvilke næringslivsledere som er dømt.

Joly hevder vi i Norge er spesielt naive, og at habilitet handler om korrupsjon. Korrupsjon finnes det mer av enn vi er klar over. Det er sikkert. Men Joly bør fundere over hvorfor så få politikere er dømt for korrupsjon.

Økokrim har gjort flere forsøk på å få slått kloa i politikere, men mislykkes som regel. Det Økokrim tror, viser seg ikke å holde mål. Derfor tenker de seg godt om før de eventuelt bestemmer for å gyve løs på Sindre Finnes.

Det er en styrke for det norske samfunnet at vi har høy tillit til myndighetene og politiske ledere. Det er god grunn til det. For det er få feil og lovbrudd som blir begått.

Vi kan ha tillit til Anniken Huitfeldt (Ap). Hun har gitt en troverdig forklaring.

Erna Solberg roter det mer til for seg. Hennes forsømmelser er betydelig mer alvorlige enn Huitfeldts. Det kan ennå komme fram forhold som gjør at Erna Solberg får problemer med å lansere seg selv som statsministerkandidat. Men dette er en sak for Høyre og velgerne slik saken nå står.

Aviskommentatorer og politiske motstandere vil herje på fortsatt. Men de bør ikke spre forvirring om hva demokratiet bygger på og hvordan beslutningsprosesser i et demokrati foregår.  

Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) sier til NTB at det er avgjørende for tilliten til det politiske systemet at hele regelverket for økonomiske interesser gjennomgås.

Det har vært uklare regler for pensjon, tjenestebolig og reiseregninger som politikere dels har utnyttet og som andre med god grunn har misforstått. Nå ligger det an til at rapportering av aksjehandler skjerpes.

Stortinget bør ta seg tid til å vurdere reglene ut fra et prinsipielt grunnlag. Det er forskjell på politikere og statsråder. Politikere er ikke beslutningstakere slik regjeringsmedlemmer er.

Politikere må kunne eie og handle aksjer, men de bør oppgi sine eierinteresser.

NTB skriver at i prosessen som stortingspresidenten setter i gang, vil trolig politikernes ektefeller bli tatt med.

Selv om det er Anniken Huitfeldts og Erna Solberg ektefeller som har skaffet dem problemer, er det neppe en farbar vei å forlange at stortingsrepresentanters ektefeller skal omfattes av Stortingets kontroll- og registeringsregime.

Noen ektefeller har felles økonomi, andre har ikke det. Noen politikere lever i samboerskap som kan være mer eller mindre formalisert.

Det kan være behov for regler som forbyr statsråder og ektefeller å kjøpe eller selge aksjer. Men heller ikke her er det enkelt å trekke en klar grense. Søsken, barn, foreldre og venner er også nærstående.

Et sted må riktignok grensen gå.

Ikke en gang Eva Joly har kommet på den tanken at hele slekta skal underlegges kontroll for å forbygge potensiell korrupsjon.