Etter fem år uten tariffavtale truer regissørene med en streik som vil dytte teatrene utfor stupet til høsten.

Magne Lerø

Publisert lørdag 13. juli 2024 – 19:05 Sist oppdatert søndag 14. juli 2024 – 11:26

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

«Når krybben er tom bites hestene». Det er det som skjer på flere områder i kulturlivet for tiden. Forlagene må nedbemanne for å oppnå nødvendig lønnsomhet. Samtidig vil de skjønnlitterære forfatterforeningene dra forleggerne inn i rettsalen for å få økte royaltyinntekter. Forleggerforeningen antyder at normalkontrakten kan ryke om forfatterne vil gå rettens vei.

Teatrene sliter med underskudd. De klarer ikke velte økte kostnader over på publikum i form av økte billettpriser. De må kutte kostnader. Det er å få ned personalkostnadene som monner.

Teaterregissører organisert i Regiforbundet varsler at de vil gå til streik om de ikke får på plass en tariffavtale, skriver Klassekampen. En streik vil betyr at en rekke forestillinger i høst må droppes. Ledelsen i teatrene blir da tvunget til å ta grep for å forhindre at den økonomiske situasjon forverre seg. Det betyr permittering av ansatte.

Det er fem år siden Spekter sa opp avtalen med regissørene. De er uenige om hva som skal med i en tariffavtale. Mangel på en avtale har ført til at lønnen i praksis har stått stille de siste årene.

Creo som organiseres scenografer og Norske Dansekunstnere som organiserer koreografer har kommet til enighet med Spekter, men for regissørene handler det både om prinsipper og penger.

Vil ikke binde seg

For teatrene, arbeidsgiverne, handler det om å ikke binde seg opp til en regissører over for lang tid. For å si det enkelt: De ønsker seg effektive regissører som sette opp gode forestillinger på kortest mulig tid. Det holder kostnadene nede.

Regissørene vil ha den tid de trenger og kunstneriske frihet. For å si det enkelt: De vil ha kontrakter som varer over tid slik at de kan levere best mulig kvalitet.

Arbeidstakerorganisasjonene arbeider for at flest mulig skal få fast ansettelse fortrinnsvis i hel stilling og til høyest mulig lønn. Blir arbeidsgiver bundet opp med for høye faste kostander, må antallet fast ansatte reduseres. Det betyr igjen at en må taue inn flere frilansere om det er grunnlag for det.

Annonse

Ikke økte bevilgninger

Det ser ut til å synke sakte med sikkert inn både hos ansatte og arbeidsgivere at de ikke kan regne med at økte offentlige bevilgninger neste år. De må finne løsninger gjennom forhandlinger der de må forholde seg til det markedet teatrene opererer i.

Regissører er frilansere. Det betyr at de ikke har noen garanti for lange arbeidskontrakter. Noen regissører er kjent for å være dyktige og er ettertraktet. En teatersjef er rede til å tilby de høyere honorarer enn mindre erfarne regissører får.

Teatrene kan leve fint uten en tariffavtale med regissørene. Da står de fritt til å avtale både lønn og betingelser med hver enkelt regissør. Slik er det i mediene. De finnes veiledede satser for hva frilansere skal få betalt for en artikkel. I praksis avtaler en redaktør honorar med den enkelt frilanser. Honorarene kan variere sterkt.

Dyktige frilansere som vet hva redaktører vil ha, kan tjene ganske godt. Andre frilansere sliter og kan med rette hevde de er grovt underbetalt.

Slik er det for forfattere også. Og for musikere og andre kunstnere. Slik fungerer markedet – og markedet må aktørene i kulturlivet forholde seg til. Det er ikke rom for at flest mulig skal ha fast stilling og god lønn.

Når en gruppe ansatte organiserer seg og ber om en tariffavtale, plikter arbeidsgiver å gå inn i forhandlinger om en avtale. I praksis er det ikke så enkelt. Det vet teaterregissørene alt om.