Fra individuell oppmerksomhet til identitetspolitisk interessekamp.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 29.10.2024 – 10:34 Sist oppdatert 29.10.2024 – 13:39
Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post
Oppmerksomhet er som luften vi puster i. De siste tiårene har flere grupper intensivert kampen for å bli sett og dermed få sin rettmessige plass i storsamfunnet.
Barn har knapt nok kommet til verden før vi merker suget etter oppmerksomhet. Et barn må «bli sett», først av mor, siden utvides bekjentskapskretsen. Barn jakter oppmerksomhet der den er å finne.
Et barn som ikke får mat, vil dø. Et barn som ikke får oppmerksomhet, vil gå til grunne sosialt.
Vi lever av oppmerksomhet. Det er byggesteiner i vårt liv. Ved at vi ser andre og andre ser oss, utvikler vi vårt selvbilde, vår opplevelse av våre nærmeste og vårt syn på verden.
Behovet for å bli sett er like gammelt som mennesket selv. Det var likevel først i siste halvdel av forrige århundre at oppmerksomhet ble gitt større plass i teori om barneoppdragelse og i pedagogikk.
I dag er det alminnelig enighet om at barn og voksne som bruker mye krefter på å skaffe seg «oppmerksomhet» ved å utsette seg selv og andre for plage og fare, egentlig bare savner «å bli sett».
Se meg, hør meg
Kom inn til meg og rør meg
– kjære hør meg
Det er en meg her inne
Som famler rundt i blinde
Trå forsiktig inn og led meg
Trøst meg, gled meg
– men fremfor alt:
Se meg.
Slik synger Bjørn Eidsvåg.
Slik er det for oss alle, hele livet, vi vil «bli sett». Mange frykter alderdommen fordi det da vil bli færre øyne som kan se dem. Men det er nok av dem som drives inn i ensomheten alt i ung alder.
Tema: Jaget etter oppmerksomhet
Dagens Perspektiv publiserer en artikkelserie om jaget etter oppmerksomhet. Serien er også publisert i vår søsterpublikasjon Samtiden. Første artikkel handlet det om hvordan hjernen og kroppen vår ‘er programmert’ for oppmerksomhet. I gårsdagens utgave så vi nærmere på politikernes evige jakt på oppmerksomhet. I dag dreier det seg om å bli sett i en identitetspolitisk interessekamp. Les i morgen: To ulike seanser i Oslo og Nesodden krevde både oppmerksomhet og et åpent sinn.
Å bli sett på jobben
Også i arbeidslivet gjelder det å gi medarbeidere oppmerksomhet. Alle ønsker seg motiverte medarbeidere. Oppmerksomhet er næring for motivasjonen. Den som blir sett, gjør som regel god nytte for seg.
«Taylorismen», som er oppkalt etter Fredrik Taylor (1856–1915), mannen bak den vitenskapelige arbeidsdelingen, regnes gjerne som den eldste organisasjonsteorien. Den har fortsatt en viss gyldighet, men ledelsesteorien som ble utviklet etter Hawthornestudiene i USA i 1920-årene, og som en motvekt til «Taylorismens kjølige effektivitet, har fått større betydning.
En rekke produktivitetsstudier viste at det som var mest avgjørende for medarbeideres samlede effektivitet, ikke var organiseringen isolert sett, slik Taylor hevdet, men at medarbeidere ble gjenstand for oppmerksomhet. De ble sett – og fikk inntrykk av at de var viktige.
«Grip medarbeidere i å gjøre noe som er bra og la dem få høre det». Slik formulerte en sjef seg i møte med en gruppe nye mellomledere som skulle i ilden.
For mange er jobben viktig, ikke bare fordi vi gjennom arbeidet får brukt våre evner, gjør nytte for oss og tjener penger. Jobben er et sted der vi ser hverandre. En arbeidsplass preget av at medarbeiderne blir sett og lyttet til, skaper bånd mellom mennesker. Medarbeidere som blir sett, tåler mer stress og press. Arbeidsplasser der ansatte får oppmerksomhet, har lavere sykefravær enn der ansatte ikke regnes med, men blir overlatt mye til seg selv.
Annonse
En arbeidsplass preget av at medarbeiderne blir sett og lyttet til, skaper bånd mellom mennesker.
Grøfter å falle i
Jeg snakket en gang med en erfaren prest med tilleggsutdannelse i psykologi om medienes dekning av skandaler som ledere roter seg bort i. Egentlig handler det bare om tre grøfter vi alle kan falle i: makt, sex og penger. Det er sterke krefter i oss som vi må forholde oss til i ulike fasonger. Det er ikke noe galt verken med makt, sex eller penger, men får de et for sterkt grep om oss, fører de oss fort dit vi egentlig ikke vil, mente han.
Jeg vil legge til en fjerde kraft som særlig de siste tiårene har fanget mennesker; behovet for å bli sett. Et trekk i vår tid er at stadig flere mennesker forsøker å bli sett av «så mange som mulig». Sosiale medier har gitt oss enorme muligheter for å bli sett, langt ut over vår egen bekjentskapskrets. Stadig flere blir ruset på oppmerksomhet. Det er spennende og triggende så lenge det varer, og forferdelig når det opphører.
På sosiale medier er det rørende historier, skarpe meninger og private opplevelser som slår an. Det er emosjonalitet, ikke rasjonalitet som gir oppmerksomhet. Derfor gjelder det å slippe følelsene løs, ikke holde igjen, men gjerne eksplodere i sinne eller la tårene strømme.
På sosiale medier er det rørende historier, skarpe meninger og private opplevelser som slår an. Det er emosjonalitet, ikke rasjonalitet som gir oppmerksomhet.
Den som deler sin lidelse, får sympati. Den som forteller om sitt nederlag, får store doser oppmuntring. Det er godt å bli sett uansett.
Vi lever i emosjonalitetens tidsalder. Det gjelder å føle. Den som feller enn tåre, vinner kampen om oppmerksomheten og legger premissene for debatten. Det gjelder å føle med. Nåde den som forsøker å møte emosjonalitet med rasjonalitet. Når det er etablert en emosjonell setting, må den som føler bli sett og ikke oversett. Den som er sint og fortvilet, får full uttelling. Den som er balansert, blir skjøvet ut på sidelinjen.
Suget etter oppmerksomhet, ikke bare fra én eller noen få, men fra mange eller flest mulig er blitt så sterk hos stadig flere at skillet mellom det personlige og private oppheves. Alt, nesten i alle fall, skal deles med tilhengerskaren. Følgerne forventer det. Alle, så mange som mulig, inviteres inn i det private rom. Se meg, føl med meg. Jeg gir deg mitt liv, du gir meg dine likes.
Fjernsynskanalene pøser på med realityshows der barn, unge og voksne opptrer, leker, kjemper og konkurrerer. Det er lange køer av mennesker som gjerne vil «bli sett». De som går lengst i å åpne seg og la hemninger falle, får størst oppmerksomhet. Når TV-kameraene slås av og en er tilbake i hverdagen, går det opp for mange at de bare er blitt «sett på», de er ikke blitt sett som den de i virkeligheten er.
Noen oppdager også at de ved å åpne seg og søke oppmerksomhet, har bidratt til å skape et bilde av seg selv som de ikke kjenner seg igjen i. Når vi søker oppmerksomhet utover vår bekjentskapskrets oppstår det flere forvrenginger og misforståelser om hvem vi er.
Mennesker har til alle tider holdt seg med et utvalg kjendiser. Underholdningsindustrien som utviklet seg i forrige århundre, har sprengt de nasjonale grensene. Kjendiseriet er blitt globalt. Politikere, artister, kunstnere, forfattere og bedrifter trenger oppmerksomhet. Den styrkes gjennom reklame og PR. Slik har vi fått et samfunn der det ropes ustanselig fra alle hold for å fange vår oppmerksomhet. Stadig flere gir opp, trekker seg tilbake, orker ikke mer.
«Vi tror ej på stora ord, vi har fått mer enn nog av stora ord. Dom skal ei lura oss med stora ord, for vi har lært oss at betvila alt man sa». Slik het det i en protestvise fra 60-tallet. Det uforpliktende ordgyteriet begynte alt da. Det var da politikerprat, PR og reklame for alvor rullet inn over oss i takt med at mediene økte sine opplag.
Det var lyd og bilder over alt, tekst og musikk. Vi begynte å gå med øreklokker og Discman. Til slutt endte vi fullstendig fanget av mobilen. Det neste er 3D-briller. Vi kan stenge oss ute fra store deler av den virkelige verden og hengi oss til en virtuell virkelighet der vi har nok med vårt eget. Vi krøker oss inn i oss selv og blir ikke i stand til å gi eller få oppmerksomhet utover den vi skaffer oss digitalt.
Influenserbølgen
Influensene dukker opp paddehatter for tiden. Noen har noe å fare med. De kan sitt fag og vet hva de holder på med. Noen influensere klarer å bygge opp skarer av etterfølgere ved å vinne kampen om å bli sett. Kampen om oppmerksomhet er rå og ubarmhjertig. Slik er det der konkurransedynamikken utfolder seg. Noen blir sett, andre blir oversett. Noen vinner, noen taper. Som fenomen er influenseriet selvopptatthet satt i system. Samtidig er det blitt en forretningside for stadig flere. En influenser er konge i sitt univers. De kan operere temmelig uforstyrret og utnytte de kommersielle muligheter de ser. Noen influensere skaffer seg millioninntekter ved å vise fram produkter. De fleste mislykkes med å gjøre influenseriet til en levevei.
Som fenomen er influenseriet selvopptatthet satt i system.
Ved å dyrke oppmerksomheten rundt egen person og bli sett av flest mulig, har influenserne fått innflytelse. I 2016 skrev Nettavisen at Jonas Gahr Støre hadde bedt Sophie Elise om råd for hva som kunne gjøres for unge med psykiske problemer. Hun hadde sine tanker om det selvsagt, og kunne ellers opplyse at Støre var en fin fyr, at hun hadde vært forelsket i ham for noen år siden og at han fortsatt er «superhot».
Ved å dyrke oppmerksomheten rundt egen person og bli sett av flest mulig, har influenserne fått innflytelse.
Alt tar slutt en gang. Den som er blitt mye sett, vil kjenne ekstra sterkt på det når en blir glemt – når det er andre som tar plassen i solen. Det er krevende å leve over tid med det offentlige bildet en skaper av seg selv ved å dele sine følelser og privatliv. Mediebildet kan ligge temmelig langt både fra selvbildet og det sannferdige bildet.
Annonse
«Kjenn deg selv»
Ved inngangen til tempelet for Apollon i Delphi sto det skrevet Gnothi Seauton – som betyr kjenn deg selv. Det er et godt råd. Det mente Sokrates også. Men orakelet i Delphi var ikke kjent for presis tale. Orakelets tale var preget av tvetydighet. Det var lett å misforstå orakelets tale om en ikke hadde nok forstand på seg selv.
Derfor «kjenn deg selv» om du søker oppmerksomhet. Uten selverkjennelse kan oppmerksomhet lede oss ut på blindveier det kan ta lang tid å komme seg ut av. Å strebe etter å bli sett av mange, utgjør en fare for å ende opp i et forkvaklet selvbilde.
I 1959 ga professor Erving Goffman ut boken The Presentation of Self in Everyday Life hvor han bruker metaforer fra teateret for å belyse hvordan mennesker opptrer. Livet utspiller seg på en scene. Vi opererer både «front stage», og «back stage». Vi har ikke psyke til full utlevering av alle sider av vårt liv. «Back stage» kan vi være oss selv, vi blir sett av få slik vi er, og forhåpentligvis respektert og anerkjent, for ikke å si elsket. I «front stage» forestiller vi oss – vi spiller roller og kan tilpasse oss det omgivelsene forventer av oss og vi har mulighet til.
Ved å operere både «front stage» og «back stage» beskytter vi oss selv og kontrollerer våre liv samtidig som vi finner vår plass og våre roller i små og store fellesskap. I sosiale medier inviteres vi til å oppheve skillet mellom «front stage» og «back stage». Det private ofres på oppmerksomhetens alter. Det gjør mennesker sårbare å rive ned den beskyttelsen vi alle trenger omkring vårt innerste.
Mediene vil ha oppmerksomheten
Mens samfunnet preges av at stadig flere mennesker jakter størst mulig oppmerksomhet gjennom sosiale medier, er de som styrer de sosiale mediene opptatt av at vi skal tilbringe mest mulig tid i de sosiale medienes konstruerte verden. De kjemper om vår oppmerksomhet – og de vet hvordan de skal vinne den. De vil ha oss til å «se mye» og «minst mulig» på det vi ser. De vil ha vår oppmerksomhet, men ikke vår konsentrasjon. I sosiale medier er konsentrasjon en uting. Det går for sakte.
De sosiale mediene tilbyr innhold som engasjerer, raskt og effektivt, kort og overfladisk. Det handler om å lokke fram en emosjonell impuls som ikke oppholder oss, men som driver oss til neste opplevelse, neste sveip, neste klikk, neste impuls.
I februar i år vekket et essay oppsikt blant kulturinteresserte mennesker verden over. I «The State of the Culture, 2024» hevder den amerikanske forfatteren, musikkhistorikeren og kulturkritikeren Ted Gioia at vi er på vei inn i post-underholdningens æra. Vi er i ferd med å havne i distraksjonsøkonomien vold. Det utvikles digital teknologi for å ta kontroll over oppmerksomhet gjennom å virke direkte inn på belønningssenteret i hjernen. På sosiale medier skal vi distraheres ut av det som fanger vår oppmerksomhet. Vi drives videre til neste impuls.
Den amerikanske informatikk-professoren Gloria Mark hevder at gjennomsnittsamerikaneren ikke klarer å fokusere på én oppgave på en skjerm mer enn i 47 sekunder. Derfor pøses det på med korte videoer i sosiale medier. Det er «kort og enkelt», ikke «langt og komplisert» som gjelder. TikTok viser vei.
Oppmerksomhet som betyr endring
Ingeborg Heldal var en lærer som sto sammen med klassen sin på Slottsplassen i 1999 da president Bill Clinton var på besøk. Clinton stoppet opp, så henne, og vekslet noen få ord med henne. Det varte ikke mer enn noen sekunder.
Mediene trakk raskt Monica Lewinsky-kortet. Hvilken kvinne var det denne gang Clintons øyne falt på? Flere medier ville snakke med kvinnen som fanget Clintons oppmerksomhet. Ingeborg Heldal ble kjendis og endte opp som programleder, reporter og redaktør.
Å bli sett av den rette til rett tid, kan gi livet en ny kurs. I Bibelen (Lukas 19) fortelles historien om en mann som hadde dårligere forutsetninger enn andre for å se og bli sett. Hans navn var Sakkeus. Da Jesus kom til Jeriko, stimet folk sammen for å få et glimt av ham. Det gjaldt å se og bli sett. Sakkeus hadde ikke en sjanse. Han var kortvokst. Den eneste muligheten var å klatre opp i et tre. Da Jesus kom forbi, stoppet han opp og vendte blikket mot Sakkeus i treet. Jesus ble med Sakkeus hjem. Folk reagerte, for Sakkeus var en toller – og søkkrik. Tollere hadde mulighet til å legge på litt ekstra toll som de stakk i egen lomme. Da Sakkeus ble sett av Jesus, kvitterte han med å gi et løfte om å dele rikdommen sin med de han hadde tatt for mye toll av.
Å bli sett av den rette til rett tid, kan gi livet en ny kurs.
Sakkeus var en utstøtt. Jesus var mye sammen med tvilsomme menn og kvinner. Seinere videreutviklet Paulus det Jesus praktiserte til en lære om at alle mennesker er like for Gud. Mennesker skulle ikke lenger deles etter etniske skillelinjer. Det skulle ikke lenger være grekere og jøder hver for seg. Heller ikke rike og fattige, slave og fri, menn og kvinner. Ikke en gang fromme og syndere. Endatil barn hørte til i det nye Guds rike på lik linje med voksne.
Annonse
Menneskeverd og rettigheter
Vårt samfunn er bygget på disse grunnverdiene. Hvert enkelt menneske har samme verdi og rett til å bli sett og tatt hensyn til. Etter opplysningstiden og den franske revolusjon med frihet, likhet og brorskap som bærende idé, ledet denne tenkingen fram til menneskerettigheten som dannet basis for demokratiet.
Etterkrigstiden ble preget av oppbygningen av FN, utviklingen av menneskerettighetene og utbyggingen av velferdsordningene i de landene som hadde et økonomiske grunnlag for det. Internasjonal handel og samarbeid ble bygget ut. Globaliseringen skjøt fart. Ideen om det flerkulturelle samfunn fikk vind i seilene. Det var framgang og optimisme som preget den vestlige sivilisasjonen som hadde lederrollen i å utvikle verdenssamfunnet med diverse ambisiøse mål og menneskerettigheter.
I 1992 ga den verdenskjente professoren Francis Fukuyama ut boken The End of History and the Last Man hvor han hevder at den verdensomspennende spredningen av det liberale demokratiet og markedsøkonomi etter vestlig modell representerte et sluttpunkt i den kulturelle og ideologiske utviklingen. Modellen for utviklingen av verdenssamfunnet var funnet, mente han. Fra nå av var det snakk om justeringer og forbedringer.
Slik skulle det ikke gå. Med utgangspunkt i menneskerettighetene, økonomisk framgang og en medieutvikling som lot interessegrupper få økt oppmerksomhet, kom spørsmål som nasjonalitet, rase, kjønn, etnisitet høyt oppe på den politiske dagsordenen.
Gruppe etter gruppe krevde å «bli sett». De sosiale mediene ga nye muligheter for nå ut med sine anliggender. Venstresiden så muligheter i å gi rom for at alle interessegrupper i størst mulig grad skulle likestilles. Arbeiderklassen måtte i større grad seile sin egen sjø. Det var ikke meningen, det bare ble slik i praksis.
I 2018 ga Fukyama ut en ny bok Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment der han hevder at den politiske debatten de siste tiårene har handlet om identitetspolitikk, på godt og vondt. Sammen med den høye innvandringen har det bidratt til økt spenning og polarisering i samfunnet.
Der den indentitetspolitiske bevisstheten slår rot, må majoritetene gi plass til minoritetene. De identitespolitiske likhetsidealene skaper imidlertid spenninger som politikerne sliter med å få grep om. Det er ikke alltid majoriteten, de som har makten og posisjonene, er rede til å tre til side i tråd med det likhetsidealet som kjøres fram. Identitetspolitiske kamper er blitt ført i århundrer. Det tok lang tid å avskaffe slaveriet. Rasismen har fortsatt godt fotfeste i flere land. Siden 60-tallet har de svarte i USA ført en kamp mot rasisme og forskjellbehandling. De er ennå ikke i mål.
Der den indentitetspolitiske bevisstheten slår rot, må majoritetene gi plass til minoritetene.
For fire år siden, i forlengelsen av drapet på George Floyd, var det «Black Lives Matter»-demonstrasjoner i en rekke vestlige land. Det ble høysesong for «woke», kanselleringskultur, «no plattforming» og statuer som representerte den gamle, rasistiske kulturen ble revet ned.
Homofile og lesbiske har i århundrer blitt oversett og undertrykket. I de fleste vestlige land har homofile fått like rettigheter som heterofile. De er blitt sett og forstått. Pride går sitt seierstog gjennom verden, men vekker også motstand.
Transbevegelsen kjører fram en forståelse av kjønn som vekker protester. Debatten er i gang om vi skal legge opp til et tredje kjønn og om helsevesenet skal tilby kjønnsendrende behandling til dem som ber om det. Politikerne i Norge er blant dem som har gått lengst i å definere kjønn på grunnlag av menneskers opplevelse, ikke ut fra biologi.
Samene skjerper kravene
I store deler av forrige århundre førte vi en temmelig hardhendt fornorskningspolitikk rettet mot samene. I dag har vi fått Sametinget som skal ivareta samenes interesser. I fjor la «Sannhet og forsoningskommisjonen» fram sin rapport og tok til orde for et forsoningsarbeid mellom samene og det norske storsamfunnet.
Samene var sentrale i Alta-aksjonen i 1981, men i storsamfunnet ble det primært oppfattet som en miljøvernaksjon. Kampen mot vindmøllene på Fosen ble i større grad sett på som en kamp for samenes rettigheter for urfolk.
Samene har fått overraskende stor støtte i opinionen og i det politiske miljøet de siste årene. Hvor langt støtten rekker vil vise seg i høst når regjeringen har planer om å drive igjennom konsesjoner til å bygge store vindkraftanlegg i områder der samene driver reindrift. Sametinget har alt vedtatt at de vil bringe konflikten inn for retten.
Når samene har styrket sin posisjon i offentligheten, har det sammenheng med at de har løftet fram sin egenart og kjørt fram samisk kultur. Mari Boine har nådd langt utover landets grenser med joik og samisk musikk som er modernisert ved å ta opp i seg elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikk fra forskjellige kulturer. I dag er sangeren Ella Marie Hætta Isaksen blant de fremste samiske aksjonistene.
På Nasjonalgalleriet har vi siden i vår kunnet se en utstilling av den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba. Hun behersker så vel modernistisk som figurativ kunst. Noen av hennes arbeider har en politisk brodd og er et eksempel på hvordan samer bruker kunst og kultur for å bli sett og anerkjent.
De som faller utenfor
De økende økonomiske forskjellene i flere land handler ifølge den britiske forfatteren og professoren Noreena Hertz om at nye grupper opplever at de ikke blir sett. De drives inn i en ensomhet der de må klare seg selv.
De økende økonomiske forskjellene i flere land handler ifølge den britiske forfatteren og professoren Noreena Hertz om at nye grupper opplever at de ikke blir sett.
I et intervju i Klassekampen forteller hun om mennesker hun møter på sine mange reiser rundt om i verden.
– De forteller om politikere som ikke ser dem, ikke lytter til dem eller som verre er, ser ned på dem. Tap av status er ofte verre enn dårlig lønn, men det verste er å føle at ingen bryr seg, sier hun.
Donald Trump har fått stor oppslutning blant arbeiderklassen i det såkalte «rustbeltet».
– Han snakker til disse velgerne. Han gir dem en følelse av å bli sett, og at han bryr seg om dem, sier hun.
Hun mener framgangen til populistiske, høyreorienterte partier i flere land skyldes at de har ledere som snakker til og når fram til velgere som føler seg marginalisert og oversett. De ser dem, tilbyr et fellesskap og et sted å høre til.
De har noe felles, spedbarnet og den arbeidsledige 60-åringen i USA, de er sugne på oppmerksomhet, å bli sett av noen som vil dem vel og som kan gi håp for framtiden.