La Roseslottet stå og rikinger få dra inn kunst til Nasjonalmuseet

La Roseslottet bli et permanent brudd på markaloven og rederarving Lise M. Stolt- Nielsen få bruke millioner på svindyr internasjonal peformance-kunst på Nasjonalmuseet.

Kunstanlegget Roseslottet ble satt opp på Frognerseteren ved inngangen til Nordmarka i 2020 for å markere at det var 75 år siden freden og 80 år siden andre verdenskrig startet. Installasjonene er laget av brødrene Vemund og Eimund Sand som en hyllest til fred og frihet og et minne om dem som kjempet den norske frihetskampen.

Roseslottet består av 135 bilder, flere av dem på flere kvadratmeter. 300.000 mennesker har besøkt Roseslottet og utstillingen har også vakt oppsikt internasjonalt. Den står på Times Magazines liste over verdens flotteste steder.

Roseslottet er satt opp innenfor den såkalte markagrensen. De fikk dispensasjon siden planen var at utstillingen skulle stå der midlertidig.

Roseslottet har blitt en viktig kunstinstallasjon for Oslo. For mange både her i landet og i utlandet står det på listen over «det en må se». Det er ikke bare en fortelling om krigen. Det er også en sterk manifestasjon av den figurative malerkunsten. Ingen er i tvil om hva en ser på Roseslottet. Dette er en historieformidling som berører.

Stiftelsen ønsker nå at Roseslottet kan bli stående på Frognerseteren, skriver Aftenposten. Plan- og bygningsetaten i Oslo sier nei med henvisning til at det er i strid med markaloven. SV, MDG og Rødt er av samme oppfatning.

Ap, Høyre og Venstre vil at det skal vurderes om Roseslottet kan få et permanent unntak for loven. De som vil at utstillingen skal demonteres, frykter at det vil danne presedens for unntak fra markaloven om Roseslottet får bli stående.

En kunstinstallasjon av internasjonalt format med flere hundre tusen besøkende kan ikke sammenliknes med en vei, boligblokker eller kontorlokaler. Roseslottet er noe for seg selv. Hvis politikerne bestemmer seg for at dette ikke skal gi presedens, gir det ikke det.

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak.

Vi kan regne med at flertallet i Oslo setter prinsipper og firkanter til side og lar Roseslottet bli stående så lenge kvaliteten på malerier og installasjoner ikke blir forringet av vær og vind.

Det finnes nok av steder i Oslo der vi kan se moderne kunst som folk flest forstår lite av. På den årlige høstutstillingen er det knapt figurativ kunst å se. I denne sammenheng representerer Roseslottet en sårt tiltrengt balanse.

Prinsipper dreier det seg også om på Nasjonalmuseet for tiden. Direktør Ingrid Røynesdal er strålende fornøyd med en avtale de har inngått med rederarvingen Lise M. Stolt-Nielsen som sikrer finansiering av et årlig performance-program fra en internasjonalt anerkjent kunstner.

I Klassekampen vender kunsthistoriker Marit Paasche tommelen ned. Hun vil ikke at millionærer skal få innflytelse over Nasjonalmuseets utstillinger og at museet skal satse på det voksende performance-miljøet her til lands

– I stedet kastes de norske kunstnere, som ofte arbeider for knapper og glansbilder, under bussen, sier hun til Klassekampen.

Dette er polemikk på sviktende grunnlag. Nasjonalmuseet skal vise både norsk og internasjonal kunst. Det er selvsagt mulig å ivre for at museet skal få økte bevilgninger for å kjøpe inn mer norsk kunst og sette opp flere utstillinger med norske kunstnere.

Men politikeren vil at Nasjonalmuseet skal basere seg på sponsorer for å nå målet om å vise internasjonal kunst fra øverste hylle.

Det ble mye bråk da museet inngikk avtale med Fredriksen-døtrene verdt flere hundre millioner kroner som gjør det mulig å vise fram kunst i verdensklasse. Det blir neppe like mye støy rundt avtalen med Stolt-Nielsen.

Sebastian Kjølaas, styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Ragnhild Aamås, styreleder i Unge kunstneres forbund etterlyser en etisk, ikke kun en estetisk og økonomisk vurdering fra museets side. De viser til at familien Stolt-Nielsen skal ha plassert penger i skatteparadis på Cayman-øyene.

De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet

Stolt-Nielsen familien driver en lovlig virksomhet. De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet.

Investorer står i kø for å investere i kunst som de over tid regner med vil gi en god avkastning. Kunst i verdensklasse er blitt big business. Prisnivået både på kjøp og utstillinger ligger skyhøyt over det Nasjonalmuseet har råd til. Derfor må de alliere seg med sponsorer for å få vist fram internasjonal kunst på Nasjonalmuseet.

Slikt burde det ikke vært. Men slik er det. Hvis Nasjonalmuseet ikke skal inngå avtaler med sponsorer, betyr det fint lite internasjonal kunst de kan vise fram. Det er ikke så enkelt at internasjonal kunst på toppnivå kan erstattes av norske kunstnere. Det er internasjonale kunstnere fra øverste hylle som tiltrekker publikum.

Når flere besøker Nasjonalmuseet, gir dette positive ringvirkninger også for norsk kunst.

Ingrid Røynesdal får stå i kritikken. Nasjonalmuseet er på rett vei med å vise fram norsk og internasjonal kunst av beste merke. Museet har sikret seg full faglig kontroll med hva som skal vises fram. Det er ikke grunnlag for påstander om at museet gir millionærer

Fra Samtiden