Runar Hodne ved Oslo Nye Teater og Kristian Seltun ved Nationaltheatret må sette seg på bakbeina for ikke å miste de ansattes tillit. Begge tvinges til å ta politisk styring med teskje.
Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery i samtale med teatersjef Kristian Seltun på presentasjonen av utredningen om rehabilitering av Nationaltheatret.Amanda Pedersen Giske /NTB
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 22.11.2024 – 09:11 Sist oppdatert 22.11.2024 – 09:32
Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post
Annonse
Oslo Nye Teaters sjef Runar Hodne hevdet i høst at det praktisk talt var umulig å drive Oslo Nye Teater om de skulle kutte like mye som byråd Anita Leirvik North la opp til. Det var ikke noe poeng å prøve på det en gang.
Styret tok heller ikke fram øksa slik Anita Leirvik North forventet. Det endte med at de fikk sparken. Det nye styret under ledelse av Jafar Altememy har nå lagt fram et forslag som de kan regne med byråden vil godta.
De vil kutte 30 millioner kroner ved å legge ned scenen på Torshov og redusere antallet forestillinger fra 600 i 2023 til 320 i 2025. Hvor mange årsverk som skal kuttes, er ikke klart.
Ødelegge teateret
I høst fikk vi inntrykk at teatersjef Runar Hodne og administrerende direktør Jan Beckmann heller vil gå til bunns med flagget til topps enn å ta regien på det som for dem framsto som å ødelegge teateret.
Nå har de i alle fall måttet medvirke til at styret har fått fram en plan. Om de vil seile med skuta videre, får tiden vise.
Det er uenighet i bystyret. Både ledelsen og de ansatte drømmer om et under, at det blir flertall for at teater skal kunne fortsette som i dag.
De ansatte reagerer sterkt på planene styret har lagt fram. Forbundsleder Per Emil Grimstad i Norsk Skuespillerforbund betegner i Dagsavisen prosessen ved Oslo Nye som «ekstremt uryddig og rotete».
De tillitsvalgte Sindre Postholm og Karoline Schau sier de føler seg overkjørte, slitne og frustrerte over den dystre situasjonen. I sommer var det så vidt teateret unngikk konkurs. De mener det får fatale konsekvenser når en institusjon som har vært i Oslo i snart 100 år, skal kutte kjapt og drastisk.
Annonse
Anita Leirvik North får kritikk
Anita Leirvik North kunne utvilsomt lagt opp til en bedre prosess. Samtidig må det sies at det er temmelig vanlig at prosesser kritiseres når det må skje en nedbemanning som følge av reduserte inntekter.
Det ligger an til at ansatte ved teateret, teatermiljøet i Oslo og hovedstadens teatervenner vil lide et smertelig tap.
Det er muligens et lyspunkt i elendigheten. Nationaltheatret kan få overta Trikkestallen.
Kristian Seltun mener at det ikke finnes et egnet sted i Oslo der Nationaltheatret kan holde til når bygningen rehabiliteres. Hans og de ansattes løsning, med støtte fra Kulturdepartementet, er å bygge en underjordisk scene under Tullinløkka som knyttes sammen med Nasjonalgalleriet. Når dette er bygget, flytter ledelse, administrasjon og skuespiller over til Tullinløkka. Så kan rehabiliteringen av nåværende bygning gjennomføres.
Prislappen er nærmere 10 milliarder – og det tar i alle fall 15 år før alt er på plass.
«Glem det», sier Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Det skjer ikke med Sp i regjering at det skal føres opp enda et bygg til mange milliarder i Oslo. Høyres Tage Pettersen er like tydelig.
I Klassekampen i dag har Kristian Seltun på ingen måte gitt opp ideen om et nybygg på Tullinløkka. Han argumenterer for at det er den beste løsningen. Han sier riktignok ikke at det er den eneste løsning.
Seltun velger å forholde seg til et alternativ som er stein dødt. Det kan han gjøre så lenge Lubna Jaffery ikke skjærer igjennom. Planene om å bygge på Tullinløkka blir for tiden kvalitetssikres. Millionene fortsette å rulle i et prosjekt som ikke blir realisert.
Midlertidige spillesteder
Seltun bør innstille seg på at de må finne lokaler de kan spille teater imens rehabiliteringen av nåværende bygning pågår. De trenger i alle fall fire scener. Trikkestallen er en mulighet. Seltun kan ikke utelukke et lokale på Økern selv om skuespillerne er imot. Det kan være muligheter i det gamle Munch-lokalet. Om det bygges om en del på Nasjonalgalleriet som står tomt, kan det også spilles teater der.
Det er forståelig at ansatte kjemper som løver mot kutt i bevilgninger eller andre vedtak som medfører at bemanningen må reduseres.
Runar Hodne og Kristian Seltun kjemper sammen med sine ansatte for å ivareta teaterets interesser. Ansatte forventer at de går tøft ut i mediene og ikke viser vilje til å tilpasse seg.
Setter de seg på bakbeina, får de støtte fra de ansatte. Til slutt må de gi opp sin motstand mot budsjettkutt eller de endringer politikerne via styret legge opp til.
Om Runar Hodne og Kristian Seltun vil fortsette som sjefer, må de akseptere løsninger de er imot. Ansatte vil ha forståelse for at deres leder til slutt må akseptere å ha tapt en kamp de har stått sammen om. Da gjelder det både for ansatte og ledere å gjøre det beste ut av situasjonen.