Indre spenninger hindrer og forsinker EU og Nato
EU og Nato har blitt utvidet med så mange medlemsland at interne interessemotsetninger hindrer nødvendig omstilling i møte med nye trusler.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 26.03.2025 – 12:32 Sist oppdatert 26.03.2025 – 12:47
Annonse
Nato har ekspandert sterkt de siste tjue årene. Alle østeuropeiske land som ønsket det, har fått bli medlemmer. Hadde det vært opp til strategene i alliansen, kunne både Georgia, Armenia og Moldova også blitt med. Og selvsagt Ukraina. På 1990-tallet var det de som drømte om at også Russland ville bli innlemmet i en allianse som dermed kunne endre fullstendig karakter.
Det virker som om det ikke er grenser for hva Europa har råd til. Det er tid for realitetsorientering. Det kan være velgerne sørger for det.
Slik ville ikke Putin det. Han gikk til krig for å sette en stopper for Ukrainas planer om å tre inn i Nato.
Når Ukraina ikke ble med i Nato, skyldes det at de ikke hadde innfridd kravene til demokrati som landene i Europa har vært opptatt av.
Nato er en forsvarsallianse som har som formål å kjempe for demokrati, rettstat og en regelstyrt verdensorden. Tyrkia er riktignok medlem. De beveger seg for tiden med store skritt mot noe som likner mer et diktatur enn et demokrati. Det går i samme retning i USA.
Fem siste ledere fra Magne Lerø
- Norge- verdens nye kakseland
- Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
- Sp med helsepolitisk finte
- Trumps nye svarteperutspill om Ukraina
- Stoltenberg – de rikes tynnslitte håp
Tyrkia har ikke fått bli med i EU blant annet fordi flere medlemsland har ment at Tyrkia ikke står på solide nok demokratiske føtter.
Ungarn er et demokrati mer på papiret enn i realiteten. Polen var vi ferd med å avvikle rettstaten, men har kommet seg på rett kurs igjen. Demokratiet svekkes i Slovakia.
Stoler ikke på USA
Det er en voksende erkjennelse blant de europeiske Nato-landene om at de ikke lenger kan stole på at USA garanterer deres sikkerhet. De vet ikke hvor de har Donald Trump. Nato har sprikende interesser og sliter med å finne veien videre for å styrke forsvaret og erstatte den sikkerhetsgarantien USA har stått for.
Nato skal bare handle om forsvar og sikkerhet. Men flere land i Europa mener det må en sterkere politisk samling og koordinering til når USA trekker seg tilbake. Denne rollen vil EU ta. Spriket i interesser er minst like stort her.
Selv om ikke Storbritannia, Tyrkia og Canada, og la oss legge til lille Norge, er med i EU, har EU bestemt seg for å spille en sentral rolle i å bygge ut forsvaret i Europa.
EU-kommisjonen mener for mange medlemsland er for svake til selv å kunne gjøre nødvendige investeringene i forsvar og sikkerhet. De vil derfor stille 150 milliarder euro til rådighet til svært gunstige lånebetingelser for medlemslandene. Når EU tar opp lån, styrker det EU som forpliktende felles overbygning. EU-kommisjonen er opptatt av å utnytte alle muligheter til å styrke EU som en overnasjonal allianse.
EU-kommisjonens nye planer om opprustning – ReArm Europe og Readiness 2030, som det kalles, avhenger av at EU-landene er enige i å gjøre dette på «fellesen» og at medlemslandene kan øke sin nasjonale gjeld ut over dagens regler.
Denne uken offentliggjorde European Policy Centre (EPF) en rapport der de skriver at EU er i ferd med å bevege seg fra et fredsprosjekt til en forsvarsunion. Det pekes på at det er stor uenighet innad i EU om disse planene og at det kan skapes en ny kløft mellom nord og sør som kan velte planene.
Spania, Italia og Frankrike sliter allerede med høy gjeld og store budsjettunderskudd.
Spanias statsminister Pedro Sánchez sa i forrige uke av de ikke opplever at de er truet av Russland. De bruker 1,32 prosent av BNP på forsvaret i år og vil ikke øke til 2 prosent før i 2029. Nato har bedt alle medlemslandene øke til 3 prosent så snart som mulig.
I rapporten vises det også til at Italias Giorgia Meloni sier hun vil være forsiktig med å øke landets allerede enorme gjeld.
Annonse
Ledere for Europa
Det er utfordrende for både EU og Nato å beholde bredden og samtidig kunne samle seg om løsninger. Europa har heller ingen politiske lederskikkelser som kan vise vei. Men klarer Storbritannias Keith Starmer, Frankrikes Emmanuelle Macron og Tysklands Friedrich Merz å bli enige, kan både Nato og EU få en retning. Det virker som de er mest opptatt av hva som skal skje i Ukraina på kort sikt.
Europeiske statsledere er lite opptatt av den økonomiske situasjonen de befinner seg i. Europa taper i forhold til USA og Kina. Vi kan ende opp med en kostbar handelskrig med USA. EU holder fast på at de vil bruke hundrevis av milliarder på bærekraft og grønn omstilling. De vil følge opp Draghi-rapporten som tar til orde for milliardinvesteringer i næringslivet for å fremme innovasjon, konkurranseevne og grønn omstilling. De vil radikalt øke bevilgningene til forsvaret. Og de vil gi Ukraina milliarder for å holde krigen i gang endatil om USA trekker seg som følge av at det ikke lykkes å inngå en fredsavtale.
Det virker som om det ikke er grenser for hva Europa har råd til. Det er tid for realitetsorientering. Det kan være velgerne sørger for det.