Det kan skje en akademisering ved Kunsthøgskolen og en reduksjon i kulturtilbud når kravet om faste ansettelser i hele stillinger kjøres fram.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert fredag 06. september 2024 – 10:38 Sist oppdatert fredag 06. september 2024 – 11:12

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

De fleste arbeidsgivere ønsker så mange fast ansatte som mulig – og helst i hele stillinger. Det sikrer kvalitet og stabilitet.

Men verden er ikke så enkel at dette er det eneste kriteriet en arbeidsgiver kan styre etter, i alle fall ikke dersom det er en arbeidsgiver med stram økonom vi har med å gjøre. Hvis en ikke kan ta risikoen med fast ansettelse, men likevel vil gjennomføre et prosjekt eller få løst en oppgave, må en leie inn arbeidskraft eller ansette midlertidig.

Regjeringen ønsker minst mulig av den slags. Hele, faste stillinger er parolen. Det er bedrifter med god økonomi og som opererer innenfor stabile rammebetingelser, helt med på.

Unntak for kultur og helse

Det er blitt gitt unntak for kultur og helse. Får ikke et sykehus tak i nok ansatte for å bemanne en akuttpost, leier de inn vikarer som koster mer, om de er mulig å få tak i.

Alle forstår at en festival ikke kan ha fast ansatte. Det kan heller ikke være slik at alle som medvirker i kunstroller kan være fast ansatt. Et teater må ha en kjerne av fast ansatte skuespillere og engasjere frilansere for å dekke behovet knyttet til de enkelte oppsetningene.

Vi kan selvsagt diskutere forholdet mellom fast ansatte og frilansere. Her er ofte arbeidsgiver og fagforeninger uenige. Det må vi leve med. Partene har ulike interesser.

Når kravene til faste ansettelser skjerpes, fører det til mindre kulturaktivitet fordi arrangører ikke tar sjansen på aktiviteter som binder en til faste ansettelser.

Når fagforeninger og kunstnere ivrer for faste ansettelser, betyr det færre frilansere. Behovet for frilansere vil synke merkbart framover om dagens utvikling fortsetter.

Annonse

Lyser ut faste stillinger

På Kunsthøgskolen i Oslo vil rektor Marianne Skjulhaug ta hensyn til politiske signaler og innstramninger i lovverket. De lyser nå ut fem faste stillinger.

Guro Elisabeth Lind, leder for Forskerforbundet, sier til Klassekampen at det er positivt med mer forutsigbarhet for de ansatte, og hun tror dette vil bidra til bedre kvalitet på undervisningen.

Filmskaper og bildekunstner Ane Hjort Guttu, som for tiden er ansatt i en åremålsstilling som professor, tror det er bedre for studentene at professorer byttes ut med jevne mellomrom. Hun tror ikke det er lurt å legge opp til at fleste mulig ansatte blir på høgskolen i 30 år.

Kunstner Lotte Konow Lund som har en 20 prosents stilling ved høgskolen, er skeptisk til det som skjer. Hun peker på at det er viktig at kunststudenter utdannes av praktiserende kunstnere. Dette blir det mindre rom for når flere lønnsmidler bindes opp til faste heltidsstillinger.

Når studentene vil møte færre praktiserende kunstnere, vil det nødvendigvis føre til en akademisering av studiene. Det er det motsatte politikerne snakker om for tiden. De peker på faren ved teoretisering og at det må legge større vekt på praksis.

De som ansettes ved Kunsthøgskolen i Oslo har nok de beste intensjoner om å følge godt med på det som skjer på kunstfeltet og la studentene få et troverdig møte med samtidskunsten. Men når en blir fast ansatt akademiker og ikke skal leve av den kunst en presterer, er det identiteten som akademiker som strykes på bekostning av kunstneridentiteten. Kunstner kan fort bli noe en var, ikke noe en er.

Kunstner kan fort bli noe en var, ikke noe en er.

Ensretting og akademisering

Vi får også en større ensretting blant dem som underviser når vi ikke skal ha åremål og midlertidighet. Det vil være de med de beste CV-ene som får posisjonen og det blir mindre rom for «de kreative avvikerne» som ikke kan vifte med mindre formell kompetanse.

Fagorganisasjonene oppgave er å ivareta interessene til dem som er ansatt. De vil ha hele og faste stillinger. Men det er ikke nødvendigvis i kulturen og kunstens interesse.

Det er tvilsomt om det er i arbeidslivets interesse at mulighetene for midlertidighet fortrengeres. Det betyr for eksempel at færre får prøve seg som ansatt.

De grepene regjeringen har tatt, må få virke et par år før vi evaluerer hvilke konsekvenser det får for arbeids- og kulturliv. Går det som noen frykter, får en skru klokka tilbake.