Kardinaler på jakt etter kompromissmaker
Den katolske kirke hadde trengt en revolusjon. De 133 kardinalene klarer neppe å samle seg om en pave som kan gjennomføre det.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 07.05.2025 – 11:50 Sist oppdatert 07.05.2025 – 12:21
Annonse
Pave Frans var populær og folkelig, om det er mulig å bruke et slikt ord om den som bekler Peters stol. Han hadde hjerte for de fattige og nødlidende, manet til fred og forsoning og våget å kritisere urett selv om det rammet politikere.
Når kardinalene i dag låses inne i det sixtinske kapell, kan vi fristes til å tro de vil samle seg om en ny pave som representerer mye av det samme som Frans. Det vil neppe skje. Det er gjerne ikke «mer av det samme» som preger utvelgelsen av ny pave. Det er heller det motsatte, at de vil lete etter en pave som er sterk på det Frans var svak på.
Hans forgjenger, Benedikt XVI, som var pave fra 2008 til 2013, var en av Tysklands ledende intellektuelle. Han framsto langt mer distansert og elitistisk enn Frans. Men han satte i liten grad spor etter seg. Det er ikke noe å si på at han etter «bare» åtte år i pavestolen abdiserte som 85-åring av helsemessige grunner.
Fem siste ledere fra Magne Lerø
- Norge- verdens nye kakseland
- Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
- Sp med helsepolitisk finte
- Trumps nye svarteperutspill om Ukraina
- Stoltenberg – de rikes tynnslitte håp
Pave som satte spor
Vi må helt tilbake til 1962 for å finne en pave som virkelig satte spor etter seg. Pave Johannes XXIII, innkalte til det som ble hetende Andre Vatikankonsil, for å bringe Den katolske kirke mer i takt med samtiden. Konsilet var samlet i tre år fram til 1965.
«Pave Frans etterlater seg en kirke i dyp krise», skriver katolikken Kjell Arild Pollestad i Dag og Tid. Det er ikke en krise han har skapt.
Frans framsto ikke som liberal, men han var opptatt av å ikke provosere sin samtid med å snakke for bastant om kirkens syn på kjønn og seksualitet. Han fikk ikke gjennomført reformer av ideologisk karakter. Han lot endatil de meste tradisjonsbundne få lov til å bruke den gamle, latinske messen som hans forgjenger hadde lagt ned forbud mot.
Det har vært mye økonomisk rot i Vatikanet. Her fikk Frans tatt grep – og han kunne være temmelig direkte med å påpeke ukultur i det katolske lederskapet.
Frans var elsket av folket. Flere av kardinalene vendte tommelen ned for hans lederskap.
Kirken har 1,4 milliarder medlemmer verden over. Det er få utmeldelser, men kirken oppleves mindre relevant for millioner. Det er færre som går til messe.
Det er katolikkene i Europa og delvis i USA som snakker høyest om behovet for å komme mer i takt med samtiden. Hvis katolikkene opplever at kirken i for stor grad forskanser seg i forhold til samtiden, kan det føre til en svakere tilhørighet til kirken.
Politikk har ikke kirken bedre greie på enn andre. Det den bør være opptatt av, er hvordan det er mulig å tro i dag.
Det er stor uenighet innad om strategi og profil for framtiden. Da ender det gjerne med at kardinalene samler seg om en pave som kan virke samlende. Det skal mye til om de velger en pave som betyr en teologisk og profilmessig endring. Sjansen er da stor for at det blir status quo.
Annonse
Paven kan overraske
«Den Gud gir et embete, gir han også forstand». Det gjelder også for paver. Rollen som pave er annerledes enn å være kardinal. En kan se kirkens utfordringer i et nytt lys når de skal vurderes i et verdensvidt perspektiv. En pave kan overraske – også kardinalene som velger ham.
Den katolske kirke vil alltid forbli kulturkritisk og et alternativ til modernismen. Kirken er i sitt vesen konservativ og tradisjonsbundet.
Frans var for lite opptatt av fornyelse på det ideologiske, profilmessige området. Benedikt XVI markerte seg heller ikke med å drive gjennom fornyelse.
Endringer i en så fasttømret ideologisk styrt organisasjon som Den katolske kirke, skjer bare dersom den som sitter på toppen ivrer for det, makter å gi endringene en teologisk, ideologisk begrunnelse og har evner til å samle oppslutning hos de mange som vil ha et ord med i laget.
Noen endringer
Den katolske kirken har en voksende prestekrise som skyldes at kirken holder fast på sølibatet. Det burde være mulig å la prester få gifte seg. Det finnes ikke et bibelsk belegg for sølibatet. Det er forankret i tradisjonen, og slik sett en del av kirkens læregrunnlag. Men en pave som er godt teologisk skolert, uredd og har gjennomføringskraft, bør kunne få banket igjennom en slik endring.
Det er neppe aktuelt å revidere kirkens syn på kjønn og seksualitet. Men praksis bør kunne mykes opp. Regelen om at katolikker som skiller seg ikke kan gifte seg på nytt, kan stå der. Men når det har gått 10 år fra en skilsmisse og det er utenkelig at de to kommer sammen igjen, bør en katolikk kunne gifte seg på nytt.
Kirken bør også slutte med å grave i folks privatliv i spørsmål som har med sex og samliv å gjøre.
Kirken bør også myke opp sin nattverdspraksis. Vi lever ikke lenger i en verden der prester kan ha oversikt over alle mennesker som søker til kirken. Om kirken ikke vil tillate at homofile gifter seg eller lever sammen, så bør de kunne få gå til nattverd. En kirke skal ikke stenge inne nåden.
Slike saker bør den nye paven gripe fatt i. Det er viktigere enn at den katolske kirke forsøker å gjøre seg med relevant med å mene en masse om aktuelle politiske spørsmål. Politikk har ikke kirken bedre greie på enn andre. Det den bør være opptatt av, er hvordan det er mulig å tro i dag.