Solbergs vandring mot skyggenes dal

Erna Solberg vil ikke trekke seg, men etter hvert kan det bli nødvendig – med mindre det blir tydelig at velgerne vil at hun skal bli.

­I serien «Succession» trues Waystar av et opprør blant aksjonærene. Grunnleggeren og «eneherskeren», Logan Roy, konkluderer med at han selv eller sønnen Ken må trekke seg for å vise aksjonærene at det blir ryddet opp. Han velger å be Ken påta seg ansvaret for de kritikkverdige forholdene i selskapet og gir ham sparken.

Ken sier han godtar det, men han vil gjerne vite om faren mener han kunne klart oppgaven som toppsjef etter ham. Logan svarer ærlig at han er i tvil, for han mener sønnen mangler «killeregenskaper».

En toppsjef må kunne skyte når det er nødvendig.

Erna Solberg er en «killer». Hun kan skyte når hun må. Fredag foretok hun en politisk avretting av sin egen mann.

I flere år har han løyet for henne og Statsministerens kontor (SMK) om sine aksjehandler. Hun måtte være «hard mot Sindre» som hun sa.

Sindre Finnes fikk all skyld. Erna Solberg beklaget, men gjorde det klart at hun er blitt lurt. Hennes feil, ifølge henne selv, er at hun har hatt tillit til sin mann.

Hun akter ikke å trekke seg som leder for Høyre. Målet er å bli statsminister igjen om to år. Da skal SMK få innsyn i ektemannens aksjekonto. Det skal være full åpenhet.

Søndag avviste SMK denne løsningen. Grunnen er åpenbar. Det er ikke SMKs oppgave å følge med på aksjehandelen til statsråders ektefeller. Habilitet er den enkeltes ansvar.

Habilitet handler om tillit. Mange har fortsatt stor tillit til Erna Solberg. Tilliten til hennes mann har forduftet som dugg for solen. Sindre Finnes er det ingen lenger som stoler på.

Å ha en mann som offentligheten har null tillit til, er krevende, for ikke å si umulig for en statsminister eller den som har ambisjoner om å bli det.

Erna Solberg innrømmer at hun har vært inhabil på grunn av mannens aksjetransaksjoner, men uten å vite det før nå.

Det forhindrer ikke at Solberg blir møtt med kritikk og hoderisting for å ha latt være å undersøke nærmere sin manns omfattende handel med aksjer.

Både kommentatorer og folk flest på sosiale medier mener Erna Solberg bør trekke seg. De argumenterer for at det svekker tilliten til partier og demokratiske institusjoner om ikke alvorlige feiltrinn får konsekvenser.

Slik ble det også argumentert for da Jens Stoltenberg ble oppfordret til å trekke seg etter 22. juli-terroren. Det ble aldri reelt vurdert. Stoltenberg er valgt av folket. Det er de han står til ansvar for.

Anette Trettebergstuen (Ap) og Ola Borten Moe (Sp) har gått av som statsråder. Det har skjedd fordi Jonas Gahr Støre ikke lenger hadde tillit til dem.

Politikere trekker seg som regel ikke uten at de må. Ola Borten Moe la seg flat og sa han ville fortsette som statsråd. Det ville ikke Jonas Gahr Støre. Ikke partileder Trygve Slagsvold Vedum heller.

Jens Stoltenberg måtte i sin tid avsette Manuela Ramin-Osmundsen som statsråd.

Det var ikke fordi hun fikk bøttevis av kritikk og flere krevde hennes avgang fordi hun var inhabil. Det var da Stoltenberg måtte konstatere at hun ikke hadde lagt alle kortene på bordet for ham og ikke snakket sant, hun passerte hans tålegrense.

Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt holder Jonas Gahr Støre sin vernende hånd over. Han han full tillit til dem og mener deres feil ikke er av det alvorligste slaget. De kommer til å bli sittende som statsråder, uansett hva Kontrollkomiteen konkluderer med i november.

Hvordan Kontrollkomiteen vil behandle Erna Solbergs sak, er fortsatt i det blå. Det er regjeringens medlemmer Kontrollkomiteen skal holde i ørene. Komiteen kommer ikke til bunns i noe som helst. De kan ikke etterforske.

Det spiller ingen rolle hva Kontrollkomiteen mener om Erna Solberg og Sindre Finnes. Det får ingen konsekvenser.

Det er de tillitsvalgte og styret i Høyre, og selvsagt Erna Solberg selv, som avgjør om hun skal fortsette som partileder og statsministerkandidat. Partier har det med å lytte til hva velgerne mener.

Høyre vil vurdere om de er mer tjent med Erna Solberg med kraftige riper i lakken eller en ny partileder. Det kan være partiet og Erna Solberg vil se situasjonen an. De vil avgjøre denne saken kun ut fra hva som er i Høyres interesse, ikke ut fra tilliten til politikere generelt.

Erna Solberg kan sin Machiavelli. Den italienske forfatteren og «maktfilosofen» Niccolò Machiavelli, pekte på at en politisk leders fremst oppgave er å beholde makten.

Sindre Finnes og Erna Solberg er ikke født i går. De er begge erfarne politiske spillere. Alt tyder på at de bevisst har holdt tilbake avsløringen av Finnes` omfattende aksjehandel til etter valget.

Ved valget i 2021 ble Jan Tore Sanner (H) anklaget for å holde tilbake ufordelaktig informasjon til etter valget. Det fikk han kritikk for. Han avviste at han aktivt hadde lagt opp til at dokumenter ikke skulle bli kjent for offentligheten.

Erna Solberg vil vri seg unna med at hun ikke ville kommentere saken før hun fikk full oversikt. Det blir hun kritisert for, men hun og Finnes kommer aldri til å innrømme at de gjorde hva de kunne for å hindre at en skandale ble kjent få dager før valget.

Opposisjonen er neppe så høye og mørke at de vil bruke «utsettelsen» for alt den er verd. De vet med seg selv at de ville gjort det samme selv. Det er jevngodt med en politisk harakiri ikke å gjøre det en kan for å forhindre at en politisk skandale sprekker uken før et valg.

Noen ser ut til å ville pushe alle aktørene i kontroll-Norge på Solberg og Finnes. I Kontrollkomiteen skal de drøfte om de skal vedta en egen lov som gjør at Riksrevisjonen kan taues inn. Økokrim er på ballen. Før vi vet ordet av det, kan en jusprofessor ha sendt et brev til Stortinget og SMK og pekt på at Erna Solbergs brudd på habilitet kan være så omfattende at saken kvalifiseres for Riksrett.

Det beste er å få feid juristene av banen. Dette handler om politikk, tillit og etikk.

Dersom Økokrim mener det er sannsynlig at de kan finne bevis for innsidehandel, må de etterforske både Erna Solberg og Sindre Finnes. Når det gjelder statsråder og deres ektefellers aksjekjøp, har sjefen for Økokrim, Pål Lønseth, alt kommer skeivt ut. Han har bestemt at de skal se nærmere på Ole Bortens Moes aksjekjøp, ikke fordi han har status som mistenkt for innsidehandel, men fordi en statsråds aksjekjøp «dreier seg også om tillit til vårt demokratiske system».

Da skal det godt gjøres å argumentere for hvorfor Borten Moe skal etterforskes, men ikke Erna Solberg. Det er mulig. I Borten Moes tilfelle er spørsmålet hvilken informasjon han har sittet på før en aksjehandel.

Erna Solberg har ikke kjøpt én eneste aksje, ikke Anniken Huitfeldt heller. Selv om de har felles økonomi med sine ektefeller, kan de ikke straffes for innsidehandel. Den som skal straffes, må ha foretatt en straffbar handling eller aktivt medvirket til det.

For Økokrim blir det bortimot umulig å påvise at Erna Solberg har gitt sensitiv informasjon til sin mann. Det kan selvsagt ikke utelukkes. Men Økokrim skal være sterk i troen om de gir seg hen til å etterforske åtte års kommunikasjon på hjemmeplan mellom statsministeren og hennes mann.

Demokratiet bygger på tillit og etikk. De som tar til orde for enda flere lover for å sikre tillit til våre politikere, bør tenke seg om. Det er ikke bare ektefeller som kan gjøre en statsråd inhabil. Det kan alle nærstående – altså også foreldre, barn og søsken i tillegg til nære venner.

Dette vil i alle fall ikke SMK holde orden på. I Høyre, hvor vi må anta at flokken av aksjonærer er større en i andre partier, må muligens partikontoret ta seg av dette. Eller så blir det slik at før noen blir utnevnt til statsråd, må alle nærstående undertegne på at de vil fryse aksjebeholdningen sin eller flytte den over i et fond.

Men det er ikke sikkert det hjelper, ikke om nærstående er like hekta på aksjer som Sindre Finnes er.

Vi har et eget bud, det åttende i rekken, «du skal ikke lyve», som Sindre Finnes har sett bort fra. Vi har ikke en egen lov som straffer den som lyver for statsministre. Dit er vi ikke kommet ennå.