Bokanmelderi er langt fra en vitenskap. Det er en salig blanding av kompetanse og synsing vi stadig ser eksempler på.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert fredag 30. august 2024 – 10:41 Sist oppdatert mandag 02. september 2024 – 11:07

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Færre bøker blir anmeldt i de toneangivende mediene. Det forklares med at det er for få som leser kritikker. Kritikk skurrer mot en trend i tiden. Vi vil ha oss frabedt at noen fra eliten, de som mener de virkelig kan det, skal fortelle oss hva som er bra og hva som er dårlig. Vi vil lese og bedømme selv.

Om bokkritikken er i motvind, er ikke kritikk av kritikken død. I 2022 ga kritiker Kjetil Røed ut boken Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet. Her tok han et oppgjør med sin egen tørst etter å kritisere og etterlyste en empatisk kritikk basert på det han kalte kjærlighet og omsorg for kulturen.

I fjor ga professor Eirik Vassenden ut boken Kritikerens spøkelse hvor han skriver i forordet: «Den tradisjonelle kritikerskikkelsen, portvokteren som skiller skitt fra kanal, har mistet anseelse og tapt terreng.»

Han tar til orde for at mediene bør ta grep for å gjøre kritikken mer relevant igjen. Men det er ikke mye vi har sett av fornyelse på kritikkens område.

Roman om redere

I vår ga Henrik Langeland ut den første romanen i en planlagt trilogi om redermiljøet i Norge i det forrige århundret. Forventningene var store, med god grunn. Langeland har en doktorgrad i litteraturvitenskap, har gitt ut 14 romaner og flere sakprosabøker, blant annet Ut å stjæle lesere – Håndbok i fortellerkunst.

Han gjorde braksuksess med Wonderboy i 2003, fulgte opp med Fyrsten i 2013 og siste roman om Christian von der Hall i 2020. Både i disse og i de andre romanene han har gitt ut, viser han sin evne til å ta tiden på kornet og beskrive strømninger som påvirker mennesker.

Langeland pløyer ikke dypt psykologisk, men dypt nok til å avdekke drivkrefter hos sine hovedpersoner.

Det finnes knapt noen forfattere her til lands som skulle ha bedre forutsetninger enn Langeland for å fortelle historien til en stolt rederfamilie, og vi har mange av dem i norsk skipsfart, i romanens form.

Vi befinner oss i Tønsberg like etter forrige århundreskifte. Langeland har i intervjuer sagt at han har latt seg inspirere av den mektige Wilhelmsen-slekten med røtter i byen.

Annonse

Alt kan rakne

Hovedkarakteren Herman i Makten og æren arver formuen og ansvaret for det fiktive Lauritzen-rederiet. Avtalen er at han skal overta rederiet når han er 25 år. Men før det skal han være fire år på sjøen og lære alt som har med skipsfart å gjøre. Han blir rammet av tuberkulose og kommer hjem først etter ni år.

Da har kjæresten som sa hun skulle vente på ham, giftet seg med en annen. De som styrte rederiet etter hans fars død, har på en snedig måte manøvrert ham ut på sidelinjen. Han står i fare for å miste all makt og store verdier.

Herman har all grunn til å føle seg sveket. Han bestemmer seg for å vinne kampen om posisjonen og millionene. Han legger ut på et hevntokt der han bruker alle triksene i boken og beveger seg også utenfor lovens grenser. Makten og æren er dramaserien Succession flyttet 100 tilbake i tid i en norsk rederfamilie. Det er en studie i maktbruk slik Machiavellis sier det må bli når kampen tilspisser seg. Der må en slå eller bli slått.

Herman er egentlig ingen bølle. Han føler ansvar for å redde og føre videre familiearven. Da må han trekke sverdet.

Gjennomsnittet av det en knippe anmeldere bringer til torgs, er at dette ikke er blant Langeland beste romaner. Han skriver selvsagt godt, men engasjerer ikke like sterkt som i flere av hans tidligere romaner

I Aftenposten kaller Eilif Guldvog Hartvedt Makten og æren for en skjematisk og flat hevnroman. Han hevder at det ikke finnes en indre konflikt i Hermans karakter, og fordi man aldri får innblikk i andres karakterer, føles alle hans grusomme handlinger som vilkårlige stoppesteder på Hermans hensynsløse ferd. Men som han skiver: «Tidvis svinger det virkelig.»

Oser av overskudd

Ingvild Bræin i Dag og Tid skriver at «det friskeste i romanen er Langelands språk, personskildringer og dramaturgi – og at fortellingen oser av overskudd.»

Makten og æren er såkalt tidskoloritt der Langeland legger vekt på å beskrive kultur og familieliv slik det var for 100 år siden blant «rikinger» og folk flest. Han går noen ganger detaljert til verks og beskriver mat, klær, teknologi og duppeditter.

Det får Leif Bull i Dagens Næringsliv til å hevde at Wikipedia-spøkelset lusker iblant i buskene. Leseren blir hele tiden minnet på om at vi nå er i gamle dager. «Drep meg, Herre konge, men ikke med research», konkluderer han med.

Cathrine Krøger skriver i Dagbladet at hun «nøt hver side», men at «det går likevel litt for langsomt – i passasjer blir det også vel forutsigbart – til at romanen virkelig sitter.» Hun skriver at «den dramatiske tida romanen utspiller seg i, og for så vidt også de fiktive hendelsene Langeland har spekket fortellingen med, gir romanen langt mer driv enn i visse av hans tidligere romaner. De ulike karakterene er overbevisende uten å bli karikert, og språklig flyter det i vei som det alltid gjør hos den elegante stilisten Langeland.»

I VG triller Guri Hjeltnes fire på terningen. Hun synes plottet rundt Herman fremstår tynt og i partier lett å forutse og at det som gjør at leseren henger med er en frodig detaljrikdom og miljøskildringer.

Hun er positiv til at Langeland har gjort omfattende research blant annet i overklassens jålete spisevaner og at det er «en svir å lese om forretten «potage à la tortue», om vanskene kjøkkenet på Amaliebø har med et dusin spill levende havskilpadder fra Bretagne:

«Ikke bare skulle de digre beistene henge etter bakbena i et par timer, slik at alt blodet fikk renne ut fra de avkuttede hodene. Kjøttet fra ryggskallet måtte blancheres i seks nye timer, for så å kokes i fem og en halv time til.»

Det må være den slags Leif Bull får kvelningsfornemmelser av.

Annonse

Elegant skrivestil

Ambisjonene er høye, persongalleriet stort og skrivestilen elegant. Hovedpersonene framstår foreløpig litt flate og blodløse, skriver Jan Øyvind Helgesen i Nettavisen og kaller Herman «en blodtørstig ulv i fåreklær.»

Gerd Elin Sandve i NRK innleder sin anmeldelse med å peke på at forfattere normalt skriver for lange bøker fordi de blir for glade i karakterene sine eller leder leserne inn på for mange i side­spor. Hun synes Langeland med fordel kunne skrevet en lengre roman.

Langeland vil mye; viser fram en viktig del av norsk historie, om pengene og arvens makt, kapitalisme og klassekamp.

«Problema i Makten og æren oppstår heller idet ein går nærare inn i personane. Dei kjennest litt flate. Manglar litt kjøt på beina. Ein meir samansett psykologi som kunne vist motivasjonen bak handlingane deira,» skriver hun.

Hun stiller spørsmål om Herman er psykopat eller om Langeland bare vil fortelle hvor brutal kapitalismen kan være.

Han er neppe psykopat selv om han han steller i stand et Armageddon i Vestfold. Det er slik det kan bli når det handler om store penger, forpliktelser og mennesker som mener de har mandat til å stå vakt om verdier.