Oslo Nye Teater reddes fra konkurs. Både de, Det Norske Teatret og Nationaltheatret bør gå i gang med å redusere fast ansatte, for det blir ikke økte bevilgninger framover.

Teatrene sliter. For noen måneder siden var Det Norske Teatret mest i fokus. De startet i fjor en pengeinnsamling for å få endene til å møtes. Det ble ingen stor suksess. De får et ekstraordinært driftstilskudd på 9 millioner kroner i revidert budsjett. Det betyr ikke at krisen er over, men den er til å leve med på kort sikt.

De siste ukene har det vært krisen ved Oslo Nye Teater som har fått mest oppmerksomhet. De må ha 30 millioner for å kunne fortsette driften utover høsten. Bystyret i Oslo vil gi dem det. Byråd for utdanning og kultur, Anita Leirseth North (H), er imidlertid tydelig på at kostnadene må ned. For to uker siden fikk styret ni dager på seg for å legge fram en plan for kostnadskutt.

Det ene alternativet er å beholde Trikkestallen og legge ned de andre scenene i sentrum. Det betyr at antall årsverk reduseres med 78, og det vil kreve bevilgninger på 38 millioner kroner. I fjor fikk teateret 90 millioner i støtte.

Det andre alternativet er å legge ned Centralteatret og Trikkestallen, men beholde scenen i Rosenkrantz-gate. Det betyr en nedbemanning på 52 årsverk, og det vil være behov for 45 millioner i tilskudd.

Det andre alternativet er det eneste som gir mening. Hvis de bare vil drive Trikkestallen, bør denne scenen overlates til noen andre.

Om det er nødvendig å legge ned Centralteatret, avhenger av hvor mye støtte Oslo kommune vil gi teateret, hvor mye de klarer å kutte kostnader og hvor mye de kan øke inntjeningen.

Styret har ansvaret

Flere har protestert mot en dramatisk nedbygging av Oslo Nye Teater. SV er blant dem som kritiserer byrådet for planer om store kutt. På lederplass i Klassekampen i dag står det å lese av SV har sin del av skylden for dagens krise fordi teateret de siste 14 årene ikke har fått kompensert for økingen i lønn og husleie.

Politikerne har ikke skyld for å redusere bevilgningen til en virksomhet. Om noen skal tildeles skyld, er det styret og ledelsen som har ansvar for å balansere kostnader og inntekter.

Oslo Nye Teater har 90 ansatte. Det er det ikke grunnlag for. Selv om det ikke er klart hvor mye støtte de får, bør de starte nedbemanningen. I offentlig virksomhet er det ofte slik at en kommer for seint i gang med å tilpasse kostnadene til inntektene fordi en håper på økt offentlig støtte. I tiden framover kan ikke kultursektoren regne med økte bevilgninger.

Alt er blitt dyrere. I år skal det gis høye lønnstillegg. I offentlig sektor har ansatte en bedre pensjonsordning enn i privat sektor. Og regjeringen ivrer for flere fast ansatte i hele stillinger.

Styret kan ikke ta hensyn til regjeringens signaler. Er det ikke grunnlag for en hel stilling, må de ansette i deltid. Antallet fast ansatte må ned. De må i større grad gjøre bruk av frilansere og innleid arbeidskraft.

Teatrene må også gå en runde på sin egen forståelse av kvalitet. De må sette opp forestillinger med mindre bruk av ressurser enn det som er ønskelig.

Det Norske Teatret var i fyr og flamme da de fikk rettighetene til å sette opp Frost. Folketeateret var sure fordi de mente de var best i stand til å trekke fulle hus til slike publikumssuksesser. Det Norske Teatret så fram til at Frost skulle sikre sårt tiltrengte penger i kassen.

Frost ga ikke overskudd

Slik gitt det ikke. Frost trakk mange til teatret, men de klart ikke gå med overskudd. Framfor å bruke sparekniven fra første stund av, ballet kostnadene for å sikre høy kvalitet på seg. Med Frost hadde de en mulighet de ikke klaret å utnytte.

Det er lov å håpe på en ny suksess som The book of Mormon. Mens de venter, må de kutte kostander.

De sliter med underskudd ved Den Nationale Scene i Bergen også. Teatersjef Solrun Toft Iversen varslet i fjor at de måtte sette opp flere kommersielle forestillinger for å få dekke de økt kostandene.

Det er røde tall på Nationaltheatret også. Her er situasjonen spesiell fordi de venter på avklaring om oppussing og en midlertidige scener. «Døden på Oslo S» ble en suksess, men en økonomisk katastrofe. Produksjonen kostet 34,5 millioner, like mye som hele produksjonsbudsjettet på et år. Det ble svindyrt å bygge om det nedlagte Økernsenteret en scene. Underskuddet ble på 23.5 millioner.

I år må teateret kutte kostander. De kommer ikke utenom å nedbemanne. Samtidig bør de gå en runde på deres forståelse av kvalitet. Det er med kvalitet som med sikkerhet. Det må vurderes i forhold til hva det koster.