Jakten på justisminister Emilie Enger Mehl vil bli like resultatløs som jakten på statsråder pleier å bli. Mediene, i kompaniskap med opposisjonen, bør motstå fristelsen til å produsere dramatikk så snart de øyner en mulighet.

­For mediene og opposisjonen er det som oksygen å ha en statsråd som sitter utrygt. Med unntak av habilitetshysteriet som red landet i fjor, så får statsrådsjakt som regel ingen konsekvenser. 

Tirsdag orienterte justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) Stortinget om de ulovlige lånene på 200 millioner kroner som Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) tok opp i forbindelse med leie av nye kontorlokaler i Nydalen i Oslo.

Det kom ikke fram noe nytt. Hun sa omtrent det samme som kunne leses i brevet hun sendte Stortinget før jul.

Opposisjonen er ikke fornøyd. De hadde forventet noe mer. De må imidlertid smøre seg med tålmodighet. Det er nedsatt et utvalg under ledelse av tidligere finansråd Svein Gjedrem. Det skal levere sin rapport innen 1. mars. Det skjer neppe noe mer i denne saken før da.

Saken har fortsatt status som alvorlig, så pass alvorlig at lederen av Stortingets kontrollkomité, Peter Christian Frølich (H), holder døren på gløtt for at saken kan få politiske konsekvenser. Det må han si. Når det er snakk om at en etat har brutt grunnloven, må politikerne holde fast på alvoret.

Fremskrittspartiets Hans Andreas Limi stiller spørsmål om hvordan et så alvorlig regelbrudd kunne skje, uten at det ble fanget opp underveis.

Peter Frølich mener det er snakk om store summer til oppsiktsvekkende vilkår og at saken reiser spørsmål om regjeringens etatsstyring. Han minner om at Grunnloven har klare regler for hvem som kan pådra staten gjeld og at det er et vesentlige spørsmål om det er utvist tilstrekkelig aktsomhet, styring og kontroll fra dem som sitter med ansvaret.

SVs Andreas Sjalg Unneland stilte i sitt innlegg i Stortinget spørsmål om hvordan det er mulig at en etat går langt utover sine fullmakter uten at noen plukker dette opp. Står vi overfor en etat som seilte sin egen sjø, eller et system som ikke har gode rutiner, en manglende kontroll, spurte han.

Venstres Ingvild Wetrhus Thorsvik sa det er «ganske enkelt ufattelig at dette kunne skje og at låneopptaket er et eksempel på hårreisende sløsing med offentlige midler». 

Politikerne bør ikke late som om det er helt uforståelig hvordan dette kunne skje. I ettertid er vi gjort kjent med at dette ikke er det eneste eksempelet på at det opptas lån i tilknytning til inngåelse av leiekontrakter. Justisdepartementet har selv inngått en leieavtale der 299 millioner kroner i lån er innbakt.

Også andre etater har tatt opp lån i forbindelse med inngåelse av leiekontrakter. For de som driver med utleie av lokaler, er ikke dette spesielt.

Et lokale har en grunnleie. Vil en ny leietaker gjøre endringer i innredning, eller øke standarden på lokalalene, sørger gjerne utleier for det og finansierer det ved å øke leieprisen. Om utleier opptar et lån, blir det tilbakebetalt i løpet av den utleieperioden som blir avtalt.

Dersom en leietaker ber om omfattende og kostbare endringer, kan dette bli finansiert med et separat lån som ikke innarbeides i den månedlige husleien.

Det er ikke klart hvor grensen går for når Stortinget skal gi en bevilgning eller godkjenne et låneopptak, framfor at det skal innarbeides i bevilgninger til driften av en etat. Staten har penger nok. Derfor skal eksterne låneopptak begrenses.

Det smaker litt av å skyte spurv med kanoner når det hevdes at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har brutt grunnloven. Det er Emilie Enger Mehl som selv har brukt det uttrykket, og formelt har hun rett.

Hun valgte selv å dramatisere saken ved å knytte den til brudd på grunnloven. Vurderingen var nok den at det var nødvendig å komme opposisjonen og mediene i forkjøpet.

Dette var i seg selv nok til å gi direktøren i NSM, Sofie Nystrøm, sparken. Men det var flere andre forhold som gjorde saken til noe mer enn et grunnlovsbrudd.

NSM brukte deler av lånet til innkjøp av kontormøbler og kjøp av IT-utstyr. Den endelige leieavtalen ble ikke forelagt departementet, de rådførte seg ikke med Statsbygg, og lånet er ikke tilfredsstillende rapportert til departementet.

NSM, under Sofie Nystrøms ledelse, tok seg til rette. De tok opp et lån for å dekke investeringer de mente var nødvendige, uten å sikre seg støtte fra departementet. Nystrøm tok sjansen på at det ville gå bra.

NSM er en etat som må fungere som den skal. Men det nytter ikke å bevege seg over grensen for hva etater på egen hånd kan tillate seg.

Emilie Enger Mehl hadde gode grunner til å sparke Nystrøm. Ved å be henne trekke seg, har hun markert alvoret i saken og vist at hun evner å rydde opp.

Det departementet muligens kan kritiseres for, er at de ikke fulgte NSM godt nok opp. De kunne kanskje tenkt hva som kunne komme til å skje.

Byråkratene i departementet viste imidlertid Nystrøm tillit. Det er ikke spesielt påfallende når de arbeider for en regjering som snakker i store bokstaver om en tillitsreform. De kjørte ikke på med full kontrollpakke så snart de øynet mulighetene for det.

I ettertid kan byråkratene som gjør jobben for Mehl, slå fast at de burde fulgt opp bedre. Men det er ikke nok til å fremme mistillit til justisministeren. Emilie Enger Mehl har bestått prøven og vist handlekraft. Det må bli konklusjonen, ut fra det vi kjenner til i dag.

Om vi tar på de politiske brillene, ser vi Trygve Slagsvold Vedum som aldri vil gå med på at Mehl bæres ut av justisministerstolen. Ola Borten Moe måtte gi seg. Det får holde.