Stoltenbergfilmen – en hyllest til en helt som ikke kom i mål

Filmen om Jens Stoltenbergs innsats for Ukraina viser hans sterke sider som leder, men historiens dom kan bli at han og Natos prosjekt til slutt ble mislykket.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 07.04.2025 – 11:40 Sist oppdatert 07.04.2025 – 12:01

Annonse

 Filmen Facing war som hadde premiere fredag, er ikke en objektiv analyse av Natos rolle i krigen i Ukraina. Den er en hyllest til Stoltenberg. Og med god grunn. Det er bred enighet om at Stoltenberg var en meget dyktig generalsekretær.

Det er seierherrene som skriver historien. Facing war tegner bilde av Jens Stoltenberg som en vinner, en europeisk helt. Vi får vente og se om dette også blir historiens dom.

Det betyr ikke at historiens dom vil bli at han valgte riktig strategi i møte med Vladimir Putin på krigsstien. Valg er ikke det riktig ordet. Stoltenberg hadde ikke et reelt valg. Det er USA som er sjefen i Nato.

Vladimir Putin krevde blant annet at Ukraina ikke skulle få bli med i Nato og at Nato skulle trekke tilbake stryker de mente var for tett på den russiske grensen. Daværende president Joe Biden og statslederne i de toneangivende Nato-landene var enige om å ikke forhandle fram et kompromiss med Putin. De satte hardt mot hardt.

Stoltenbergs jobb ble å avvise alt Putin kom trekkende med og advare ham med at det ville får alvorlige konsekvenser om han gikk til angrep på Ukraina. Stoltenberg ble frontsoldat i ordkrigen mot Putin.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

• Norge- verdens nye kakseland
• Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
• Sp med helsepolitisk finte
• Trumps nye svarteperutspill om Ukraina
• Stoltenberg – de rikes tynnslitte håp

Putin trosset advarslene

Putin trosset advarslene og begrunnet det med at Ukraina historisk og kulturelt hører til Russland og at Russland hadde legitime interesser av å sikre seg at landet ikke ble med i Nato slik andre tidligere Warszawapakt-land hadde blitt.

Stoltenberg sa gjentatte ganger at det er opp til Ukraina om de vil søke medlemskap i Nato. Det godtok ikke Putin den gang, og han godtar det ikke i dag. 

Flere ganger i filmen, ikke minst i samtaler med Volodymyr Zelenskyj, sier Stoltenberg at Ukrainas plass er i Nato. Zelenskyj virker fornøyd med at Stoltenbergs taler hans sak, men han blir skuffet over at han ikke får det gjennomslaget han hadde forventet.

At Nato ikke åpnet dørene for Ukraina, kan ikke ses på som et nederlag for Stoltenberg. Det som lå an til å bli et nederlag for ham, var at medlemslandene ikke fulgte opp med å gi Ukraina den støtten de hadde gitt løfter om.

Da Ukraina manglet våpen og ammunisjon for å kunne stå imot Russlands framrykning, tok Stoltenberg grep. Han fikk Nato-landene med på at Nato skulle koordinere og nærmest garantere for at Ukraina fikk den støtten de trengte.

For å få dette til, måtte Stoltenberg ta i bruk alle sine overtalelseskunster og evne til å snekre kompromiss. Ungarn truet med å sette foten ned. Stoltenberg fikk overtalt dem i siste liten til ikke å stemme imot. Deretter dro han til Budapest for å overtale Victor Orban. Med smiger og press fikk han Orban med på at Nato kunne forplikte seg, men at Ungarn slapp å bidra.

Annonse

Overtalte Erdogan

Den største seieren Stoltenberg kan ta æren for, er at han til sist lykkes med å få Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan til å godta at Sverige fikk bli med i Nato. Dette var kompliserte forhandlinger som varte i månedsvis. Det ville neppe gått om ikke Erdoğan og Stoltenberg hadde tillit til hverandre og Stoltenberg ikke ga seg.

Stoltenbergs metode er å vise forståelse, gå flere runder, ta innvendinger på alvor, beholde roen og humøret, gi anerkjennelse for de små skritt som blir tatt i riktig retning, snakke om betydningen av enhet og samhold, men så til slutt å sette foten ned – ikke med en trussel, men med ganske enkelt å si at tiden er ute, det må bli et ja eller nei.

Stoltenberg opptrer på en måte som gjør at verken Erdogan eller Orban har lyst til å påføre ham et nederlag. De vil gjerne være på lag med Stoltenberg selv om de er uenig. De strekker seg for å være med på det de forstår er viktig for ham og fellesskapet.

I Dagens Perspektiv har vi vurdert Jens Stoltenberg som leder i serien «Toppsjefen». Han var landets mektigste, men utmerket seg ved å score lavt på «å bruke makt». Stoltenberg skjærer ikke igjennom før han må.

Generalsekretæren har stor innflytelse, sterk symbolsk makt, men liten reell makt. Han kan ikke pålegge medlemslandene noe. Jobben er å skape konsensus.

Jens Stoltenberg er en sann demokrat, en antiautoritær leder. Han holder ikke en stall med kjepphester og har ikke behov for å vifte med egne standpunkter i tide og utide. Han er en konsensusbygger – en «Anti-Trump» som ikke krever lydighet og underordning, men tilslutning.

En reisende i overtalelser

Facing War viser hvordan Stoltenberg ustanselig fartet rundt, for å ha møter, korte samtaler og lange samtaler, bygge relasjoner, spre en «det nytter-holdning», skape forståelse, snekre kompromisser og oppnå enighet.

Det er ikke rart Joe Biden og de andre statslederne i Nato ikke ville gi slipp på ham. Biden sa han gjerne så at han forble generalsekretær i ti år til.

Facing war inviteres oss med bak kulissene der det trekkes i tråder, files på formuleringer, diskuteres hva som er lurt og hvilken risiko det er knyttet til ulike handlingsalternativer.

På nært hold får vi se Stoltenbergs evne til å bygge relasjoner, utvikle vennskap og skape et klima preget av vilje til å lytte til hverandre og opptre sammen.

Stoltenberg klemmer og tar på mennesker, bruker fysisk kontakt for å skape nærhet. Emmanuel Macron har samme stil. Det er kostelig å se de to overgår hverandre i fysisk involvering.

Jens Stoltenberg klarte å bygge en relasjon også til Donald Trump i den første perioden han var president. Strategien var å gi Trump mye positiv oppmerksomhet og øse over ham med mer anerkjennelse enn det var grunnlag for. Stoltenberg gjorde det som måtte gjøres. Målbevisst som en løve, slu som en rev, trivelig som en katt.

Om han fortsatt hadde vært generalsekretær i Nato, hadde han fått problemer. Donald Trump bryter med alt Jens Stoltenberg står for.

Et barn av sin tid

Stoltenberg er et barn av en tid – en tid med sosialdemokratisk framgang, utbyggingen av velferdssamfunnet, en internasjonal rettsorden, menneskerettighetene og internasjonalt samarbeid og handel.

Alt det Stoltenberg i flere tiår har snakket om i store og små bokstaver, bryr ikke Trump seg med. Stoltenbergs oppgave var å fortelle verden at Ukraina fører en kamp for de verdier Vesten har forpliktet seg på i årtier.

Etter at Donald Trump kom til makten, har det vist seg at Vesten og verden ikke er slik Stoltenberg har trodd den var. Verden er blitt en annen.

I dag er det ikke vanskelig å forsvare Natos støtte til Ukraina slik Stoltenberg gjorde. Det er for mange likhetstrekk mellom Vladimir Putin og Donald Trump.

Det er seierherrene som skriver historien. Facing war tegner bilde av Jens Stoltenberg som en vinner, en europeisk helt. Vi får vente og se om dette også blir historiens dom.