Ingvild Kjerkol kan muligens redde stumpene av den regionale helseforetaksmodellen ved å skifte ut den motvillige delen av styret i Helse Nord. Men hun må regne med at Senterpartiet sørger for at Stortinget setter henne sjakk matt i styringen av sykehusene.

­Modellen med at landets sykehus skal styres av regionale helseforetak, og som det kun er Høyre og Arbeiderpartiet som vil ha, er i ferd med å bryte sammen. Det er en utvikling som har pågått i flere år.

Det toppet seg i går da styret i Helse Nord ikke ville slutte seg til administrerende direktør Marit Linds forslag til endring i tjenestetilbudet for sykehusene i Nord-Norge som etter planen skulle sendes ut på høring.

Linds forslag er ikke noe hun har kommet på i farten. De har jobbet med saken i ett år. Fem arbeidsgrupper har vært i sving. Det har vært samtaler med kommuner og berørte parter. Ulike modeller er vurdert opp og ned.

Styret I Helse Nord er delt omtrent på midten.

De som ikke vil slutte seg til Linds forslag, sier saken ikke er godt nok utredet, konsekvenser ikke godt nok beskrevet, risiko ikke tilfredsstillende beregnet og innsparingsmulighetene ikke tilstrekkelig dokumentert.

Det går alltid an å bestille mer utredning og utsettelse for den som er imot det som foreslås.

Da Marit Lind innså at hun ikke ville få flertall for det hun hadde lagt fram, valgte hun å trekke saken. Det er et forståelig grep. Nå kan hun bruke én måneds tid, neppe mer enn det, til å utrede litt mer og kanskje justere noe her og der, for så å legge saken på nytt fram for styret.

Kjerkol vil ta grep

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) sa i går at det er nødvendig å ta grep og at hun forventer å få saken på sitt bord i løpet av april. En utsettelse på noen uker kan hun leve med.

Så snart hun får saken på sitt bord, vil Senterpartiet be henne legge den i skuffen. De vil ikke ha noen av de endringene Helse Nord har utredet.

Partiet kommer til å slå i bordet med regjeringserklæringen, Hurdalsplattformen, der det står at regjeringen vil «utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus, og styrke den lokale akuttberedskapen.

Det er det stikk motsatte Helse Nord legger opp til og som de forventer at Kjerkol gir sin velsignelse til.

Høyre og KrF har alt gjort det klart at sykehusstrukturen i Nord-Norge bør være som den er. De kommer ikke til å legge opp til at Ap og Sp skal slåss internt så busta fyker for så å lande på et slags kompromiss de banker igjennom.

De vil forsøke å få saken til Stortinget, selv om Ingvild Kjerkol insisterer på at de er hun som etter Loven om helseforetak skal godkjenne vedtak fattet av de regionale helseforetakene.

Høyre og Ap kan prøve seg på et anmodningsvedtak som det blir vanskelig for Sp ikke å slutte seg til. Hadde Ap og Sp vært enige, kunne de trosset Stortinget med Helseforetaksloven i hånd.

Slaget i Stortinget vil neppe stå før snøen har smeltet selv høyt til fjells. I første omgang gjelder det for Kjerkol å få Helse Nord til å gjøre jobben hun har bedt dem om å gjøre.

Administrerende direktør Marit Lind og styreleder Renate Larsen må forholde seg til Ingvild Kjerkol. Det må ikke resten av styret. Det gjør den da heller ikke, for der har det gått politikk i saken. De har for lengst fått med seg at Ingvild Kjerkol ikke har støtte hos et flertall i Stortinget for å legge ned akuttberedskapen ved flere sykehus.

Høyre og KrF fornøyd

Både Høyre og KrF har alt vært ute og sagt at det er skjønn musikk i deres ører at styret ikke vil slutte seg til den foreslåtte planen.

Ingvild Kjerkol er i ferd med å miste autoritet i saken. Makt har hun imidlertid. Hun har endatil litt flaks.

Det er tid for å oppnevne nye styrer i de regionale helseforetakene. Ingvild Kjerkol kan sørge for å bytte ut de Marit Lind og Renate Larsen mener oppfører seg som sta esler i møte med de endringer de legger opp til.

Om de gir seg i kast med å sjekke ut på forhånd hva nye styremedlemmer mener om Marit Linds forslag til ny sykehusstruktur, er det lett å trå feil. Det blir saftig bråk om det ender opp med påstander om at Kjerkol setter inn sine folk inn i styret, med bundet mandat.

Det har hun for så vidt både rett og makt til. Det hun ikke kan leve med, er at styret i Helse Nord ikke vil endre akuttilbudet ved sykehusene i regionen.

I forhandlingene om regjeringsplattformen i Hurdal fikk ikke Senterpartiet gjennomslag for kravet om å droppe helseforetaksmodellen. Partiet lyktes imidlertid med å binde helse- og omsorgsministeren ved hender og føtter.

Sp hevder at det er avtalt at akuttfunksjoner i sykehus-Norge ikke skal sentraliseres. De godtar ikke at Ap kommer trekkende med Ukraina og dyrtid for å sentralisere mer.

Om tre sykehus på Helgeland skal bli til ett eller to, og om sykehusene i Narvik og Lofoten skal miste akuttkirurgien, er blitt et politisk spørsmål.

Det er kun Stortinget som har autoritet til å fatte et vedtak. Stortinget må se hele sykehuspolitikken i sammenheng. Det handler blant annet om forholdet mellom lokal beredskap og sentral spesialisering.

Regionale helseforetak

Tanken bak å overlate eierstyringen av sykehusene til fire regionale helseforetak var at politikerne ikke skulle involvere seg i saker som har å gjøre med hvilke sykehus som skal utføre hvilke tjenester.

Helse- og omsorgsministeren skal ikke blande seg inn før saken er på hennes bord. Hun skal styre ved å holde fingrene av fatet helt til helseforetaket etter ett og et halvt år bestemmer seg for hvilke grep det vil ta. Først da skal Kjerkol si om hun er enig eller ikke.

Når statsråden får saken på sitt bord, sier Stortinget at det er de som vil ha den til behandling fordi en så viktig sak ikke kan overlates til regjeringen.

Ingvild Kjerkol forsvarer modellen med regionale helseforetak. Hun vil seg selv vondt ved å demonstrere sin styringsmessige maktesløshet.

Framfor å pleie dagens regionale helseforetak som politikerne for lengst har lagt på sotteseng, bør hun gi beskjed til Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum om at hun ikke vil ha det slik lenger.

«Jeg må kunne gripe rattet i sykehus-Norge med begge hendene, ikke sitte i baksetet og synse om hvor ferden bør ende, men ikke si noe om veien dit før det er for seint.» Det bør hun si til sjefene sine.