Det blir sjelden bedre ledelse ved å pøse på med generell ledelsestekning. Men en kritisk vurdering av ulike konsepter for ledelse for å øke relevansen i den sektoren en befinner seg i, har noe for seg.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert fredag 31. mai 2024 – 08:47

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

ESSAY. Det ser ut til at ledelse i alle kanaler er det som gjelder for tiden. Når det dukker opp et problem som det må gjøres noe med, eller i alle fall late som om noe skal gjøres, lyder det som regel at en vil «se nærmere på rutiner og forbedre systemer» – slik at det som har skjedd, ikke skal skje igjen.

Når politikere har ansvaret, er de like overbevist om at bedre rutiner og systemer gjør susen, men de legger gjerne til det nye mantra i offentlig sektor: «Bedre ledelse».

Ledere har ansvar for alt mulig, og troen er sterk på at bedre ledelse kan løse floker og problemer.I alle offentlige etater og på alle nivåer i forvaltningen har de lederprogrammer gående. 

God ledelse er avgjørende for å nå mål, utnytte ressurser det blir det økende knapphet på, og for å skape et arbeidsmiljø preget av trivsel og innsatsvilje. Men, dersom det pøses på med for store kvanta ledelse, ender vi fort opp i styring. Styring handler om beslutninger fattet høyere opp i organisasjonspyramiden, uten nevneverdig involvering fra de som skal gjøre jobben. Styring dreier seg om rutiner, systemer og rapportering.

Ledelse handler om relasjoner til de en skal lede, om å stake ut en kurs, få folk med og ha medarbeidere, hverdagen og det som faktisk skal skje i fokus. Ledelse er en relasjonell, handlingsrettet aktivitet.

Ingen kan være imot bedre ledelse. Men vi trenger ikke mer ledelse på alle områder og i alle organisasjoner. Det trengs ulik dosering og ulik type ledelse i organisasjoner, offentlig sektor og i næringslivet.

Mye av ledertenkningen er utviklet i næringslivssammenheng. Her handler det om å bruke minst mulig ressurser for å oppnå best mulige resultater. Det er umulig å lykkes med å skape gode resultater i veletablerte bedrifter uten et godt lederskap.

I dag snakker politikere, særlig de rødgrønne, med entusiasme om tillitsbasert ledelse. De sliter med å få det til å virke i praksis

Grundere kan starte opp bedrifter uten å ha lest en eneste bok om ledelse. De kan foreta seg de merkeligste krumspring, som står til stryk i ledelse, men de kan lykkes. En kommer langt med innsatsvilje, teft og å bruke sin egen person. Derfor møter vil mange typer ledelse og en stor variasjon i lederstiler i næringslivet.

Store bedrifter har gjerne retningslinjer for hvordan ledelse skal utøves. Oppimot 90 prosent av bedriftene i Norge regnes imidlertid som små og mellomstore. Her er det et enormt spenn i hva slags ledelse som utøves.

Begrense dårlige ledere

I 2012 uttalte professor Barbra Kellermann ved Harvard «Vi har ikke i dag bedre ideer for hvordan vi skal utvikle gode ledere, eller hvordan vi skal stoppe eller i det minste begrense dårlige ledere, enn vi hadde for hundre, for ikke å si tusen år siden».

Det kan leses som et utsagn om at det er smått med resultater av all den forskningen, undervisningen og kursingen om ledelse som har skjedd de siste 60-70 årene. Eller det kan leses som en observasjon om at ledelse praktiseres høyst forskjellig, og at det ikke er etablert en enighet om hvilken type ledelse som fungerer best. Ledelse avhenger av person, situasjon kultur, bransje og de medarbeiderne en skal lede. «Situasjonsbestemt ledelse» kalles det i lederlitteraturen.

Mens George Kenning for noen år siden hevdet at «en god leder kan lede alt og hvor som helst», ser vi i dag en sterkere vekt på en bransjemessig ledertenkning.

Ledere i næringslivet gir med jevne mellomrom inntrykk av at det er de som kan dette med ledelse. Omkvedet er at andre må lære ledelse og strategi fra næringslivet.

Annonse

«Norge kan ledes bedre»

For snart 15 år siden skrev investor og styreleder i Kistefos AS, Christen Sveaas, en kronikk i Aftenposten om at «Norge kan ledes bedre». Løsningen var klarere mål, mer belønning, økte prestasjoner mer konkurranse og avmonopolisering.

«Forvaltningen må settes i stand til å bli ledet, og forvaltningens ledere må settes i stand til å lede», skrev han, og viste til hvordan de gjør det i næringslivet.

Mye av ledertenkningen er utviklet i næringslivssammenheng. Her handler det om å bruke minst mulig ressurser for å oppnå best mulige resultater

Det mangler ikke på selvbevisste bedriftsledere som mener de har sett lyset. I praksis er det mye av ledertenkningen i næringslivet som ikke lar seg overføre til offentlig sektor.

Det gir god mening å operere med et skille mellom ledelse i næringslivet og i offentlig sektor. Offentlig sektor styres av politikere – og de kan både drøye med beslutninger, ombestemme seg og satse på ulne kompromisser og uklare mål. Det kan være plagsomt for ledere som skal iverksette politiske vedtak, å forholde seg til politiske realiteter. Det er ikke mulig å skjære igjennom. En må forholde seg til at ting tar tid.

I medlemsorganisasjoner er det medlemmene som bestemmer. Politiske partier er også medlemsstyrte. Her må ledelsen til enhver tid også se hen til hva velgerne mener.

Store deler av ledelsestenkningen er felles for alle sektorer og bransjer. Men den form for effektiv, resultatorientert ledelse som næringslivet baserer seg på, fungerer ikke i organisasjoner og i offentlig sektor.

Politikerne har kjøpt ledelseskonsepter med hud og hår. Både Ap og Høyre var enige om å innføre New Public Management som styringsmetode i offentlig sektor for vel 20-30 år siden. I dag snakkes det ikke lenger med entusiasme om dette konseptet. Det er for mange blitt et skjellsord og et symbol på en styringsideologi som splitter opp funksjoner som bør høre sammen, og som driver fram administrasjon og lite produktiv rapportering. I dag snakker politikere, særlig de rødgrønne, med entusiasme om tillitsbasert ledelse. De sliter med å få det til å virke i praksis.

I flere bransjer er en opptatt av å aktualisere hva lederskap skal bety i deres sammenheng. De forsøker å stedegengjøre ledelse, for å bruke et begrep fra antropologien. Ledelse må oppleves som noe eget, ikke et fremmedelement en er pådyttet.

Militært lederskap

Forsvaret var først ute, eller retter sagt: Lederskap begynte i det militære. Militært lederskap har eksistert i fra tidenes morgen og har utviklet seg i takt med samfunnet og teknologien.

I gamle sivilisasjoner var militære ledere ofte krigsherrer, konger eller høvdinger som ledet sine styrker i kamp

I gamle sivilisasjoner var militære ledere ofte krigsherrer, konger eller høvdinger som ledet sine styrker i kamp. Vi kan lese om militært lederskap i Bibelen. I antikken hadde flere land og riker et velutviklet militært lederskap, med generaler som Julius Cæsar og Hannibal som strategiske mestere.

Carl Phillip Gottfried von Clausewitz (1780- 1831), general i Preussen, er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen). Her utfolder han sine teorier omkring strategi, taktikk og hvilken filosofi som ligger bak. Han fikk stor innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt en del av pensum i den militære utdannelsen.

I krig handler det om liv og død. Svikter ledelsen, venter katastrofen. Forsvaret har utviklet en omfattende tenkning om militæret lederskap. Det har endret seg etter hvert som samfunnet og krigens spesielle utfordringer har endret seg. Her møter vi en ordrebasert ledelse vi ser lite av ellers i samfunnet. Denne tenkningen er supplert med oppdragsbasert ledelse, der basis er at det er lederen som står i den aktuelle situasjonen som må avgjøre hva som skal skje.

I oppdragsbasert ledelse er teamet som skal utføre oppgaven, sterkt i fokus. Ledelse er samarbeid basert på at hver enkelt i teamet vet hva som kreves og har den kompetansen som trengs.

Forsvaret representerer ytterpunktene innen ledelse – en effektiv operativ ledelse, delvis i kaotiske tilstander, og en administrativ ledelse fra kontoret, der en må forholde seg til politikere og en opinion som ikke alltid forstår hva krigen krever.

Den siste versjonen av Forsvarets grunnsyn på ledelse er datert til 2020. Det varer nok ikke lenge før de lanserer en versjon der de har fått med seg perspektiver fra KI og annen teknologisk utvikling.

Peter Drucker, en av ledelsesforskerne som har satt spor etter seg, blant annet med 39 bøker, var opptatt av ledelse både i frivillige organisasjoner og i næringslivet. Han legger avgjørende vekt på at medlemmer må bli motivert og få utfolde seg i frivillige organisasjoner. Her kan ikke en leder basere seg på makt. En leder må få medlemmene med seg. De kan når som helst trekke seg eller si de ikke er interessert i det lederen tar til orde for.

Annonse

Ledelse i kirken

I en kirkelig kontekst er en del ledelsestekning knyttet til forholdet mellom embete og frivillighet. I de første kristne menighetene var det én person supplert med en gruppe tillitsvalgte som fikk i oppdraget med å lede, og med det fulgte autoritet.

Kristendommen vant terreng, kirken vokste og behovet for å utvikle en organisasjon meldte seg. Den katolske kirken med paven som øverste leder, ble en sterk maktfaktor i store deler av Europa. Slik en konge eller en keiser styrte et land, styrte paven kirken.

Den som gjorde opprør mot dette, var Martin Luther. Han hevder at en ikke trengte et embete eller et presteskap for å forstå Bibelen og det Jesus sa. Det kunne enhver klare. Basis for reformasjonen ble læren om det alminnelige prestedømme. Folk fleste skulle styre og ha makten i kirken, vel og merke dersom en var en troende.

I den katolske kirke står embetsstrukturen sterkt. Det er prestene som bestemmer selv om de i dag har opprettet styrer bestående av folk flest som tar seg av administrative og økonomiske saker.

Noen kirkesamfunn, pinsevennene for eksempel, har droppet embetstekningen. I Den norske kirke kjører de på to spor – de fastholder tanken om et embete, men det er folket, medlemmene i kirken, det alminnelige prestedømme, som velges til menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte.

I Den norske kirke sliter de med å finne ut av hvordan prestene som innehar embetet, skal tilpasses en demokratisk kirkestruktur. Her snakkes det både om et pastoralt og et demokratisk forankret lederskap.

Modell for politiledelse

Det skjer at vi møter begreper som skoleledelse og helseledelse, men ikke slik å forstå at det framstår som egne ledelseskonsepter. 

Et unntak i så måte er politiledelse – det begynner å bli et innarbeidet begrep.

Stig O. Johannessen og Rune Glomseth redigerte boken Politiledelse i 2015, hvor 20 artikkelforfattere bidro til å belyse ulike sider ved politiet sett i et ledelsesperspektiv. Tor Håvard Bentsen og Rune Glomseth ga i fjor ut boken Politiledelse – en enhetlig modell.

Politiledelse begynner å bli et innarbeidet begrep

Politiet har det til felles med Forsvaret at etaten har tillatelse til å bruke makt for å beskytte samfunnet og ivareta fellesskapets interesser. Ledere på alle nivåer må ha et gjennomtenkt syn på når og hvordan makt kan og skal utøves.

I forordet viser de to forfatterne til Forsvarets grunnsyn på ledelse. De mener politiet trenger noe tilsvarende. Boken presenterer en helhetlig modell for politilederskap, der målet er å styrke politiets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag. De beskriver hva ledelse handler om, med referanse til den virkeligheten politiet befinner seg i.

Forfatternes forslag til en norsk modell for politiledelse angir en standard, og vil fungere som et strategisk konsept for utøvelse, vurderinger, kompetansebygging og ikke minst som en transparent kontrakt med befolkningen.

I forbindelse med utgivelsen uttalte professor ved BI, Jan Ketil Arnulf, at «en samfunnsinstitusjon av Politiets format og omfang bør kunne redegjøre for hvordan den ledes, hvordan lederne bør opptre og hvordan organisasjonen sikrer at idealer er knyttet til praksis». Det er det de gjør i boken.

Den modellen de presenterer er et alternativ og en motvekt til New Public Management-inspirert ledelsestenkning, som fortsatt preger deler av offentlig sektor.

De to forfatterne har erfaring fra praktisk politiarbeid. De har beina på jorda og svever ikke høyere i teorienes og prinsippenes verden enn det som er nødvendig for å få et visst overblikk.