Det offentlige helsevesenet klapper sammen om ikke politikerne klarer å styre markedskreftene og ta omfattende grep for å øke antallet ansatte.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert torsdag 04. juli 2024 – 09:03 Sist oppdatert torsdag 04. juli 2024 – 09:04

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

ESSAY. Etter at Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerte helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære», og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser, gikk det etter hvert opp for politikerne at de hadde fått oppgaven med å finansiere en utopi.

Ikke en gang søkkrike oljeland makter å hensette befolkningen i en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære. Men jammen har rike land lykkes med å bekjempe sykdom. I løpet av de siste hundre årene, er levealderen økt med flere tiår.

Selv om vi fortsatt gjør store medisinske framskritt, er det ikke gitt at levealderen vil øke for folk flest. Det avhenger av et lands evne til å finansiere befolkningens krav og forventninger til medisinsk behandling.

National Health Service

Norge ligger godt an. Det gjør, for eksempel, ikke Storbritannia. Helsevesenet har hørt med til det britene har vært mest stolt av. National Health Service (NHS) ble opprettet i 1948 og er i sin helhet finansiert av skatteinntekter. Britiske innbyggere mottar gratis helsetjenester gjennom NHS, med unntak av noen reseptbelagte medisiner og øye- og tannlegetjeneste.

NHS er i ferd med å knele. Omfattende streiker øker problemene. Politikerne sliter med å finansiere NHS, og de britiske sykehusene mangler fagfolk. Politikerne makter ikke definere hva som skal omfattes av NHS og hva folk må betale for selv.

7,6 millioner briter står i en eller annen form for helsekø. Køene har økt med flere hundre tusen det siste året. Om NHS bryter sammen, står private aktører klare til å overta – men kun for de britene som har penger eller har forsikret seg.

Statsminister Rishi Sunak holder fast på at NHS skal bestå. Han innrømmer at de har alvorlige problemer, men lover å ta nye grep og at økte bevilgninger skal få ned helsekøene. Han åpner på ingen måte for en privatisering av helsetjenesten.

Pessimister spår at Norge om noen år vil være i samme situasjon som Storbritannia. «I alle fall ikke på vår vakt», lyder svaret fra de rødgrønne.

Annonse

Mennesket som emosjonelt vesen blir skjøvet i bakgrunnen i det effektive produksjonsløpet

Vestre er overbevist

Vår nye helseminister Jan Christian Vestre slår med stor overbevisning fast at norsk helsevesen skal gi hele befolkningen den hjelp og behandling som trengs. Det skal finansieres over skatteseddelen. Bevilgningene skal være tilstrekkelige slik at det ikke vil bli behov for et privat helsevesen ved siden av det offentlige.

Antall pasienter i den offentlige helsekøen har økt med 42 prosent i løpet av de siste sju årene. I 2016 sto 175.000 pasienter i helsekø. Det har økt til 250.000 i 2022, viser tall fra Helsedirektoratets Nasjonale kvalitetsindikator.

Statsråd Vestre lover at helsekøene skal ned. Det skal skje ved at de i større grad utnytter ledig kapasitet hos private aktører og øker effektiviteten i de offentlige sykehusene. I revidert budsjett økes bevilgningene til sykehusene med 2 milliarder.

Regjeringen har tatt grep for å sikre fastlegeordningen. I fjor ble basistilskuddet økt med 720 millioner kroner. Høsten 2022 var det 240.000 nordmenn som manglet fastlege. Nå er det rundt 200.000. Det skal bli betydelig færre som står uten fastlege i månedene framover.

237 nye fastleger ble rekruttert i 2023. Dette er en sjudobling siden 2021. «First we take Manhattan, then we take Berlin», synger Leonard Cohen. Det er slik Vestre ser det. Først fikset hans forgjenger Ingvild Kjerkol fastlegekrisen. Nå tar han seg av ventelistene.

Det er et prioritert mål for regjeringen å styrke det offentlige helsevesenet for å hindre en todeling. Utviklingen i flere land viser at om det offentlige helsetilbudet svekkes, tilbyr private aktører helsetjenester til de som kan betale for det.

Det skjer en rivende utvikling på det medisinske området. Grensene for hva vi kan behandle flyttes hele tiden. Folks forventninger til hva helsevesenet skal levere er galopperende. Via nettet kjenner pasientene til de mest avanserte, og svindyre behandlingsopplegg. Når etterspørselen etter helsetjenester vokser raskere enn det vi er i stand til å legge planer for, er det særdeles krevende å styre landets helsevesen.

Politikerne vil ikke snakke om hva vi ikke skal prioritere, og om hvilken behandling som er for kostbar for hvilke grupper.

Effektivisering og organisering

I løpet av de siste tiårene er det blitt tatt en rekke grep for å effektivisere, ikke bare helsevesenet, men hele offentlig sektor.

I 1984 la Haga-utvalget fram sine forslag til «produktivitetsfremmende reformer». Da ble mål og resultatstyring lansert som virkemiddel.

Fem år seinere la Hermansen-utvalget fram sin rapport «En bedre organisert stat». Den fikk stor betydning for organiseringen av offentlig sektor blant annet gjennom fristilling og privatisering.

«New Public Management» ble et bærende prinsipp. Det ble trukket et skille mellom bestiller og utfører, og over alt skulle det legges strategier og vedtas virksomhetsplaner. Ledelse fikk en nøkkelrolle i å iverksette de mål som politikerne vedtok.

1997 ble stykkprisfinansiering basert på det såkalte DRG-systemet innført i sykehusene.

Helseforetaksreformen ble banket igjennom i 2002. De regionale helseforetakene skulle utøve statens eierrolle som «bestillere». Sykehusene ble definert som iverksettere. Denne reformen satte fart på tjenestedifferensieringen. Vi fikk færre og mer spesialiserte sykehus, basert på funksjonsfordeling. Store enheter ble sett på som mest effektive. I 2010 så giganten Oslo Universitetssykehus dagens lys.

Over alt skulle det effektiviseres. Det skulle løpes fortere, og mer teknologi skulle tas i bruk for å få fart på pasientstrømmen. Mennesket ses på som en kropp som skal vedlikeholdes og repareres, som en ting som får sitt «pakkeforløp» innom spesialister som bidrar med sin spisskompetanse.

Mennesket som emosjonelt vesen blir skjøvet i bakgrunnen i det effektive produksjonsløpet.

Det finnes ikke en politiker som ikke mener offentlig sektor må bli mer effektiv. Alle vil bygge ned byråkratiet. Men det blir mest prat. Byråkratiet øker i takt med antall tiltak og lover som politikerne vedtar. Om det går framover med å effektivisere offentlig sektor, er det med museskritt.

Annonse

https://afa6636d291753390ba64fa7947dde11.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Når fritt behandlingsvalg er skrotet, har markedet for private helsetjenester skrumpet inn. Det er de rødgrønne fornøyd med

Grenser for effektivisering

I 2012 ga William J. Baumol ut boken «The Cost Disease. Why Computers Get Cheaper and the Health Care Doesn’t».

I boken deler han samfunnet inn en materiell sektor og en tjenestesektor. I den materielle sektor, innen business og all produksjon av fysiske gjenstander, får en økt produktivitet gjennom effektivisering og ny teknologi. Det betyr at produkter blir billigere, drevet fram av konkurranse som sikrer lønnsomhet.

Inne tjenestesektoren, helse, omsorg, utdanning og utøvende kunst, kan en ikke oppnå tilsvarende. Her bidrar lønnsøkning til at tjenester blir dyrere. Offentlig sektor kan derfor ikke effektiviseres på samme måte som ellers i samfunnet.

Private aktører som supplement

I flere tiår og under skiftende regjeringer har private aktører fått betalt fra det offentlige for å utføre tjenester som de offentlige sykehusene ikke har kapasitet til. Private aktører fungerer her som et supplement og avlastning.

Så lenge det er de regionale helseforetakene som har styringen, er dette udramatisk. Det er en fordel å ha aktører som kan ta topper eller spesialisere seg på enkle behandlinger.

Også innen sykehus er det slik at når en utfører en oppgave mange ganger, blir det mer effektivt enn om en utfører en oppgave nå og da. Private aktører kan oppnå stordriftsfordeler på å utføre standardiserte oppgaver. Det betyr at de kan produsere raskere til en lavere kostnad enn et sykehus der de ikke kan konsentrere seg om standardiserte oppgaver. Sykehusene er for eksempel stor-kunder hos private aktører for prøver og laboratorietjenester. Her er de effektive, raske og leverer høy kvalitet til en akseptabel pris.

Økt bruk av private aktører og utbygging av et privat helsevesen ved siden av det offentlige, har imidlertid sine tilhengere

Private aktører som konkurrent

Marked baserer seg på konkurranse. Den som kan levere de beste tjeneste til lavest pris, får levere tjenesten eller produktet.

Det er en viktig oppgave for myndighetene å påse at det er konkurranse i alle markeder og at det ikke bygges barrierer som leder til monopoldannelser. Hvis det offentlige skal utføre alle oppgaver innen et område, får det offentlige et monopol.

Den borgerlige regjeringen under Erna Solbergs ledelse, var imot at det offentlige skulle ha monopol på alle helsetjenester, selv om det offentlige dekket kostnadene. De borgerlige vil ha større innslag av private aktører innen helse fordi de mener det vil skape en sunn konkurranse som kan gi bedre kvalitet til lavere pris, større omstillingsevne og økt innovasjon.

For å tilrettelegge for det, innførte de i 2015 fritt behandlingsvalg. Ideen var at pengene for en behandling skulle følge pasienten, som da fritt kunne velge et offentlig sykehus eller en privat aktør.

På denne måten oppsto det et marked for private aktører som kunne konkurrere med de offentlige sykehusene.

Etter seks år med fritt behandlingsvalg ble det konkludert med at det i liten grad hadde bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus. Regjeringen avsluttet fritt behandlingsvalg i 2023, dels av ideologiske grunner, dels fordi resultatene var magre.

Når fritt behandlingsvalg er skrotet, har markedet for private helsetjenester skrumpet inn. Det er de rødgrønne fornøyd med.

Annonse

Helseforsikringer – privatiseringens triumf

Bekymringen over at vi beveger oss i retning av et todelt helsevesen, er nå først og fremst knyttet til økningen i helseforsikringer. Dette er «den virkelige trusselen mot velferdsstaten», hevdet tidligere statsråd for Høyre, professor Viktor D. Norman i et innlegg i Dagens Næringsliv i vår.

Helseforsiktinger har økt med flere hundre prosent i løpet av de siste ti årene Det er i dag 820.000 som har en helseforsikring betalt av arbeidsgiver. Det ser ut til å være et stabilt, voksende marked.

De fleste får dekket utgifter til psykolog og fysioterapi via forsikringen. Dernest kommer ikke-kompliserte operasjoner.

Helseforsikring seiler opp som et frynsegode i kampen om arbeidskraften. Det kan også være at ordningen utvides til å dekke familiemedlemmer.

Helse er viktig for folk. Frykten for sykdom er sterk. Når ventelistene øker, gir det forsikringsselskapene bedre argumenter. De argumenterer med ventetider som er en brøkdel av det de offentlige sykehusene opererer med.

Markedet skrumpet inn da fritt behandlingsvalg ble skrotet. Helseforsikringer har bidratt til å utvide markedet for privat aktører.

Ulike posisjoner

Det offentlige helsevesen skal være så godt at det ikke trengs helseforsikringer, sier Jan Christian Vestre. Det betyr at bevilgningene til sykehusene må økes merkbart.

De rødgrønne argumenterer med at det gir best kapasitetsutnyttelse og lik kvalitet for alle at mest mulig behandling skjer i de offentlige sykehusene. De vil heller ikke ha et «profittpåslag» for helsetjenester. Hver krone skal brukes på pasienter. Det skal ikke betales utbytte til eiere.

De slår også i bordet med tilstanden i det nærmest helprivate, amerikanske helsevesenet. Ifølge OECD bruker USA 12.555 dollar per innbygger på helse, i Norge bruker vi 7898 dollar. Den gjennomsnittlige levealderen er 79,4 år i USA og 83,5 år i Norge. Vi bruker altså 59 prosent mindre på helse, men lever 4,1 år lengre.

Økt bruk av private aktører og utbygging av et privat helsevesen ved siden av det offentlige, har imidlertid sine tilhengere. I en artikkel i Dagens Næringsliv konkluderer Øystein Olsen, tidligere sjef for Norges Bank, med å si «ja takk, til både flere private og til helseforsikting – også fritt behandlingsvalg». Han argumenterer med at det er stor betalingsvilje knyttet til helse og at behov og tilbud av helsetjenester vil øke framover. Han vil at alle gode krefter skal bidra, både offentlige og private.

Tidligere professor Ivar Sønby Kristiansen mener det er viktig å opprettholde dagens offentlige helsevesen, men skriver i et innlegg i DN at «private aktører ikke vil være til å unngå». Han peker på at det vil bli et økende tilbud av helsetjenester, herunder for helseplager uten sikre tegn på sykdom. Det offentlige vil ikke kunne ta unna alt folk ønsker behandling for. I et land der mange har godt med penger, vil det alltid være en del som vil kjøpe helsetjenester som det offentlige ikke vil levere. Enten koster det for mye eller så er virkningen av behandling høyst usikker.

Vestre må ta grep

Politikerne, med helseminister Jan Christian Vestre, i spissen kommer ikke unna å måtte prioritere tøffere når behandlingstilbudet øker og det blir flere eldre med behov for behandling av ymse slag. Selv i søkkrike Norge er det grenser for hvor mange milliarder vi kan bruke på helse.

Dette vil politikerne helst ikke snakke om. Velgerne vil ikke høre hva de ikke kan få behandling for. Så politikerne overlater til sykehusene å prioritere etter beste evne.

Regjeringen liker ikke framvekten av private helseforsiktinger. I Hurdalsplattformen snakkes det om å bremse veksten og innføre en omsetningsavgift. Men så langt har ikke regjeringen innført en avgift på helseforsikringer. Tanken om å forby dem er fullstendig uaktuelt.

En opptelling Klassekampen har gjort, viser at 32 av 70 statseide selskaper har tegnet privat helseforsikring for sine ansatte. Regjeringen har ikke engang gitt beskjed til disse om å avvikle slike private helseforsikringer.

Karl Kristian Bekeng (Ap), statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, sier til Klassekampen at det er selskapenes styre og daglige ledelse som avgjør om de skal tegne helseforsikring. Han legger til at målet er å få ned bruken av helseforsikringer ved å styrke vår felles helsetjeneste. Det er mer som en skjønn drøm enn realisme.

Det er knapphet på helsepersonell. Mange fristes til å melde overgang til private helseaktører som tilbyr høyere lønn og bedre betingelser

Kampen om arbeidskraften

Det er knapphet på helsepersonell. Mange fristes til å melde overgang til private helseaktører som tilbyr høyere lønn og bedre betingelser.

Så langt har ikke Vestre sagt mer enn at ventelistene skal ned og at behovet for private aktører da vil bli redusert. Han er i overkant optimistisk.

Vestre må ta stilling til om det skal innføres etableringskontroll for private aktører innen bestemte områder. De mangler rundet 1000 ansatte ved sykehusene i Nord-Norge. Opprettes det private klinikker, vi mangelen på personell øke ytterligere.

Regjeringen akter å innføre forbud mot å leie inn helsepersonell fordi kostnadene blir minst det dobbelte av å ha fast ansatte. Vi får se hvordan dette går i praksis.

En annen mulighet er å innføre plikttjeneste i det offentlige helsevesenet for alle som får utdanningen sin ved norske utdanningsinstitusjoner finansiert av det offentlige. Plikttjeneste kan også knyttes til etterutdanning og kompetanseoppbygging i regi av de offentlige sykehusene.

Det må tas tøffere styringsgrep for å sikre det offentlige helsevesenet. Jan Christian Vestre vet det, men så langt virker han ikke sugen på å styre mer enn nødvendig. Det kan være at han vil ta tøffere grep når han er blitt mer varm i helsetrøya.