Et villet system for økte lederlønninger

Politikerne bør slutte med å late som om de kan styre lederlønnsutviklingen i bedrifter der staten har en eierandel. De kan, om de vil, lett redusere lederlønningene i heleide selskaper og i offentlig sektor.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.05.2025 – 12:28 Sist oppdatert 13.05.2025 – 12:46

I 100-dagersplanen som Ap la fram før valget i 2021, lanserte de en lederlønnskommisjon som ledd i en plan for å bremse økningen i lederlønningene. Nå sier næringsminister Cecilie Myrseth mer eller mindre direkte til Klassekampen at hun ikke akter å sette ned en slik kommisjon.

Regjeringen kan spare seg å nedsette en lederlønnskommisjon. Det blir bare prat.

Myrseth viser til at Riksrevisjonen følger utviklingen og at regjeringen påser at lønnsutviklingen er moderat og at selskaper der staten har en eierandel, ikke skal være lønnsledende.

Tidligere næringsminister Jan Christian Vestre har gjort et helhjertet forsøk. Han ville at lønnstilleggene til ledere kronemessig ikke skulle være høyere enn til ansatte. Han snakket over seg. Det ble det selvsagt ikke mye av.

Det det ble noe av, var begrensninger på hvor store bonuser som kan utbetales. Maks bonus er 25 prosent i tillegg til lønnen. Det førte at fastlønnen i de fleste store selskapene økte for å kompensere for tapte bonusmuligheter.

Regjeringen kan spare seg å nedsette en lederlønnskommisjon. Det blir det bare prat av.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Konkurransedyktige betingelser.

SV og Rødt bør slutte å mase om at regjeringen skal finne på nye grep for å regulere lederlønningene i børsnoterte og store selskaper. Det som gjelder her, er konkurransedyktige betingelser.

Aksjeloven legger opp til at det er styret som skal ansette og bestemme lønn til toppledere og andre sentrale ledere. Staten kan ikke gi beskjed til et styre om makslønnen til ledere.

Et styre med oppegående medlemmer vil ikke finne seg i en slik overstyring fra statens side.

Ap er et systemtro parti. De vil holde seg til arbeidsfordelingen mellom eier og styre. Så sterk er denne systemtroen at den også gjelder for et heleid selskap eller et foretak.

I boken Den skjulte makta – Om direktørvelde og bonusfest i staten – og hvordan en annen vei er mulig (Manifest forlag) beskriver Paul Bjerke hvordan staten de siste årene har latt lederlønningene i selskaper der staten er eneeier, øke betraktelig. Han peker på at Hilde Tonne, som var sjef for Statnett, tjente seks millioner i året. Hun ledet ikke en konkurranseutsatt virksomhet.

Lønnen til sjefen for Statkraft ligger omtrent på samme nivå, men Statkraft er konkurranseutsatt gjennom sin betydelige virksomhet i Europa.

Toppsjefene i Equinor, Telenor og DNB tjener langt mer enn det dobbelte, men de leder vitterlig store og konkurranseutsatte selskaper.

Statlige foretak er ikke er underlagt reglene i statens lederlønnssystem, som for tiden har et lønnstak på to millioner kroner.

Annonse

Mer enn to millioner

Dagens Medisin kan fortelle at samtlige toppledere i de regionale helseforetakene tjener over to millioner kroner.

Administrerende direktør Terje Rootwelt Helse Sør-Øst har en samlet godtgjørelse på over tre millioner kroner, inkludert pensjonssparing. Syv av direktørene i foretaket hadde en samlet godtgjørelse på over to millioner i 2024.

Bjerke peker på at foretaksmodellens «fristilling» ser ut til å føre med seg en form for frikopling fra den nøkternheten som tidligere preget ledelseskulturen i offentlige virksomheter.

Da Elisabeth Bjerke var direktør i Jernbaneverket, tjente hun 1,6 millioner kroner i året. Da foretaket Bane Nor ble opprettet, fikk Gorm Frimannslund 2,8 millioner i årslønn.

I 2023 tjente de ti i Bane Nors konsernledelse til sammen 25,4 millioner kroner. Lønnsveksten fra 2017 var på nokså nøyaktig 50 prosent i løpet av Bane Nors første seks år, har Bjerke beregnet.

Jernbanereformen har ført til at det er et titalls selskaper som gjør den jobben NSB gjorde for 10 år siden. Det er blitt flere titalls direktører som tjener mer enn alle ledere i staten.

Vy-direktør Gro Bakstad tjener for eksempel 4,6 millioner. Selskapet holder seg i tillegg med en konsernledelse på ti personer som alle tjener over to millioner i året.

Allerede for tre år siden var det over 300 ledere i offentlig sektor som tjener mer enn statsministeren.

Kan ikke pålegges

Det som har drevet fram økningen i lederlønningene i offentlig sektor er at virksomheter tar ut av det offentlige lederlønnssystemet. Men det er ikke slik at et foretak ikke kan pålegges å følge statens lønnssystem.

Det er for eksempel ingen grunn til å unnta helseforetakene fra det offentlige lederregulativet. Sykehusene er ikke konkurranseutsatt.

Når sykehusene er tatt ut av systemet, har det ført til at det særlig er lønningene i de regionale foretakene som har økt. De ser på seg selv som overordnet sykehusene, og derfor skal direktørene her ha høyere lønn. Men de har ikke et resultatansvar. De er primært kontrollører. Det er i sykehusene resultatansvaret ligger. Leder for kirurgisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus har et større ansvar, både økonomisk og personellmessig, enn en direktør i Helse Sør-Øst.

Det er mulig å beholde helseforetakene, men innføre det offentlige lederregulativet. Det vil gå fint på sykehusene, men det vil sende sjokkbølger inn over de regionale direktørene som vil få fryst lønningene sine i årevis.

Det virker ikke som regjeringen plages av at lederlønningene i foretak og heleide selskaper er for høye. De lever godt med kritikken som kommer fra Rødt og SV. Det kan de gjøre fordi de er opptatt av det staten kan gjøre minst med, lederlønningene i de store børsnoterte selskapene.

Hadde SV og Rødt heller rettet oppmerksomheten mot det regjeringen kan gjøre noe med, ville de kunne oppnådd noe.

Vestre gjorde et forsøk som falt til jorden, blant annet fordi hans utspill var for lite gjennomtenkt og ikke forankret. Derfor forblir det meste som det har vært.

Og om SV skulle vinne fram med at kontrollkomiteen i Stortinget skal se på saken, blir det knapt mer enn prat.

leder cecilie myrseth ap lederlønn