Raymond Johansen tar et oppgjør med «woke». Det er nødvendig, men Ap må legge om deler av politikken for å nå lenger ut til dagens unge.
­I årets skolevalg har høyresiden slått fullstendig knockout på venstresiden. Høyre og Frp er valgets vinnere. Til sammen får de 41,4 prosent av stemmene.

Rødt, SV og Ap får 30,8 prosent. Høyre er største parti med 21,9 prosent og Rødt får ikke mer enn 2,7 prosent. Hva i alle dager er det som skjer? Ungdommen har da til alle tider vært mer radikale enn foreldregenerasjonen. Nå flokker de seg rundt Erna Solberg-konservatismens fremste fanebærer.

Magnus Marsdal, forfatter og lederen av den venstreorienterte tankesmien Manifest, trekker fram Tik Tok. Det er der ungdommen holder til for tiden.

Her er høyresiden minst ti ganger større enn venstresiden. Og her er Jonas Gahr Støre og AUF-leder Astrid Hoem marginale figurer, mens Erna Solberg er stjerna, og Unge Høyre-leder Ola Svenneby er konge.

Det er ikke så enkelt for venstresiden å jekke seg litt ned og ikke framstå så moralsk overlegne i sak etter sak. Det hører til venstresidens gener å ville forandre samfunnet gjennom å påvirke menneskers holdninger.

Venstresiden vil helst ikke operere med noe som er naturgitt. De er opptatt av å utvikle samfunnet slik det bør være. Det mest sentrale styringsparameteret for venstresiden – og for så vidt for alle politiske partier – er likestilling. Menn og kvinner skal være mest mulig like. Alle skal ha like rettigheter og muligheter til å utfolde seg. Minoriteten skal ha like sterkt gjennomslag som majoriteten.

Det er ikke nok å dele ut rettigheter slik at det blir likhet på papiret. Alle skal også føle at det er slik. Kravet om emosjonell opplevd likestilling fører til et krav om at alle må medvirke til det. Ingen må si eller mene noe som kan føre til at noen føler seg krenket eller tilsidesatt.

Det er eliten i samfunnet i kompaniskap med mediene som definerer den rådende politiske korrekthet. Den forvaltes i de redigerte mediene.  På sosiale medier er det fritt fram. På Tik Tok er det ingen som forvalter den politiske korrekthet.

På Tik Tok møter en Andrew Tate og Jordan Petersons syn på menn og kvinner. Det er så langt fra norsk likestillingstenkning som en kan komme. På Tik Tok er menn menn og kvinner kvinner. Her er det ikke likestilling slik politikere vil det skal være.

På Tik Tok vil neppe det tredje kjønn dukke opp.

Situasjonen er den samme på andre politikkområder. Når de politisk korrekte meninger er rullet ut, er det en invitt til en alternativ meningsdannelse på sosiale medier. Her er det forskjell på Tik Tok og Facebook.

På Facebook er det foreldre- og besteforeldregenerasjonen som utfolder seg. Her er det store flokker som våker over den politiske korrektheten, men en kan også havne i et ekkokammer der en kan bli foret med oppfatninger som stemmer rimelig med de en selv har.

Raymond Johansen tar til orde for dialog, særlig med menn som ikke finner seg til rette i samfunnet. Dialog er utmerket, men spørsmålet er om venstresiden vil makte å legge om den politiske kursen i retning av det unge menn mener. Det er en krevende øvelse.

Samfunnsviteren Francis Fukuyama har pekt på samfunnsutviklingen de siste tiårene har blitt preget av identitetspolitikk. Venstresiden har vært i front i denne utviklingen. Det har ført til at de har mistet sitt politiske fotfeste.

I hele det forrige århundre førte venstresiden en interessekamp for arbeiderklassen og de som hadde de dårligste materielle vilkårene. Denne posisjonen er blitt uklar når det er identitetspolitikken som er kjørt fram.

Raymond Johansen vil ta grep for å nå gutta før høyresiden tar dem. Han er seint ute, og vil neppe nå fram om han ikke har ny poltikk å komme med. Justert retorikk er ikke nok.