– Faste ansettelser begrenser kunsten

KOMMENTAR. Med økt offentlig støtte til profesjonelle kor, kommer kravet om faste ansettelser. I tiden framover vil det begrense kulturtilbudet og gi økte billettpriser slik at kultur i enda større grad blir for eliten og de med god råd.

­Det er to utviklingstrekk som fører til skjerpede krav fra kunstnere om å bli ansatt i en fast stilling. Det ene er at staten har prioritert å øke støtten til den profesjonelle del av kulturlivet. Det andre er at den rødgrønne regjeringen vil ha fast ansatte i så store stillingsprosenter som mulig framfor frilansere og innleid arbeidskraft.

Fagforbundet Creo tar flere saker til retten for å musikere og sangere fast ansatt. I Tromsø vant Harald Bakkebye Moe fram med kravet om å bli fast ansatt i Tromsø kirkelige fellesråd fordi han i årevis har medvirket ved konsertene i Ishavskatedralen.

Fellesrådet mente det ville bli for dyrt å ha over 10 sangere og musikere ansatt. De vil ikke ta den risikoen og har avviklet konserttilbudet til turisten. Resultatet ble altså samlet sett mindre oppdrag for sangere og musikere i Tromsø.

Det er ikke noe å si på at større institusjoner som har en jevn aktivitet og er fast inne på statsbudsjettet, har en kjerne at fast ansatte kunstnere. Men det er ikke uten problemer.

For et par tiår siden gikk diskusjonen høyt om å redusere antallet fast ansatte skuespillere ved Nationaltheatret.

Både Det norske teatret, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater er i økonomisk krise. Krisen er størst ved Oslo Nye Teater. De har 90 fast ansatte og 25 fast skuespillere på åremål eller i en fast stilling. De kommer seg neppe ut av krisen uten å nedbemanne. Det er de fast ansatte som tynger regnskapet, ikke de over 200 frilanserne som er innom i løpet av året. De må skaffe seg større fleksibilitet ved å basere seg på det motsatte av det regjeringen og fagorganisasjonene ønsker; færre fast ansatte og flere frilansere.

Det samme er nok tilfelle ved Nationaltheatret og Det norske teater. Ingen sier det høyt, men de har for mange fast ansatte skuespillere som de ikke får utnyttet god nok, av ulike årsaker.

Det norske solitstkor

Oslo tingrett har til behandling et krav om fast ansettelse fra en sanger i Det norske solistkontor. Styreleder Knut Olav Åmås og dirigent Grete Pedersen har forklart at de ikke opererer med faste ansettelser fordi de til enhver tid må ha mulighet til å sikre høyeste mulig kvalitet. Koret er blant de beste i Europa.

Flertallet av sangerne lever fint med en tilknytningsform som gir forutsigbarhet på kort sikt, men ikke på lang sikt. I prinsippet blir alle leid inn for å gjennomføre de oppdrag koret påtar seg.

Vårt Land skriver i dag at de profesjonelle vokalensemblene i Norge skal møtes 18. april for å drøfte organiseringsspørsmålet i kjølvannet av Solistkoret-saken. Dom i saken ventes etter påske.

Som et resultat av at støtteordningene de 10-15 siste årene er blitt bedre, er de blitt etablert en rekke profesjonelle vokalensembler rundt om i landet. Foruten Solistkoret og Operakoret har vi Edvard Grieg Kor, Trondheim Vokal­ensemble, Kilden Vokalensemble, Valen Vokalensemble, Vokal Nord, Nordic Voices, Early voices, Trio Mediævel, PUST, ­Christiania Mannskor, Det norske damekor og Oslo domkor som mottar tilskudd direkte over statsbudsjettet eller fra Kulturdirektoratet.

Kor som kunstbedrift

Dersom kor skal defineres som en vanlig arbeidsgiver, følger det en rekke plikter ut fra arbeidsmiljøloven som en ikke er forpliktet på dersom en baserer seg på frilansere. Personalforvaltning koster. Det betyr at det blir dyrere å drive en «kunstbedrift» med fast ansatte.

Det blir ikke nevneverdig økt støtte til kulturlivet framover. Økte kostander må enten dekkes ved redusert aktivitet eller høyere priser på forstillinger og konserter.

Å ansette i hele stillinger et forbundet med stor risiko. Det kan løses ved å ha ansatte i reduserte stillinger. Åremålsstillinger er også en mulighet.

Kvalitet og prestasjoner står i motsetning til faste ansettelser. En sanger eller skuespiller som blir fast ansatte som 25-åring, presterer ikke nødvendigvis like godt som en 70-åring. Hva som er saklig grunn til oppsigelse av en kunstner, er uklart.

Kompromisset for kultursektoren kan være å ansette flere i mindre stillingsbrøker og i faste stillinger på åremål. Det er nødvendig for å sikre den fleksibilitet en er avhengig av der en i økende grad vil bli avhengig av markedet fordi statlig støtte neppe vil følge pris.- og lønnsutviklingen framover.