Det er slutt på de tider da næringslivet må klare seg selv. Både i USA, Kina og EU – og ikke minst i Norge – bidrar staten med skattelette, subsidier, lån og saftig, grønn omstillingsstøtte.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 01.10.2024 – 09:22
Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post
Annonse
I teorien skal bedrifter klare seg selv. De skal utnytte mulighetene i markedet og ta høyde for at etterspørselen kan gå både opp og ned. Myndighetenes rolle skal være å sikre stabile og gode rammebetingelser.
I tiden framover vil vi mangle arbeidskraft. Det tilsier en sterkere prioritering av hva som skal få støtte
Når noen bedrifter går konkurs, er det som det skal være i den liberale markedsøkonomien. Det skjer når det ikke lenger er et marked for de produktene bedriften tilbyr. Konkurs betyr at arbeidskraft frigjøres og kan hentes opp av lønnsomme bedrifter som har behov for arbeidskraft.
Den liberalistiske markedstenkningen brøt sammen under finanskrisen for vel 15 år siden. Da måtte skattebetalere redde banker og bedrifter. Drøssevis av kapitaleiere ble vinnere, folk flest tapere.
Også under koronakrisen måtte staten tre støttende til. Hvor mye støtte bedrifter fikk varierte fra land til land, avhengig av den økonomiske bæreevnen. Vårt gigantiske oljefond ga muligheten for meget rause støtteordninger i Norge.
Ny bølge støtteordninger
Kina har i alle år subsidiert egen industri for å gjøre kinesiske produkter mer konkurransedyktige. Det er de blitt jevnlig kritisert for, fordi det bryter med forutsetningene for global frihandel. Statlige subsidier har ingen plass i den globale, liberale markedsøkonomien. Derfor tillater ikke EU og USA statlig subsidiering. Slik har det i alle fall vært.
Nå ruller en ny bølge av støtteordninger inn over oss – statlig støtte til det grønne skiftet.
For to år siden lanserte USAs president, Joe Biden en gedigen støttepakke for fornybar energi, kalt Inflation Reduction Act (IRA). Med aktiv bruk av skattekreditter skulle selskaper lokkes til å investere i nye fornybarprosjekter i USA.
Med IRA ble det mer lønnsomt å investere i USA enn i andre europeiske land. Selskapet Freyr, som var registrert både i Norge og USA, valgte å stoppe byggingen av batterifabrikken i Mo i Rana. De vil heller satse i USA.
EU blir nødt til å foreta seg noe for å møte utfordringen fra Biden. Nylig la Mario Draghi, tidligere ECB-president og italiensk statsminister, fram en rapport der det tas til orde for at EU øker de årlige investeringene med 800 milliarder euro for å holde tritt med USA og Kina.
Alt dette er ikke direkte statlig støtte. Det er en kombinasjon av støtte, lån, subsidier og direkte investeringer. Hvordan det skal gjøres, er heller ikke klart. Et alternativ er at EU opptar lån for deretter å fordele midlene på støtteverdige prosjekter. Et annet er at landene selv investerer og at EU lemper på reglene for hvor store underskudd de enkelte landene kan ha.
Den utviklingen som nå ser ut til å skyte fart, så vi tendenser til for få år tilbake. I 2021 tok professor Mariana Mazzucato, som har vært rådgiver for flere land i EU og OECD, til orde for at myndighetene måtte engasjere seg sterkere i utviklingen av næringslivet. Hun pekte på at myndigheten historisk sett har bidratt når store endringer har skjedd. Mazzucato blir lyttet til i EU når hun snakker om myndighetene som en driver for næringslivet.
Annonse
Aktiv og grønn næringspolitikk
I Hurdalsplattformen slås det fast at regjeringen skal drive en aktiv næringspolitikk – og den skal være grønn. Regjeringen har ikke strødd rundt seg med milliarder i øst og vest. Pengene går først og fremst knyttet til batterifabrikker og flere titalls milliarder i subsidier til havvind.
Frp forsøker å gjøre støtte til batterifabrikker og havvind som eksempler på sløsing med skattebetalernes midler. Det er noe fortidig over deres argumentasjon. Det er nærmest enighet blant økonomer at det vil gå for sakte om markedet alene skal drive fram den grønne omstillingen.
Vi kan diskutere hvor mange milliarder vi skal bruke på det grønne skiftet, men det er uansett snakk om beskjedne beløp når vi ser det i forhold til hvor mye verdien av oljefondet øker hvert år.
Så lenge staten går inn sammen med private aktører, i for eksempel batterifabrikker, er risikoen til å leve med.
Storbritannia investerer betydelig i havvind for å sikre energiforsyningen i framtiden. Slik bør vi også tenke, selv om vi skal drive med olje og gass i flere tiår framover.
Kompenser CO2-avgift
En aktiv industripolitikk bør også bety at kravene skjerpes til bedrifter om å få ned utslipp av klimagasser. Økt CO2-avgift skal bidra til det, men det er også tillatt å kompensere for denne økningen, slik staten med LO og NHO på laget allerede gjør.
I tiden framover vil en del bedrifter ikke klare å omstille seg til grønn produksjon. Før vi vet ordet av det, vil NHO og LO gå sammen om å kreve økt støtte for å redde arbeidsplasser. En slik bruk av skattebetalernes midler kan ikke forvares. En del bedrifter som sitter for godt fast i den fossile verden, skal ikke klare seg.
I tiden framover vil vi ha mangel på arbeidskraft. Det tilsier en sterkere prioritering av hva som skal få støtte. Og da beveger vi oss ut over næringsstøtten.
Staten er raus med støtte til frivillige og ideelle organisasjoner. Det forhindrer ikke at det jevnlig framsettes krav og ønsker om at støtten må økes. Viktigere enn at den samlede støtten økes, er det å skape større forutsigbarhet. Ingen bør oppleve at støtten forsvinner med få ukers varsel. Her viser Medietilsynet vei. De opererer med nedtrapping over tre år til de som skal få redusert støtte eller faller ut av en ordning. Det gir mulighet for omstilling og i noen tilfeller styrt avvikling.
Alt vi har og driver med kan ikke vare evig. Både bedrifter og organisasjoner lever av å dekke behov. Er det ikke lenger behov som skal dekkes, kan det ikke kompenseres med støtte.